Laaangt til havs, grovt sett midt mellom Madeira og Kanariøyene ligger Ihlas Selvagens. Geologisk tilhørende Kanariøyene, men administrativt under Madeira. Et naturreservat med stedseksklusive planter, sjeldne fuglestammer, vulkanske bergarter, men uten ferskvann

. Bosetningsforsøk ble gjort for flere hundre år siden, men ruinene vitner om en tapt sak – vi lever dårlig uten ferskvannskilde. Aldri hørt om øyene? Ikke vi heller før denne turen. Ikke stort mer enn store holmer, uten bosetning og langt til havs, kan man lett bli oversett på verdenskartet…. 2 voktere bebor øyene i en 3-ukers turnus, og den er også et populært sted for botanikere, geologer og fugleforskere.

Turen over fra Madeira var nøye timet for å kunne komme inn om morgenen og ha hele dagen til å utforske den største av Selvagens øyene, Selvagem Grande, både over og under vann resten av dagen. Men den spesielle og viktige tillatelsen i lomma var vi klare til oppdagelsesreise. Vi dro sammen med våre venner i den norske båten Nostra Vida med felles mål for øye.

Selve seilasen var av det rolige slaget, og vi fikk ikke ankerfeste før i 12-tida, men dagen var enda ung. Da hadde vi allerede loggført opplevelser som en stor delfinflokk og en hval rett utenfor Madeira, og turens aller første skikkelige napp på fiskekroken. Det var en sværing som ruset ut snøret for så å bite det tvers av! Sorgen var stor hos den mannlige del av befolkningen, mens mor i båten egentlig var litt lettet over å slippe å bruke akkurat denne dagen på å sløye fisk. Men den kunne godt hengt på lenge nok til at vi hadde fått sett hvor stor den var! Vi var vel ute etter mindre bytte siden fortommen av stål ikke var montert, – den er heretter fast utstyr…
Vi hadde også langveisfarende gjest ombord underveis. En liten spurvefugl slo seg utslitt ned på et tau da vi var halvveis, ca  16 mil fra land. Kanskje var det en trekkfugl på vei til en varm kanarisk vinter, eller kanskje var det en eventyrlysten øyhopper. Sjøfugl var det i alle fall ikke, og sliten var den, men mat ville den ikke ha. Kanskje likte den ikke brødskalk den heller. Etter 20 minutter var den lei av farten vår, og dro videre på egen hånd. Vi fikk også besøk av en due litt senere.

Men altså: Selvagem Grande.
Ungene kastet seg i vannet med snorkel og svømmeføtter så snart vi var framme. Grunnen var av det steinete slaget, og skipperene ville nødig forlate skuta ubevoktet. Det var ikke langt til nærmeste skjær hvis ankeret skulle glippe. Damene tok da initiativ til en oppdeling: Jentetur i land først, og deretter menn og barn når ungene hadde fått snorklet fra seg. Vaktene hadde akkurat dratt ut til et forsyningsskip som var kommet, men vi tenkte å ordne det formelle med vaktene på veien tilbake.

Øya var en stor overraskelse! Fra å se ut som et bratt månelandskap i lavastein og uten en busk å se fra sjøsiden, viste den seg som en veldressert om enn noe minimalistisk hage i karrig jord da vi kom opp på platået. Halvmeter høye busker i sukulent-kvalitet med små gule blomster, markkrypende roselignende planter, små grønne bladrosetter og myntebusker spredte seg over hele platået. Viltvoksende tomater fant vi også! Steinformasjonene av størknet lava var de mest fascinerende vi hadde sett. Vokterne hadde drøyd tiden med å kante stiene med steiner på hver side over hele øya, og vi visste at det var viktig å holde seg innenfor disse for å ikke tråkke i reir som ligger i små groper i bakken. For en natur, for en opplevelse! Dette var det ikke mange som hadde gjort!

