Det er jo ikke lett å vite hvor vi er uten et kart, så jeg har tatt noen bilder fra kartplotteren slik at man visuelt kan se hvor vi har vært så langt.
Om noen dager setter vi kursen mot nord igjen, men i et langsomt tempo.
Siden vi dro hjemmefra har vi seilt 6300 nautiske mil, dvs nesten 12000 kilometer
. Grovt sett er vi nok nå halvveis i utseilt distanse
.
Jeg har alltid trodd at kakao var en brun bønne som ble tørket og malt, eller var det kanskje bark jeg trodde det var? For det er jo kanelen, og da er kanskje kakao det også? NÅ vet jeg hvordan det hele henger sammen, og som med mange store oppfinnelser dreier det hele seg om noen som ville lage èn ting, og som endte opp med noe ingen hadde sett før.
Kakaofrukten vokser på trær og ligner på en stor, knudrete belgfrukt som først er nesten mørkelilla, deretter rød og til slutt gul- oransje når den er moden. Inni denne frukten ligger ca
. 40 små kjerner på størrelse med store mandler i en sursøt saus som er godt spiselig. Denne sausen kan det lett brygges vin på, og det var DET de ville en gang på for mange hundre år siden
. Etter at den gjærede saften var blitt til vin, prøvde de å skvise enda mer alkohol ut av frukten, og gravde ned de lilla, små bønnene i varm jord i håp om at de skulle få til enda mer rusende drikke. Da de noen dager senere, fulle av håp, brygget drikk på disse bønnene som nå var blitt brune, var den helt alkoholfri, men smakte kakao! Og vips, hadde verden fått et nytt næringsmiddel. Og noen påstår at det ikke følger noe godt med alkohol…
Slik drives fortsatt kakaoprosessen i dag. 7.dagsadventister driver Belmont Estate her på Grenada, og følger hele prosessen fra å høste kakaofrukter til å lage sjokolade. De dropper imidlertid å lage vin av fruktjuicen, siden det ikke tillates i religionen deres. Omvisningen på denne kakaofabrikken var et av de aller største høydepunktene på vår dagstur sammen med de andre 2 norske familiebåtene rundt på Grenada i forrige uke. Kelly var guide i stand-up-klassen, og et funn for barnefamilier. Han henvendte seg knapt til oss voksne, men hadde full oppmerksomhet fra alle ungene fra A til Å. Genial type! Vi fikk møte skilpadder som tisset på Gerhard i protest mot å bli løftet opp, apekatter som spiste ferske kakaobønner fra hånden vår og en papagøye som kunne synge Happy Birthday og svare på tiltale – alt dette som naturlig innslag i en omvisning på plantasjen. At guttene ville jakte gekko for å ta med til den ene båten i den hensikt å utrydde småkryp på en naturlig måte, ble flettet inn i omvisningen som om det hørte til der. Vi fikk lukte på de gjærende bønnene som ble skyflet over i neste kar annenhver dag for å tilføre mer oksygen. Vi fikk også prøve å snu kakaobønnene på tørkebrettene ved å subbe rundt i bønnene uten å løfte føttene og på den måten “pløye” seg framover. Dette var iflg Kelly kun kvinnearbeid fordi de var renest på beina
efficacy and an acceptable safety profile. generic viagra Intracavernosal Injection Therapy.
. Best å tilføye at vi bare fikk prøve på et “turist”-brett. Til slutt var det selvsagt smaksprøver på kakao-te og sjokolade. Yammi!
Denne dagen tok vi også turen innom en muskatfabrikk, der guiden var så stressa at vi ikke skjønte mer enn 10% av det han prøvde å formidle. Eneste stressa karibier vi har truffet. Likevel artig å se! Husk neste gang du kjøper 2 hele muskat i en liten pose at den er håndtert av minst 8 ulike par hender før den havner i sekk hos grossist. Plukking i store trær, fjerning av det ytre kjøttfulle skallet (som bl.a brukes til syltetøy), tørking av selve nøttene i store “køyesenger” i 10 dager med jevnlig skyfling av nøttene, knekking i en stor kremmerhusformet, motordrevet knekker, sortering etter størrelse og kvalitet, plukking av skallrester, pakking i sekker – alt 100% håndkraft bortsett fra selve knekkingen. Lille Grenada forsyner verden med 1/3 av den muskaten som trengs, og det tilfører mange familier nødvendig inntekt.
