– Før kl 8 kan man rekke å kle seg, spise frokost, rydde og vaske en rotete og SKITTEN cockpit (sitteområdet ute på båten), se 2 delfiner, nyte soloppgangen og ta bilder av den, forflytte båten 14 nm (ca
. 16km)i en blikkstille sommermorgen, reparere et  ødelagt fender-trekk (ja, jeg HAR nål og tråd, og kan å bruke det), henge opp klesvasken på rekka,  og løse 2 middels vanskelige sudoku-oppgaver – hvis man står opp kl
. 5.30 og buker autopiloten. Man får mye ut av en dag på den måten!

– Når man seiler på vestkysten av Skottland må man ha med seg godt med kontanter. Kontantmaskinene deres i butikkene tar ikke Visa eller Mastercard, flere butikker har heller ikke betalingsterminal
. Etter å ha robbet ungene for alle de skotske pundene deres, måtte jeg likevel ta bussen 1 time for å finne en fornuftig  minibank slik at vi fikk betalt havneleia i Portpatrick og kjøpt brød. Det var imidlertid en fin busstur inn i Aidensfield-lignende strøk. En liten, fornøyd følelse av effektivitet kom da jeg rakk samme bussen tilbake, til tross for denne utrolig ineffektive måten å ta ut penger på.

Vel tilbake fant jeg ungene på stranda, endelig klare for sitt første bad i sjøen i år, noe de skjelvende og  hutrende feiret med en is etterpå
.

– Havnevakta er ikke alltid til å stole på når det gjelder hvor dyp havna er. Vi befinner oss nå i strøk med opp til 9 m forskjell på flo og fjære i disse dager (Liverpool), og selv om det ikke var mer enn i underkant av 5 m i Portpatrick var det langt å klatre ned stigen på utsiden av kaia og ned til båten på fjære sjø. Vi skulle akkurat til å ta oss en tur på land og bruke noen av de pundene jeg endelig hadde fått tak i, da vi skjønte at båten sto på bunnen. Ikke så farlig om kjølen tar nedi, men det kan bære galt av sted dersom roret blir stående på bunnen, og det gjorde det – men ikke helt fast. Det var enda 30 minutter til laveste lavvann, og raske beslutninger måtte tas. Vi fant det best å prøve og snu båten slik at roret ble liggende mot antatt dypere vann. Vi kjørte motoren på god fart fram (noe som føles veldig rart når det ligger en annen båt 3 m foran…), og etter hvert som mudderet under båten ble virvlet opp løsnet vi sakte med sikkert og fikk halet den rundt til tryggere posisjon – uten å ødelegge verken ror eller båten foran. Artig med litt action så lenge det gikk bra!

I dag forlater vi Skottland og peiler oss inn på Isle of Man

. I skrivende stund har vi Peel i sikte, og blir der til i morgen før vi går videre til Port St Mary.  Men viktigst av alt: I dag har vi sett HVAL for første gang!!!

Fakta:
Lengde: 96,5km
Bredde: 10,7m
Antall sluser: 29
Antall svingbroer: 10
Største høydenivå: 32,2 moh

.
Åpnet: 1822 (etter 19 års bygging, men først 25 år etter åpningen var den komplett)
[photospace]

Onsdag var vi endelig ferdig med montering av nytt forstag til stormseil, og vi dura ut fra verkstedet i 16-tida med håp om å rekke ei bru og ei sluse før stengetid – men fordi vi måtte vente på rush-trafikken over brua, rakk vi ikke slusa, og det ble tidlig kveld på et relativt øde sted.

Neste dag startet med bursdagssang til en trøtt 10-åring. Minstemann har venta lenge på denne dagen, og var mer enn klar til å kunne oppgi alderen sin med 2 siffer. Å krype ut av dyna og titte ut på LochNess på bursdagen sin er vel relativt sjelden kost, men han skulle nok gjerne hatt et helt vanlig gutte-selskap i stedet. Farmor hadde sendt med seigmenn som kunne tjene som gjester, og de ble dekket på og fortært sammen med nystekte muffins senere på dagen. Det endte med at begge guttene spiste seg dårlige på seigmenn og muffins, men mors håp om at sukkersjokket med medfølgende kvalme skulle få varige konsekvenser ble knust allerede dagen etter.

Vi ble liggende hele 4 timer i Fort Augustus i vestenden av Loch Ness i går og vente på slusene der, og brukte pausen til å feire gutten med pizza på restaurant (før muffins-festen)
. Da vi endelig kom gjennom var det bare å legge seg til for natten, og kl 9 i dag bar det videre gjennom Caledonia Kanal.