Vi storkoste oss på vår 30min vandring innover- helt til vi skjønte at noen kom løpende etter oss! Vakten var kommet tilbake, og vi skulle snart forstå at vår opplevelse av å vandre i sjeldent terreng var enda mer eksklusiv enn vi trodde. Vi hadde ikke lov å gå der uten følge av en vakt! Det er aldri dumt i en slik situasjon å legge seg flat, og si som sant var at vi ikke visste at det var så strengt. Å bruke sitt mest uskyldige blikk, være blond kvinne og kunne sjarmere seg fram på spansk (Torill) er heller ikke en ulempe, og fyren myknet fort opp og viste seg å ha mye å fortelle til henne som kunne mest spansk
.
Verre var det med ham som ventet på brygga, men også han konkluderte til slutt med at “I don’t hate you”. Siden vi tross alt hadde tillatelsen i orden og hadde holdt oss til stiene, slapp vi bot, som han sa. Ingvar hadde også fått så ørene flagret for at han ikke hadde kontroll på damene!
Øya var i midlertid stengt for dagen pga forsyningene som hadde kommet, – de hadde ikke tid til guiding i dag.  Ankerholdet ville krevd nattevakt, så vi hadde konkludert med at det var like greit å ha nattevakt med seilene oppe på vei sørover og derfor dra allerede samme kveld. Ungene og ankervaktene i båtene ble dermed snytt for ilandstiging på denne siste utpost. Det hadde vi også blitt om vi hadde ventet på vaktene.

Vi hadde ikke fått tillatelse til å gå innover denne dagen – vi gjorde det lell, og fikk en slags tilgivelse etter en god del pepper. Vel verdt det! Hit kommer man ikke uten å seile med egen båt eller søke seg jobb i kystvakten på Madeira.
Øya anbefales med dette på det varmeste til alle som planlegger å seile forbi, men styr unna vaktskifte- og forsyningsdagen hver 3.uke.

[photospace]

Som lovet i tidligere post har vi lagt ut en knippe bilder av oppholdet på Madeira

.
Vi kan virkelig anbefale denne øya et besøk, enten fra sjøveien eller fra luften

.
[photospace]

Her er bilder fra turen vi hadde fra marinaen Quinta do Lorde og østover til naturreservatet Ponta de Sao Lourenco

. Tilsammen ble dette en drøy mil i flott vulkansk landskap. Noen bilder viser også samme område fra sjøsiden, tatt fra båten idet vi ankom Madeira fra Porto Santo
.
[photospace]

Kunsten å leve livet:

Denne øya ligger ca 25nm fra østspissen av Madeira. På nord-/østsiden er den bratt og ulendt, og i den veldig klare lufta vi hadde ved ankomst så den majestetisk ut, selv om det meste av den er tørt og brunsvidd. Den høyeste toppen er på 517 meter.

På sørsiden derimot er det en 9 kilometer fantastisk fin sandstrand, og i enden av denne ligger marinaen bak store moloer

.
I en kraftig storm i 1419 ble noen portugisiske utforskere på vei til Afrika tvunget utover i Atlanteren, der de oppdaget denne øya

.
Siden øya ga dem nødvendig le og sannsynligvis berget skip og mannskap, ga de den navnet “Porto Santo”, som betyr “hellig havn”.
De så da også øya Madeira, men utforsket den ikke videre
. Året etter sendte portugiserne flere skip ut for å kolonisere disse øyene.
Det finnes flere versjoner om hvem som faktisk oppdaget øyene, men dette er den offisielle versjonen (portugiserne stjal jo oppdagelsen av Amerika fra oss nordmenn, så hvorfor skulle de ikke ta æren for denne også?)

Oppgjennom tiden har Porto Santo vært plyndret av franske og algirske pirater, og vulkantoppen rett over hovedstedet Vila Baleira ble tilfluktstedet for befolkningen når piratene kom
. Der oppe finnes trapper og murer som skulle forhindre piratene å nå opp. Vulkanen må forøvrig være malen som er brukt for vulkaner i Donald-bladene.
Den verste pirat-hendelsen skjedde i 1617, da pirater fra Algerie tok med seg alle beboerne på øya.