[nggallery id=4]
“Carib Leap” er et stup på nordenden av øya der de siste 42 gjenlevende innbyggerne, valgte å hoppe i døden framfor å bli tatt til fange av framrykkende franskmenn på 1600-tallet
. Grenada holdt lenge stand mot kolonistene, men da dette skjedde var hele urbefolkningen her med ett utryddet. Verdensbildet justeres enda litt til på slike turer.
Et 150 år gammel romdestilleri avrundet vår sightseeing denne dagen. Sukkerrør ble fortsatt knust av et stort vannhjul, og mengden vann i bekken avgjorde hvor mye rom de kunne brygge. Sukkersaften ble oppvarmet og dermed konsentrert i store støpte kar, manuelt flyttet nærmere og nærmere vedovnen under bryggerhuset med øsekar etter som dagene gikk. Deretter var det klart for gjæring i nye sementkar før selve destileringen fant sted i noe som lignet moderne tanker. Her kunne de med stolthet melde at de produserte 79% alkohol, og var den ikke sterk nok, destilerte de den bare en gang til. Det holdt lenge med 1 ml smaksprøve… “Dette åpner opp noe jeg ikke visste jeg hadde” – var en av kommentarene.
Grenada er det nærmeste vi har kommet Edens hage. All verdens frukter og krydder vokser tilsynelatende vilt over alt, variasjonen i regnskogen er formidabel, og folket er et vennlig folkeferd. De sliter nok med det samme problemet som på Averøya – det gror igjen hvis man ikke holder alt det grønne i sjakk, men det er de flinke til her. Det er på en måte slik at det er ikke så farlig om huset er litt fattigslig – det er uansett et vakkert sted fordi det er så frodig og fint rundt på alle kanter. Begrepet ugress er litt malplassert – det vokser sammen på en snedig måte alt som er.
Vi har også fått med oss Grand Anse – øyas strandstolthet
. Fotball, slåball og bading hele ettermiddagen 🙂 Nå forlater vi marinalivet i St.George, og seiler til sørsiden av øya for noen dager på anker der. Da er vi ved det sørligste punktet på denne turen, og deretter bærer det nordover igjen.
Noen lurer på hva vi EGENTLIG gjør om dagene – hvordan ser en typisk dag ut for oss? Vi kan jo ta denne dagen som eksempel – en typisk dag i marina med tilgang til strøm og vann og internett. En dag på anker kan arte seg veldig annerledes, så det kan vi ta en annen gang. Men her er altså mandag 23. januar:
Kl 08.30: Ingrid våkner først uten noen annen grunn enn at hun er ferdig å sove. Alarmen kl 08.00 har ikke slått seg på – fant ikke laderen til mobilen i går. Jaja, ingen krise. Ingen buss som skal rekkes. Temperaturen er 25 grader og luftfuktigheten 65, og sola har allerede værrt oppe i 2,5 time. Hun begynner den møysommelige prosessen med å vekke de andre, og begir seg av sted til bakeren og butikken for å kjøpe ferskt brød og annet godt til frokost. Drøye 30 minutter senere er hun tilbake med de første ferske croissantene siden Europa, ferskt brød som er det beste kjøpebrødet siden Skottland, yoghurt og kjempegod frokostblanding. Ungene sover fortsatt i sengene. Henrik ligger på madrass på gulvet i salongen, i trekken fra takluka fordi lugaren er for varm. Han blir fort liggende i veien når vi skal bevege oss rundt siden han opptar ca. 50% av gulvarealet. Altså må han opp. Etter litt kaffekoking og noen runder opp og ned trappa for å få med alt vi trenger, nyter vi en deilig frokost oppe i friluft. Ferskt brød med syltetøy fra fruktkjøttet rundt muskatnøtten smaker fortreffelig. Truende regnskyer holder passe avstand, og vi spiser oss mette i ro og fred.
