I februar 2011 dro jeg til Gran Canaria for første gang – med fly – sammen med svigerinne Hilde R på en perfekt og hardt tiltrengt husmorferie. Det ble en uke som bl.a inneholdt 3 episoder med ting jeg mistet.

De som kjenner meg vet at jeg nok kan være litt distre / surrete / rotete i perioder, men selv for meg er 3 tap på en uke i overkant. Det begynte allerede på flyplassen da vi landet. Lommeboka ble aldri med ut av flyet – noe jeg ikke oppdaget før etter 2 timer fordi jeg ble litt opptatt med å finne igjen kofferten som forsvant som dugg for solen i ankomsthallen… En noe blond og fersk StarTour-vertinne mente at dette var en sak for politiet, og skulle hjelpe meg å få anmeldt tyveriet av kofferten. Etter ganske mange minutter på venterommet mens han bak skranken leste avisen, fikk vi endelig komme inn til en betjent som skulle registrere anmeldelsen. Ikke bare skulle han vite hva foreldrene mine het for å kunne fylle ut papirene, han brukte også mye av tiden på å forføre den blonde damen, og hadde nok tro på en snarlig date da vi endelig gikk

. Hun puttet da også telefonnummeret hans i veska.

Noe trøstesløs på vei for å finne en drosje, gikk jeg forbi den åpne dørene til flyselskapenes «Lost and found»,  – og der sto kofferten min midt i rommet! Damen der var av den myndige sorten som lurte på hvorfor i all verden jeg hadde gått til POLITIET!!!! Sant nok. Jeg beklagt at jeg hadde oversett hennes arbeidsområde, og fikk med meg kofferten ut. Jeg tenkte heldigvis på å ta ut penger før jeg fant drosjekøa, og DA oppdaget jeg at lommeboka var borte. 30 sekunder senere hadde jeg konkludert med at den måtte ligge igjen i flyet, men da var det altså gått 2 timer. Kanskje var lommeboka i Oslo igjen allerede…?

Tilbake til den myndige dama – nå visste jeg jo heldigvis hvor jeg skulle henvende meg. Hun himlet passe diskret med øynene, og lurte nok på om jeg var ute av huset for første gang, men hun ringte rette vedkommende, og kunne etter noen minutter bekrefte at lommeboka var funnet. Den ville bli levert hos henne om en times tid når rengjøringspersonlaet var ferdige med alle flyene. Det tok altså sin tid før jeg kom til hotellet, men endelig kunne ferien begynne med lommebok og koffert i god behold.

Så var det solbrillenes tur. Splitter nye tax-free, polaroide solbriller som jeg tenkte skulle bli nyttige til vi skulle på seiltur litt senere på året. Etter en busstur til Puerto de Mogan måtte jeg erkjenne at solbrillene ikke var med tilbake til hotellet. Litt hjerne-research tilsa at de enten lå på bussen,  på en murkant overfor stranden i Puerto de Mogan, eller på et prøverom i samme by. Like usannsynlig åkke som å skulle finne dem igjen. Dagen etter hadde vi leid bil, og på vei tilbake om kvelden fikk jeg innvilget en omvei til Puerto de Mogan for å se etter brillene. Ikke det at mitt reisefølge hadde troen på at jeg kunne finne dem, men jeg mente det var verdt et forsøk. I prøverommet var de ikke, og heller ikke på murkanten – selvfølgelig. Finneren var nok fornøyd med funnet, tenkte jeg. Som et siste halmstrå gikk jeg innom et par resturanter som lå rett i nærheten for å høre om noe hadde levert dem inn – og i restaurant nr 2 var det blink!!! Helt utrolig! Tror nok kelneren skjønte på reaksjonen min at de faktisk var mine.

I dag ringte Ingvars mobil da vi spiste lunsj. Det var «jeg» som ringte, og en spansk dame fortalte at hun hadde funnet mobilen min på gata. Jeg kunne få den igjen på hotel Santa Catalina kl 15 hvis jeg betalte drosjen for henne… Jeg hadde da i over et døgn hardnakket hevdet at det var ungene som hadde rotet den bort etter at de hadde spilt på den kvelden før, og at den måtte befinne seg utladet et sted i den (for tiden) noe kaotiske seilbåten. Nå måtte jeg krype noe flau til korset, lettere rystet over hvor heldig man kan være på Gran Canaria!

Hotell Santa Catalina i Las Palmas viste seg å være et hotell av den virkelig staselige, ærverdige sorten med historie tilbake til 1800-tallet, plassert midt i en praktfull park. Portieren syntes jeg skulle vente i lobbyen, og plutselig var jeg hensatt til en helt annen verden. Jeg sank laaaangt ned i den mykeste sofa du kan tenke deg. Jeg  har ikke sittet så godt på mange måneder!  I 10 lange minutter kunne jeg fra denne nedsenkede tilstand nyte prismelysekroner, gullfarget metall i trappeoppgangen og på alle knotter og lister, persiske tepper på marmorgulvet og en renholder som svinset rundt i knelang svart kjole med hvitt forkle og hvitt hårbånd, og tørket støv for meg
.
Så kom drosjen. 2 minutter over tre. Uten dame i baksetet, men med et kjent drosjesjåførfjes. Det var HAN som hadde funnet mobilen i sin drosje – i dag – etter drosjeturen vår i går. På spansk-engelsk kan vel  fort «drosje» bli til «gata» på ett eller annet vis. 10 euro i taxi og driks betalte jeg gladelig for servicen!
Jeg kunne svinse ut på den røde løperen og med mobilen trygt i lomma, og den som sier til meg at kanarifolket ikke er til å stole på, får motbør! Vel tilbake i båten gikk mobilen tom for batteri…

Status nå er at det eneste som er borte er Ingvars solbriller. De var sist sett på byssebenken sammen med noe søppel. Frykten er at de i et lite våkent øyeblikk havnet i søppelposen, og da skal det vel godt gjøres at flaksen strekker til…

Fortsettelse følger kanskje.