Strekket vest for Loch Ness viste seg å være utrolig vakkert! Flotte fjell, blankt vann, og frodig og variert vegetasjon  – litt mer enn bjørk og gran her, ja… Man blir plutselig overrasket over å se biler på veien fordi man tror man er alene i uoppdaget land – så fredfull er atmosfæren – i dag godt hjulpet av helt perfekt sommervær. Vi seilte liksom gjennom et eneste langt puslespill-motiv. Slusevaktene har tydeligvis gartner-ansvar som de røkter med nidkjærhet mellom hver gang slusene skal betjenes: Rundt slusene er det veltrimmede plener og kanalkanter, rent og ryddig, og de smiler og vinker og er ypperlige ambassadører for den skotske gjestfriheten der de går rundt med redningsvester på land.

Langs hele dette strekket av nesten 10 mil kanaler og innsjøer går det grus-stier eller smale veier, stort sett på begge sider av kanalen. Der er det nesten bare slusevaktene som kjører, ellers er det bare hundeluftere, joggere og  sykkelturister å se. Sykkelferie langs dette strekket, evt med avstikkere opp i et omfattende nett av fjelløyper langs “The Great Glen” forekommer oss å være det vi skal gjøre neste gang vi skal til Skottland! I en nokså skrinn bebyggelse dukker stadig skilt med B&B opp, og ellers kan man jo bare sove i telt. Eller i et slott med utleievirksomhet – det er fritt valg. Super ferie, i alle fall når været er slik som nå.

Midt i dette vakre eventyret i en liten innsjø, så vi plutselig et spennende båtvrak, en ruin av et skikkelig gammelt slott og en liten brygge der det lå 2 seilbåter fra før. Altså var det dypt nok 🙂 Vi bråbestemte en pause, og la oss på samme sted. Guttene utforsket vraket sammen med amerikanske og belgiske unger, og kom tilbake med kulerunde øyne – de hadde til og med funnet sukker!!! Vi fikk i mens pumpet mange nyttige erfaringer og tips ut av et veldig hyggelig belgisk par som nå var på vei hjem etter samme runde som vi akkurat har begynt på. Slottet var dessverre avsperret pga rasfare, men ekte ruin var det i alle fall.

Nå ligger vi på toppen av Neptun’s Staircase i Fort William, og i morgen tidlig bærer det ut i saltvann igjen. Målet nå er Isle of Man og etter hvert  Dublin

. Har enda ikke bestemt om vi går gjennom Crinan kanal eller ikke. Vi får se an vær og føre.

Takk til alle som legger igjen kommentarer! Veldig hyggelig å få respons på det vi legger ut!

Da har vi seilt et par dager på Loch Ness.

I går ettermiddag ankret vi opp i Dores Bay, i øst-enden av Loch Ness. Etter middag og en rusletur i land var det straks kveld og leggetid.

Idag tok alle fire en joggetur før frokost
. Det må være minst 4 år siden skipper’n jogget sist, så dette var litt av en kursendring! Deretter var planen å lette anker og cruise til andre enden av sjøen; frokosten skulle inntas under seil. Ca 15 meter ankerkjetting ble hevet, men deretter var det stopp! Etter 3 kvarters heving og senking i diverse retninger måtte vi ta frokost, ankeret ville ikke opp. Første tanke var at det satt fast i “håltanna” til Nessie. Mens vi spiste frokost dreide vinden, og vi fikk en følelse av å ha forflyttet oss. Denne gangen kom ankeret opp til overflaten, men ikke lengre: Noe sort, tynt og langt fulgte med, og det var “fele stramt”. Kunne det være Nessies tanntråd som hang igjen? Eller halen, eller en hårlokk? Eller Skottlands mest sentrale fiberkabel som holdt hele samfunnet igang? Eller skulle vi nå få skikkelig fulladede batterier? I frykt for å terge på seg Nessie, styresmakter og nettsurfere over det ganske land ble det hele senket litt ned, båtshaka kom frem, greia ble frigjort og straks tok vi seilene fatt så fort vi kunne. I flukten dro vi opp over 150 kvadrat med seil i håp om å slippe unna. Verken Nessie eller de andre har så langt dukket opp, og vi sender en hjertens takk til de som skriver ankersymboler på sjøkartene her omkring. I forfjamselsen fikk vi dessverre aldri tatt noe bilde, så Loch Ness-mysteriet vil sannsynligvis fortsatt forbli uløst.

Etter 19 nautiske mil endte vi opp i andre enden av “loch’en”, i Fort Augustus
. Her er det flere sluser oppover, men i og med at vi skal tilbake til Inverness så stopper vi her. Lunt og sol fra knallblå himmel, gratis dusj og fylling av en veldig tom vanntank. Planen er at når vi igjen drar fra Inverness, så er vi ferdige med alle severdigheter i og rundt Loch Ness, og kan suse rett igjennom (som om vi hadde Nessie, styresmaktene og alle landets nettsurfere etter oss).