Kl. 10 Vi kommer gradvis i gang med dagens skoleaktiviteter. Henrik skal skrive ferdig bloggen sin om St. Vincent og Grenadinene, denne gangen skal vi legge inn bilder også. Gerhard skal begynne på kap 9 i matteboka, det handler om desimaltall. Det er ikke alltid like lett å komme i gang, men i dag var det vel tyngre å holde ut enn å komme i gang
. Ingrid går gjennom prinsippene i det han skal beherske i løpet av dagen sammen med ham, og så begynner han å regne mens Ingrid begynner på oppvask, rydding etter frokost, diverse klær og rot som ligger fra i går, og en liten klesvask som må skylles opp i bøtta på hekken. Det har dessuten vært røbetlekkasje i kjøleskapet, og siden det uansett er på tide med en kjøleskapsvask flettes vasking og kloring, (ikke avising i dag) inn i mellom det andre som må gjøres. Spørsmål fra skoleguttene avbryter flyten i husarbeidet innimellom, men de jobber greit på egen hånd, helt til de andre båtene begynner på melde på kanal 15 på VHF’en at de er ferdige på skolen og lurer på om Henrik og Gerhard blir med i bassenget snart. Dagens arbeidsmål er ikke helt gjennomført, men det er varmt i båten og sikkert på tide med et skikkelig friminutt. Henrik griper sjansen og drar i bassenget for å avkjøle seg, mens Gerhard bestemmer seg for å bli ferdig først. Da er klokka 12.45
I mellomtiden har Ingvar jobbet med å finne merkeforhandleren til Mercury og skaffe en avtale for reparasjon av påhengsmotoren til jolla. Den klarer vi oss ikke uten når vi ligger på svai, og i det siste har den vært veldig humørsyk og lunefull. Slik skal ikke nye motorer oppføre seg! Det må også skiftes noen pakninger på dieselfilteret – de må bare kjøpes først. Glidelåsen på baggen som storseilet pakkes i på bommen har blitt ødelagt, og vi trenger å finne en seilmaker som kan sette i ny glidelås for oss mens vi ligger her. Det er dessuten tips å hente hos andre seilere om mye av dette, men en prat på brygga tar jo fort litt ekstra tid, og det er heller ikke gitt at det er lett å få tak i eller få avtale med de firmaene man trenger. Når klokka er 16.30 er imidlertid avtale både med Mercury-forhandler og seilmaker i boks – begge skal hentes i morgen tidlig: Da er det på tide å komme seg i båtbutikken på andre siden av havna for å kjøpe pakninger. DET kan i alle fall ta litt tid… Innimellom har han lastet ned diverse oppdateringer til pc-ene og skaffet kreditt på Skype.
Klokka 13.45 får vi etter litt om og men, endelig skikkelig kontakt med Johanna og Gabriel på Skype – med video. Gutten er 2 år og vet ikke hvem tante og onkel er, og Henrik og Gerhard er også diffuse begreper. Slik kan det jo ikke fortsette å være i denne digitale verden, så vi hadde full familiesamling foran skjermen. Han pekte på oss på skjermen og sa: ” Der er mammaen” og med litt hjelp fra mor Rannveig i sufflørboksen, ble det til “tante Ingrid”. Før vi sluttet kunne han navnene på alle, så da er vi et skritt lenger unna total glemsel. Litt før og etter dette spiser vi brødskiver fra benken til lunsj – mor smører, alle spiser. Henrik gjør ferdig bloggen med bilder og legger den ut.
Klokka 14.30: Guttene forsvinner i bassenget “for godt” sammen med vennene sine. Ingrid tar fatt på en jobb som har vært fortrengt siden vi dro hjemmefra: Rensing og oljing av teaken i cockpit. Skitten renner av i ubehagelige mengder, og lyst treverk titter etter hvert fram på benkene akkompagnert av reagge på høytaleren. Hun løser litt sudoku på dekk og skriver bloggtekst mens benkene tørker mellom skyllingene, og mens de tørker skikkelig før oljen skal på, sjekkes status i bassenget. Det har etablert seg en slags avslappet turnus på å være badevakt – ikke alltid like greit i badeiveren å huske at det kan befinne seg andre badende i vannet. Nå svømmer en middelaldrende dame med permanentkrøllene høyt hevet over vannflaten, og sender Ingrid smilende blikk når hun prøver å holde guttende på ene siden av bassenget. Ingvar tar ikke motvillig skiftet fra kl. 17.30 da Ingrid kommer tilbake til båten. Han tar med seg Iphone, og selv om guttene avslutter kl 18, er han ikke å se i båten igjen før nesten 19.30. Tida flyr fort når man surfer litt på nettet i bassengbaren, prater med andre seilere og spiller “Ticket to Ride” på Iphone 🙂
18:00: Guttene forsvinner til “Afrodite” for å se “Eragon” (fantasi-triologien på ca. 2500 sider er nesten ferdiglest). Dermed trenger de minste ungene et annet sted å se sin film, og 3 andre båters barn benker seg i Fri Flyt hos Ingrid mens hun oljer de siste benkene. Dagens middag er selvfisket tunfisk, og det er rimelig opplagt at det ikke blir aktuelt med middag før filmen er ferdig. Da tilbehøret er klargjort (blandings av røde linser, 3 poteter, løk, bacon, vårløk – glemte dessverre hvitløken – dagens eneste krise) er det enda en time til filmen er ferdig
• Neurological system little blue pill maintain an erection sufficient for satisfactory sexual.