Cristoffer Colombus bodde her på øya i to år, så vi måtte se på huset hans som nå var blitt til museum.
Det mest interessante her var vel egentlig skatten som var hentet opp fra et nederlandsk skip som forliste på øya i 1724. Noen sølvbarrer og diverse annet var beholdt her på museet.
Vila Baleira var forøvrig et utrolig hyggelig sted, med flotte parker og avslappet atmosfære. Selv om øya er avsides og brunsvidd satses det mye på turisme, og forholdene er topp for både bading, dykking, snorkling og sportfiske.

Alt i alt hadde vi et supert opphold på øya, i trivelig selskap med mannskapet på de norske båtene Nostra Vida og Quiet Place.

[photospace]

Atlanterhavskrysset rykker stadig nærmere. Nå er det 2 mnd til den store styrkeprøven! Strekket fra Lisboa til Porto Santo utenfor Madeira er 480 nautiske mil, 90 nm lenger enn over Biscaya, og det siste virkelig lange strekket før Atlanteren. Med et snitt på 7 knop skulle det gå på i underkant av 70 timer, men det var meldt relativt lite vind, så vi innstilte oss på 3 døgn + en del timer.

Altså var det tid for generalprøve på seiling natt og dag, vaktskifter, matlaging, vann- og strømforbruk og skole til havs. Sammen med Quiet Place og Nostra Vida la vi ut fra Lisboa ved godt mot.

Middagsmenyen ble som følger: Pasta med brokkoli og laks (importert fra Norge og solgt som ferskvare i Lisboa), fiskeboller fra rusten hermetikkboks med hvitsaus fra Toro og raspet gulrot i sausen (ungenes favoritt) og pølser fra glass i en omelett. Merkelig hva som smaker godt i frisk luft… Gerhard  kaller middag ombord  «å gå på restaurant», så da må det vel være bra!

Vannsparingsregime inkluderer bl.a oppvask i saltvann. Nyinnkjøpt balje til formålet, litt prøving og noe feiling: Dette skal vi vel få til, men det er mye mer fristende med pappløsninger. Men så får man jo tiden til å gå mens man vasker opp. Papp er dessuten helt uaktuelt over havet både pga plassmangel og søppelmengde. Søppel har forøvrig sin egen logikk til havs: Alt biologisk og raskt nedbrytbart materialer (som hermetikkbokser…) går i bølgene. Resten må vaskes ( i saltvann) og komprimeres. Etter å ha sett havsule med tråd rundt nebbet og en annen med garn rundt vingen, ute av stand til å lette fra havet, er forsøpling med plast og annet svineri HELT uaktuelt. Vi sorterer og pakker sammen.

Nattseilas var på forhånd noe jeg grudde meg til, men nå begynner erfaringene å bli så positive at jeg gleder meg til vakta mi. Første natten blåste det friskt ca. 60 grader bakfra ift kurs. Det ga fin vinkel, men noe dønning inn skrått bakfra. Heldigvis gjorde autopiloten en kjempegod jobb, for det var virkelig ingenting å styre etter framover en lange periode.. Med Meatloaf på øret holdt jeg meg våken og fikk opp «Rock ‘n Roll» følelsen i  den nattseilasen. Når en glødende og laid-back  månesigd så kryper over horisonten og skumtoppene, akkompagnert av «Heaven can wait …I’ve got my taste of Paradise» er det en viss sjarm med det hele. Stjernehimmelen er helt fantastisk – og i de to rolige nettene vi har hatt kunne jeg gjøre som da jeg var barn: Legge seg på ryggen og bare se. Og plutselig oppdager man en slags kopi av stjernetåka i kjølvannet: Millioner av morild som lyser opp stripa bak båten. Helt utrolig flott! – Det er bare å glede seg til nattseilas, Tore og Lars!

Om det er rock’n roll med Meat Loaf, så blir Odd Børretzen heller aldri feil i en slik sammenheng, og så topper man det hele med Salsa-trening bak rattet. Man er jo på vei til Karibien, og da må det øves. Dessuten er det ypperlig trening for balansen og tilstivnende rygg og hofter, men i full seildress (det er fortsatt lett å bli kald på natta) – blir det aldri stilig… Det fine er at ingen ser meg!

