Aller først er det et poeng som har glippet i tidligere bloggposter: Av ca. 100 nordmenn som krysset Atlanteren i november / desember, var hele 6% fra Averøya. I tillegg til oss 4 og vårt mannskapsmedlem Tore Volden, har også Torbjørn Bergem krysset havet med Chillout II fra Molde
. Etter å ha kommet vel i havn hadde vi et par generalforsamlinger for p-kailler hos oss. Artig hvordan felles bakgrunn og felles interesser kan knytte folk sammen når de plutselig befinner seg på felles geografiske punkt langt hjemmefra. Veldig hyggelig! Nå har 6 averøyinger i Karibien blitt til 4, og romjula har passert uten det sedvanlige overinntaket av kalorier
. Jula i Marigot Bay ble en hyggelig affære selv om den intense julestemningen kanskje uteble. Hummeren var god, men den norske er enda bedre 🙂 Etter felles middag i restauranten, med Sissel Kyrkjebø på høytaleren og 2 andre norske familier rundt bordet, hadde vi en liten gave-sesjon i båten bare for oss selv
. Märtha leste juleevangliet for oss med akkompagnement fra Oslo Gospel Choir, og Lars sin julebakst ble sprettet.
1.juledag stod selvfølgelig juleselskap på plakaten. Siste porsjon av klippfisken ble omgjort til bacalao, og gode venner på Nostra Vida og Milla ble invitert som godt selskap
. Nostra Vida har allerede skrevet en fyldig redegjørelse av dagen, så vi lar dem komme med videre detaljer 🙂 Se www.nostravida.no.
2. juledag reiste Tore hjem til vinter, skitur og nyttårsseilas i Stavanger (hutre-hutre), og det var tid for ny reorganisering av båten. Det ble med andre ord en liten arbeidsdag, og da vi sendte ham av gårde til flyplassen i 17-tida, var 6 uker med besøk ombord over. Man blir godt kjent når man lever så tett så lenge – det er uten tvil en spesiell situasjon for alle – men med gjensidig velvilje og romslighet har vi klart oss godt, synes vi. Vi bevilget oss enda en dag i Marigot Bay på brygga til trivelige Doreen på restauranten Chateau Mygo – vi trengte tid til forskjellige praktiske gjøremål. Bl.a fikk vi jo endelig lagt ut noen bilder til dere på bloggen 🙂
Fjerde juledag var vi endelig klare til å starte vår øyloffer-tilværelse i Karibien, og vi la kursen sørover mot St. Vincent. Vi sjekket altså ut av øystaten St. Lucia, og etter ca. 8 timer ankret vi opp i Wallilabou Bay på St.Vincent. Her ble mye av landscenene i del 2 og 3 av storfilmen “Pirates of the Caribbean” spilt inn i april / mai 2005. Vi ble møtt av ivrige boatboys som ville selge alt fra smykker og moringer (festebøye på anker) til ferskt brød og “weed”. Bagga var en real kar å forholde seg til, og Joel på brygga viste seg å være en kar å stole på som vaktmann for 23 kroner da vi forlot båten noen timer dagen etter. St.Vincent har fått et dårlig rykte siste tiden pga mye kriminalitet, og mange norske båter dropper hele øya, men dette visste vi ikke så mye om, så vi la oss til med den gode nordmanns åpne sinn. Og alt gikk helt fint – ingen innbrudd og ingen røkne moringer. Tollvesenet var på plass mellom 17 og 18 i denne bukta, så vi fikk sjekket inn enkelt og greit i øystaten St.Vincent og Grenadinene, en tidligere engelsk koloni. Disney reiste fra flere scenebygg og masse rekvisita som i en gründers hender kunne blitt til gull i turistsammenheng. Det som sto på eiendommen til Wallilabou Ancorage, Hotel & Restaurant, var blitt noenlunde tatt vare på, og de viste Jack Sparrow på storskjerm hver kveld, lånte ut kostymer og hadde en rimelig autentisk pirat-atmosfære. Resten stod til forfall. Inntektene fra innspillingen gikk rett i statskassa. I følge bar-innehaveren i andre enden av bukta, var statens penger forvaltet av en udugelig regjering som skuslet bort denne inntektsmuligheten som var gitt dem fra Disney. At kriminalitet mot seilere i tillegg var dårlig reklame, var han mer enn tydelig på, og denne beleste, oppegående bareieren hadde bare et lite håp om at maktskifte etter valget om noen måneder skulle snu utviklingen til det bedre. St. Vincent har alle forutsetninger for gode levekår for folket, mente han, frodig og fruktbart og et klima som lokker turister, men ennå så han svart på det
never A few times generic viagra online and/or specialist.
. Vi mente at dersom dette stedet hadde blitt gjort om til en fornøyelsespark, ville det i alle fall ikke vært sjarmerende lenger – men vi ble fort enige om at noe midt i mellom forfall og Disney-park hadde vært å foretrekke.
Vi avsluttet dagen med å se Henriks julegave i båten: “Pirates of the Caribbean 4” på DVD – bedre sted kan man neppe oppdrive for å se den filmen! Før vi seilte videre neste dag gikk vi oss en tur langs veien opp til Wallilabou Falls – en liten foss i en offentlig drevet park der man kunne bade i kulpen – en utrolig deilig, avkjølende opplevelse!
Blue Lagoon helt sør på St.Vincent så i guide-boka ut som et paradis å snorkle i, der revet dannet en nesten komplett ring rundt ankringsstedet, så vi satte kursen dit. Romjula har imidlertid etter hvert stått i kulingens tegn, så det ble ikke forhold for å snorkle. Riktig så sjarmerende som på bildet var det heller ikke, men vi lå der i 2 netter, – fikk vaska klær, snudd døgnet i retning sol-rytmen, kommet i gang med skole etter ferie siden 8. desember, og funnet ut av å være bare oss selv igjen. Det regnet så det holdt med flere byger daglig, og det meste var fuktig og vanskelig å få tørka før neste byge kom. I går gikk vi videre sørover til Bequia, neste øy i denne øystaten. Frisk seiling i kulig i 50 minutter, og så var vi i le i Admirality Bay. Ellen og Haakon fra Ko-Ko møtte oss som durkdrevne boatboys, og før vi hadde fått oss bøye å ligge på, var vi booket inn sammen med dem og flere andre nordmenn på en restaurant her på nyttårsaften. Det er bare å glede seg til i kveld, og det eneste vi trenger å gjøre på forhånd er å ta en dusj og kle oss anstendig 🙂 Slikt kan jeg like! Regnet har lettet, båten er tørr igjen, og vi later oss ombord med lesing, bading og brødbaking.
Vi ønsker dere alle sammen et godt nytt år, og takker dere vi kjenner for det gamle!