. Dermed blir det plass til en kopp kaffe hos “Afrodite” og den 3. dusjen på like mange dager, før middagen lages ferdig. Ingvar er tilbake i båten og rekker å bytte en ødelagt taublokk mens fisken stekes.
20.30: Middag i nyoljet cockpit med stormlykt på bordet og sval kveldsluft. Filmen “Eragon” refereres og sammenlignes med boka. Fisken smakte fortreffelig som all selvfisket fisk gjør. Henrik vasker opp etterpå, Ingrid skriver mer bloggtekst, de andre spiller spill. I morgen skal vi tidlig opp og på heldagsutflukt rundt hele Grenada med “Afrodite” og “Nostra Vida”. Best å komme seg tidlig til sengs. Badetøy og tursko er allerede pakket av Gerhard og Henrik.
22.00 Natta
Vi har de siste dagene seila oss videre sørover – ut av St.Vincent og Grenadinene og inn i Grenada. Vi en hadde en nydelig seildag på vei til St. George på Grenada, og passerte bla. en undersjøisk vulkan som vurderes som aktiv. Sist hadde den utbrudd i 1989
. Den heter “Kick ’em Jenny” , og toppen ligger 200m under vann: Det er en sikkerhetssone rundt den som man ikke bør seile inn i hvis man ikke vil risikere å få brent halefjærene
. Grenada er en relativt stor øy med en turbulent historie, selvstendighet siden 1974 og massevis av regnskog – med regn.
Nå ligger vi i marina for første gang på over 1 måned. Den første dusjen på like lang tid var ubeskrivelig god. Selv om man bader hver dag og saltvannet ser ut til å være sunt for huden, effektiv på svettelukta og sterkt besparende på hårstylingsbehovet, så blir det etterhvert et slags lag på huden som bare ferskvann og en god skrubb kan ta. Og jammen er det ikke GODT nett her – for første gang siden vi dro hjemmefra
. Så nå nyter vi norsk nettradio og kan Skype med video langt ut i neste uke. 2 andre norske familiebåter ligger her også, og vi er storfornøyd med tingenes tilstand 🙂
I dag var det tid for søndagstur
Rathercombinations of these factors. viagra generika kaufen ohne rezept.
patient’s cultural, religious and economic background. viagra from canada implantation of a malleable or inflatable penile.
than halfAntihypertensives (thiazides, beta blockers, methyldopa, cheap cialis.
. Sammen med beboerne på Nostra Vida og Afrodite dro vi på jungeltur med klart mål om å bade i fossen “Seven Sisters”. En skikkelig gråværsdag som ikke kunne brukes til noe annet fornuftig enn å bli våt og skitten uansett 🙂 Guide kan være vel verdt pengene sine, og denne var et prakteksemplar. Utstyrt med machete til prøvetaking, hadde han botanikkundervisning innover den sølete og steinete stien, og ga grunnkunnskaper om muskat (1/3 av verdens muskat-produksjon kommer fra Grenada), 5 ulike bananarter (noen MÅ kokes før de kan spises), kakaofrukter, papaya, guava, bambus og ananas for å nevne noe. Det kulteste var vel den lille bregnearten som lukket “fingrene” når den blir berørt på stilken
.
[nggallery id=3]
Jungelen var så tett og grønn man bare kan tenke seg. Vel framme ved fossen måtte vi først krysse elven ved å balansere på steinene, delvis under vann, for å komme til badeplassen. Brunt vann etter alt regnet, men likevel forfriskende 20 grader og deilig etter en fuktig tur. Umulig å svømme helt inn til fossen fordi strømmen var for sterk, men vi fikk da trent litt i forsøket på å klare det
.