Aktuell lektyre for tida er «Slow» av C Honoré – boka om Slow-bevegelsens mange aspekter – kunsten å leve langsomt.  De som kjenner meg tenker nok at jeg burde lese den mange ganger… Ikke vanskelig å leve langsomt på seilbåt – noen har sagt at et Atlanterhavs-kryss burde komme på blå resept… Utfordringen ligger i å komme hjem igjen. Jeg  gjør nok noen avtaler med meg selv gjennom dette året, og så får vi virkelig håpe at jeg er til å stole på!

Nabobåten meldte på VHF om den første flyvefisken  og noen blekksprut på dekk ei natt, og første seildag hadde vi «all time high» med observasjon av både hval, hai og 2 flokker delfiner. Og jammen hadde ikke en liten blekksprut havnet på dekket vårt også,– sannsynligvis skylt ombord med en av de få bølgene som kom over dekk. Den ble raskt til agn, og ved neste sjekk av kroken langt der bak, kunne man se at noe med tenner hadde prøvd seg på fortomen av stål. Men altså ikke napp enda.

Hvalen var et fantastisk skue der den enorme ryggen brøt vannflata bare 30 meter foran  båten! Ingen ryggfinne å se, og vanskelig å vurdere størrelsen, – kanskje var det den store Blå? Delfiniene passerer foran baugen med dødsforakt, enorm fart og presisjon
. Artig med litt selskap når alt man ser er vann i 3 dager. Etter å ha passert hovedgata for skipstrafikk utenfor Portugal, ble det  lite båt å se. Ikke fiskegarn heller , og godt er det. Har sikkert en sammenheng med at det er 4000m dypt igjen… Av og til har vi sett lysene av de vi seiler «sammen» med, men erkjenner at havet fort blir stort.

Skole ombord utelukker naturlig nok skriving – løkkeskrift er da vanskelig nok på underlag som står stille. Men det er mye man kan lese og prate seg gjennom. Nå har vi avtalt at pensum i RLE og NMS skal være ferdig lest og gjennomsnakket før Karibien. Sterke engelske verb skal pugges i 7. og fylkene i Norge på 5. trinn, så vi har da noe å bryne oss på. Gerhard har gjennomført 2 nasjonale prøver i Lisboa (lesing og engelsk), og matteprøven blir på Kanariøyene et sted om 4 uker. Tror han har klart seg fint så langt.

Brødbaking har foreløpig bare blitt praktisert i havn, nå var det på tide å prøve seg til sjøs. Ble ikke så aller verst resultat. Gerhard hev seg på bakebølgen og produserte kjempegode boller! Ble bollefest med de andre båtene da vi kom til land.

Fra klokka 16 den tredje dagen måtte  vi innse at vinden hadde blåst fra seg, og det var bare å starte motoren. Men først skulle det bades i det azur-blå havet  på 4000 meters dyp! Vannet holder 22,8 grader og er nesten skremmende klart. Å kikke ned i det enorme dypet med dykkemaske gjorde et uutslettelig inntrykk på de badende. Dønningene med 150m avstand mellom bølgetoppene oppleves også anderledes når du dupper i vannskorpa enn når du sitter trygt i en båt…

Siste 10 nm inn til Porto Santo (Madeiras naboøy) heiste vi genaker igjen, og fikk fint driv innover

. Bedre blir det ikke!

Det har vært en en helt utrolig herlig sjøreise! Den beste noensinne, mener Gerhard, og jeg skjønner godt hva han mener.  Og som generalprøv gir vi oss selv bestått!

[photospace]

Fredag 17.september var det tid for bytur, denne gangen til Lisboa. Havna vår lå litt utenfor sentrum, så tog innover på morgenen ble starten på dagen. Sammen med familien Thorsen fra Horten på Nostra Vida hadde vi følgende plan: Maritimt museum, akvariet og sightseeing med åpen dobbeltdekker slik de har i f.eks London.