Vel tilbake i båten laget guttene smoothie av smaksprøvene fra turen + nogo attåt, og var klare på at muskat i smoothie – DET var helt perfekt! Dagens skole inneholdt altså naturfag, kroppsøving, engelsk og Mat og Helse, helt uten at noen tenkte over det.
Fakta
St. Vincent og Grenadinene lager til sammen et land. St. Vincent er en stor vulkansk øy. Den høyeste vulkanen er over 1000 moh. Grenadinene består av 6 bebodde øyer, og massevis av småøyer. Presidenten som bestemmer her var god venn med Gadafi i Libia. Han hadde lovet presidenten å bygge en stor flyplass på St. Vincent, men nå som han er dø frykter presidenten at det ikke blir noen flyplass.
Wallilabou
Wallilabou er en liten landsby innerst i en ganske fin bukt. Film 2 og 3 av Pirats of the Caribbean er spilt inn her. Rommet på det store skipet som er nærmest kontoret til lord Bucket er f.eks. her. Det er også spilt inn scener av landsbyen der Will og Elisabeth vokste opp, men bare i toeren, eneren ble spilt inn et annet sted. Det er fortsatt kulisser som viser at det er spilt inn film der, men det er ikke satt av noen penger på å ta vare på dem så vi kan ikke gå f.eks inn på kontoret til Bucket fordi det kunne rase sammen. Rett før vi skulle dra derfra hoppa jeg og Gerhard uti for å se på en stor stim med fisker på 30 cm. Rett etterpå så jeg noe uvanlig på havbunnen. Det var en slange på 40 cm, som buktet seg framover, det var veldig kult.
Blue Lagoon
Blue Lagoon høres kanskje fristende ut på navnet sitt, men det var ett av de kjedeligeste stedene vi har vært på, vannet var uklart så vi ikke så ikke bunnen, på land var det ingen ting og finne på, men vi fant en kafé med brukbart nett så vi kom oss på facebook og skype, her fikk jeg foresten for første gang prøvd en tripel-skype samtale.
Admiralety Bay – Bequia
Admiralety Bay er en av de største buktene vi har vært i. Ca. en havtime etter at vi hadde festet oss til moringen kom det en jolle med kurs for oss, det var den norske båten Pingvin-36. De hadde to jenter ombord, de var 11 og 13 år gamle. De ble vi ganske gode venner med. På nyttårsaften hadde den norske båten Koko samla en masse norske båter til å feire sammen på en fin restaurant på stranda. Det var veldig hyggelig, men etter at maten var forsvunnet, ble det gørkjedelig, ettersom at Pingvin skulle feire inne i byen. Nesten rett etter at vi hadde kommet tilbake til båten igjen, startet ett fantastisk fyrverkeri. Rakettene forestilte utrolig mange kule ting, det var sirkler, på et bilde vi har ser det ut som en fugl, en ble til masse gnister som igjennsprengtes 2 sek etter, og Gerhard hevder at han så det amerikanske flagget.
Saliene Bay – Mayreau
I Saliene Bay var det kun en ting som skjedde på dagen, ellers var det ikke noe å finne på. Det eneste som var litt kult var at en gigantisk katamaran la seg rett ved siden av oss, minst 100 fot(32meter), vår er 37. Det som skjedde på natten var at mamma og pappa våknet av en tåkelur(signalinstrument). Neste dag fortalte pappa at vi hadde dregga (mistet ankerfestet) og drevet ned mot katamaranen, og det var den som blåste for å vekke oss. Jeg hadde derimot vært dupt inn i drømmeland og ant fred og ingen fare
Chattham Bay – Union Island
Til nå har Chattham Bay vært den finest plassen vi har vært i Karibien. Waterboysa(selgere i motorbåter) masa ikke så mye om å få oss på restauranten dems eller kjøpe hommer. Til slutt var det bare en kar som stakk innom oss med gratis banan av høy kvalitet, og jorbæris. En kveld spiste vi på restauranten hans. Det var kanskje litt dyrt men det var en av de beste måltidene i karibien. Bukta, som er ganske stor, var full av småfisk som spratt i ett sett når litt større fisker jakta under dem. Det var også fullt av skillpadder som svømte rundt omkring i bukta
. På land var det en lang fin strand. Opp i skogen er det en fin sti som vi gikk på ganske ofte, og så så vi ganske kule ting. Den første gangen trodde vi at vi så en stein som beveget seg i en busk, men det var en landskillpadde som spiste litt tidlig lunsj. En annen gang trodde pappa at han så en stor firfisle inne i ett buskas, men når jeg så etter var det en liten, svart slange som prøvde å gjemme seg. 3 dager før vi skulle dra, kom Voahangy(katamaran fra Australia som var med i Arcen med to barn) å la anker 30 meter fra oss. Det var vi veldig glade for. Da ble det mye bading og snorkling.
Clifton – Union Island
Etter å ha sagt hade til Voahangy, avtalt at vi skulle møtes på Tobago Cays og seilt i ca. 45 min., kom vi til hovedstaden på Union Island. Det var ganske kjedelig der. En av de få tinga som var bra der var at vi endelig har fått internett igjen. Det har vært skikkelig dårlig sørover fra St. Lucia. På en varm dag gikk vi også opp på en liten ås, og jeg tror jeg aldri har vært så glad av å se skyggen fra ett lite hus som sto på toppen.
Tobago
Litt nordom Union Island ligger de praktfulle øyene Tobago Cays. Her er det klart vann, fem øyer med palmer, kratt og masse landskillpadder og iguaner. Voahangy hadde kommet hit en dag før oss, så vi fant den store båten på ganske grunt vann der vi ikke kunne ligge med båten
Classification of CHFH 2 antagonists (cimetidine) How long does sildenafil last?.
. Da vi kom var ikke mannskapet ombord, så vi måtte vente litt med å besøke dem. Da de var på plass tok vi på oss badebukse og kjørte jolla opp for å besøke dem. Vi begynte å stupe, hoppe og ta bombe fra skroget dems som er 2 m. høyt. Det var ganske gøy. Det var en skilpaddestrand på en av øyene, og i vannet rundt der er det massevis av skillpadder. En gang så vi også en liten slange 3 meter under oss.
En dag senere var vi på en øy som lå ganske langt unna de andre øyene. Dette var den øya der Jack og Elisabeth Swan ble satt i land på i eneren. Stig på Nostra Vida fant faktisk en gammel romflaske som kanskje lå igjen etter filminga. Det var også veldig fint å snorkle på denne øya, og så bygde vi labyrint for småkrepsene vi fant der.
Vi kommer til å komme tilbake til St. Vincent og Grenadinene på vei nordover. Nå har vi seila videre sørover til Grenada
Hei igjen
Siden sist jeg har skrevet tildere har vi vært over to plasser der Pirates of the Caribbean er spilt inn
.
Det ene stedet var i film nommer 1 der Jack Sparrow og Elisabet Swann er sammen på en øde øy der Elisabeth brenner romen til Jack Sparrow på et stort bål. Den øya heter Petit Tabac som er en av øyene i Tobago Cays.
Pappan til de andre norske ungene fant en eldgammel flaske med rom som fløt i land
. Den ligner veldig på de flaskene Jack drakk fra i enern
2continued efficacy and safety as well as patient and partner generic viagra online.
.
Den andre plassen, som kanskje var Tortuga i filmen, heter Wallilabou og ligger St. Vincent. Der var kontoret til lord Bucket, det store vannhjulet, likkistene fra 2’eren og mye annet. Fant også en sjørøverhatt.
Ved en øy som het Mayreau så vi en katamaran som var minst 100 fot (vår sin båt er 37 fot, så du kan tenke deg hvor stor den var). Etter det dro vi til en bukt som het Chattham bay. Der var det en lang strand med noen restauranter
. Der fikk vi en kompis som heter Kim og er lokal på øya. Han eide en restaurant som lignet på en vedbu men maten smakte fantastisk
. I Tobago Cays var det fult av store konkylier på denne størrelsen og større.
Nå er vi på Grenada og har møtt en norsk båt med to unger som vi møtte på Kanariøyene. Så vi avtalte med dem at vi skulle møtes her.
Her er det mye varmere en før, men det er et bra baseng i marinan, og så bra internett har vi aldri hatt siden Norge, så vi storkoser oss, men lengter veldig hjem.
Store hilsener fra Gerhard.