Portugals sjøfartshistorie er av den omfattende og stolte typen. Karer som Vasco da Gama og Magellan la ut på sine store oppdagelsesreiser herfra, hver sin vei mot India, og 14- og 1500-tallet stod i sjøfartens-og oppdagelsesreisenes tegn

. Henrik sjøfareren, prins og grunnlegger av historiens første navigasjonsskole troner i front av monumentet av alle de navngitte sjøfarere Portugal kan takke sin storhetstid for.  At det ved siden av dette monumentet sto indianere og spilte vakker panføyte-musikk ble en smule paradoksalt og tankevekkende. Fascinerende typer disse sjøfarerne – legge ut uten kart, og uten anelse om hva som kunne vente dem, usikre på om jorden var flat eller ikke. Så rekreutterte de da også mannskap blant innsatte i fengslene som anså seg å ikke ha noe å tape.  Er litt lettere å lære historie når man kan vasse rundt i et museum og betrakte skip, modeller og ekte relikvier fra denne tiden.

Ble også imponert over  havfiskeflåten deres fra 1700-tallet: Store seilskip seilte nordover etter torsken, og fiskerne ble låret ut i små robåter som under seilas stod stablet på dekk
. De kongelige elvebåtene var heller ikke å kimse av med sine opptil  80 roere. Sikkert ikke vanskelig å føle seg som dronning når man blir fraktet rundt på den måten.

Man føler seg sjelden mer ultra-turist enn når man sitter på en gul 2-etasjesbuss uten tak og kjøres rundt løypa til de mest populære stedene å ta bilder. Men artig lell. Bussen stoppet bl.a utenfor akvariet, og ungene (og vi voksne også) koste seg med et mylder av fisk fra Atlanterhavet.

Etter solnedgang spiste vi middag midt i gågata i sentrum, og dett var dett. 🙂 Lite shopping, for å si det slik.

[photospace]

Planen var å et lite stykke videre i dag, men pga tykk tåke rett utenfor havna ble vi værende i sola

.
Siden det var tyrefekting i byen i kveld, så måtte vi benytte sjansen til å se dette. Vi ble med et engelsk seilerpar, Tim og Julia, pluss sønnen Tiger, og jeg må innrømme jeg hadde en uggen følelse i magen da vi gikk den drøye halvtimen til arenaen. Gutta valgte å bli hjemme i båten – litt mer politisk korrekte enn sine foreldre…

Inne i arenaen var det blåseorkester og skikkelig sirkusstemning. Det var tre matadorer til hest, 5 menn med hver sin rosa/lilla kåpe og en gjeng unge menn i nisseluer.
Først kom en ridende matador inn, deretter en hissig okse. Først ble det en del riding med oksen i hælene, og etter hvert ble 6-7 spyd plantet i nakken på oksen. Innimellom kom det fjonge menn i trikot og viftet med sin rosa eller lilla kåpe foran oksen. Matadoren fikk byttet hest hele tre ganger i løpet av seansen.
Deretter kom det 7-8 menn i grønne nisseluer på banen
. Den minste hadde tydeligvis tapt innledende runde, for han fikk oppgaven med å terge på seg oksen og ta tyren ved hornene, bokstavelig talt. Deretter kastet de andre seg over oksen også, inntil de klarte å holde den i ro.

Jeg regnet med at det var snart tid for bløgging, slakting og mørning, men så kom det enda 6-7 okser ut. Disse så mer ut som magre kyr uten jur. 2 gjetere med lange staver styrte bølingen rundt i arenaen, for deretter å sende alle ut igjen, inkludert oksen fra forestillingen.

Matadoren (nå uten hest) og den unge nissen gikk rundt banen og tok imot klær og blomster som folk kastet fra tribunen. Blomstene tok de vare på, mens alle klærne (de var det mest av) måtte de kaste tilbake til eierne. Merkelige skikker de har her i landet!

Hver av de tre matadorene hadde to runder hver. Det var virkelig en imponerende oppvisning av hvordan det går an å ri en hest. Også den fremste av de nisseluebekledte imponerte stort, for det var litt av en trøkk hver gang oksen kom løpende. Kreves mot å stå der og ta i mot en løpende okse…
Summasumarum var det en morsom opplevelse som jeg neppe behøver å oppleve på ny. Men gutta angrer nå på at de ikke ble med, så vi får se om vi finner et tilsvarende arrangement videre sørover.