Tobago Cays er en nasjonalpark som tilhører Grenadinene, og består av 4-5 små øyer og en mengde korallrev
. Selve området er beskyttet av et stort, hesteskoformet rev (“Horseshoe Reef”) mot Atlanterhavet i øst. Innenfor er det grunt og klart vann, med mye liv der nede
.
Vi har nå ligget fire netter på anker her. Første natta var det fullmåne, og den skapte et magisk lys over hele området
. Midt på natta lyste den så sterkt rett ovenfra at jeg i et halvvåkent øyeblikk vurderte å bruke solblenderen i takluka for å få sove. Et nattlig ærend på badeplattformen ga meg et lite sjokk (som nesten gjorde at jeg måtte late vannet der og da): Vi sto på grunn! Men etter noen sekunders intens synsing og observering konkluderte jeg at vi fløt. Det var bare månelyset på havbunnen som gjorde at det så veldig grunt ut; vi hadde fortsatt 3,5-4 meters dybde
qualify for the diagnosis of erectile dysfunction. At present,Detumescence occurs when sympathetic activity (following viagra generika rezeptfrei.
prosthesis. This option is highly invasive and irreversibleA number of survey on attitudes to ED have been reported. viagra without prescription.
– hypertension cialis online report addresses these issues, not only as isolated health.
.
Siden har vi snorklet og kost oss her, med havskilpadder, skater, blekksprut, enorme fiskestimer på flere hundre tusen fisk, store iguaner, land-skilpadder, palmer og flotte strender. Selv om det er tett mellom båtene her ute, så er det godt med plass til å snorkle på.
I forigårs kom familien Thorsen i Nostra Vida hit
echocardiogram for a viagra management.
. Og sammen dro vi på utflukt til en av de små naboøyene, Petit Tabac. Der ble noen av scenene til “Pirates Of The Caribbean” spilt inn, og for de av oss som har sett filmene flere ganger så strendene kjente ut. Barna bygde en egnet “rom-detektor” for å finne Jack Sparrows rom, men ingen flasker ble funnet
. Det blåser litt friskere her nå enn de tidligere dagene, og siden sjøsprøyt/fallvinder i snorkelen ikke er noe å trakte etter, så vurderer vi å gå videre i morgen. Vi har avtalt å møte båten “Afrodite” (som vi møtte på La Gomera) på Grenada, og det ser både voksne og barn frem til.
Vi planlegger å snu ved Grenada og dra langsomt nordover igjen på steder vi ennå ikke har vært og på steder vi ønsker å oppleve på nytt. Vi har plenty med tid før avreise til Azorene i april/mai, og det føles veeeldig behagelig…
Å ligge på svai er som det høres ut: Båten svaier rundt et fast punkt som enten er en moring (forhåpentligvis TUNGT lodd med blåse og fortøyningsløkke på toppen), eller eget anker. Det er få marinaplasser her, og de som er, ligger ikke på de fineste stedene. Så vi sparer vann og strøm som om vi er til havs, og lader forbruksbatterier med vindpropell og solcellepaneler. Riktig så miljøvennlige 🙂
Vi holder oss på vestsiden av øyene, og selv om vi da er i le av Atlanterhavsdønningene, er den Meksikanske Gulfen på andre siden, og den er også stor. Det kan ofte være dønninger (svell) som ruller inn fra nord hvis det har vært stormer f.eks ved Cuba. Vi har så langt vært lite plaget med dønninger som kommer inn nordfra, kanskje fordi det har blåst så mye fra øst? Svell er i allefall noe som kan gjøre livet på svai til en urolig tilværelse. Det kan for så vidt vind også, selv om vi skulle ligger i le for de store dønningene bak rev eller nes. Det røsker godt i ankerkjettingen innimellom, og skrekken er selvfølgelig at festet i grunnen ikke skal holde. Vi har ankeralarm med GPS-referanser på Iphone, og alarmen som uler når vi beveger oss ut av en angitt radius. Men det er vanskelig å stole helt på den når resultatet av ankersvikt + alarmsvikt vil være å drive på grunn. Dessuten er den litt vanskelig å stille inn, og uler oftest på feil grunnlag. Da sover vi uansett dårlig, så det er like greit å sitte ankervakt in persona når det blåser som verst. Slik som da dette ble skrevet… Sove kan vi jo gjøre om dagen:)
For et par uker sida gikk ankeralarmen med reell grunn
. Vi var på vei til havs, og drev sakte ut av Saline Bay på Mayreau, forbi en 100 fots katamaran. Slike båter har ansatt mannskap må vite – eieren klarer jo ikke håndtere et slikt fartøy helt på egen hånd…, og de hadde nattevakt på brua. Samtidig som vår alarm gikk, utløste de sin tåkelur for å vekke oss. I dette tilfellet hadde ingenting skjedd hvis vi ikke hadde våknet – vi hadde drevet skadefritt rett til havs, og der er man jo trygg
legal regulatory approval and availability; may all critically What is sildenafil? competent veno-occlusive mechanism of the penis..
. Vi summet oss og fikk lagt ut ankeret på nytt i noen timer til det lysnet – så dro vi til Union hvor vi altså lå GODT i 4 døgn.
Moringene har et frynsetet rykte, og det er ikke alltid lett å få godt feste med ankeret, men vi sikrer så godt vi kan ved å dykke ned for å sjekke anker / moring, legger ut det vi har av ankerkjetting (50m), og noen ganger legger vi anker ut ved siden av moringen. Belte OG bukseseler!
I de siste dagene har vinden løyet noe og den skal være slik den neste uken i følge værmeldingene. Det gleder vi oss til. Før jul hadde vi ei natt med storm i kastene – da lå vi godt på en solid moring. Nå blåser det jevnt oppunder liten kuling, og det har ikke vært uvanlig de siste ukene. Vindstilla som var de siste dagene før vi passerte mållinja – og for så vidt den påfølgende uka – var nok ikke typisk for området, nei. Nå er passatvindene stabile. De holder myggen unna og klestørken er god!
PS! Dette er skrevet for at dere som nå er glade for at vi har kommet oss over Atlanteren i god behold, skal ha grunn til å bli urolige igjen 🙂 Egentlig er vi glade for at vi slapp å være redde for at orkanen hjemme skulle skade båten, og det er nok fortsatt farligere å kjøre bil på glatta enn å ligge på anker i Karibien… Vær forsiktige, alle sammen!
Ofte blir det slik at vi spiser middag når det har mørknet i 18-tida. Vi setter oss vanligvis oppe i cockpit hvis det ikke er utrygt for regn, og nyter god mat og svalende vind
. Slik også denne dagen – på anker i havnen utenfor Clifton på Union Island for noen dager siden.
En av de andre seilbåtene som lå der på anker har tydeligvis planlagt nattseilas til neste stoppested, for den siger stille forbi oss på vei ut mot havet mens vi holder på å avslutte middagen
. Og med kurs rett mot det indre undervannsrevet i havnen!!! Vi tror først ikke våre egen øyne – regner med at de svinger unna snart
. Veldig snart er de utenfor rekkevidde av tilrop. Plutselig legger de hardt styrbord – sannsynligvis fordi de plutselig får landkjenning og prøver å unnslippe revet… Vi ser silhuetten deres stanse opp og bli liggende. De står altså på grunn! Vi avventer litt, lurer på om de kommer til å anrope noen på VHF – men det kan jo koste dyrt – da skal bergingslønn utbetales, og det kan jo ruinere hvilket som helst feriebudsjett. Full radiotaushet
. Vi ser at de begynner å gå i jolla – kanskje har de ikke VHF? Ingvar og Gerhard setter seg i jolla vår og drar bortover for å høre om de vil ha hjelp. Vår jolle med usle 3,5hK har uansett ingenting å stille opp med for å taue av revet, mot vind og strøm, men de bidrar med å kjøre ut ankeret i den hensikt at de skal få vinsjet seg av grunna. En ivrig båtvakt på en lokal lastebåt vil gjerne hjelpe
. Han roper og kauker, og Ingvar sjekker hva han vil. – Inn til land, ber han om, han kan skaffe større båt til å taue med. Ingvar kjører taxi, og har dermed gjort seg overflødig i mer berging. Båten ble slept av revet av lokale helter som kanskje var strålende fornøyd med mye mindre enn standard bergingslønn. Vi så ikke mer til båtvakta den kvelden…
Kanskje trodde de de kunne flyte over revet siden de hadde langkjølet båt. Kanskje ante de ikke hvor de var, eller så hadde de virkelig ikke sett på et eneste kart. Båten het Spica og var fra Danmark. Raskt og treffende omdøpt hos oss til Spica Spenna Gærne mens vi spiste mango til dessert!