På fredag etter lunch dro vi til øya Terceira som ligger nordvest for São Miguel. (Det er 90 nautiske mil fra Ponta Delgada til havna i Angra Do Heroismo.)
Vi ankom klokken halv sju på morgenen, og det var behagelig å legge seg nedpå en stund da.
Senere på kvelden dro vi til nabolandsbyen, São Mateus, hvor det var okseløp. Vi assossierte økseløp med Pamplona, hvor okser løper løs i gatene og dumdristige menn løper foran. Dette var en litt mer kontrollert utgave, men slett ikke ufarlig likevel: En okse (om gangen) ble sluppet løs med et langt tau om halsen. Midt på tauet, omlag 40 meter unna oksen, holdt 5 karer fast i tauet og bremset oksen dersom nødvendig
. I enden av tauet var det nye 5 menn som holdt. (Dum-?)Dristige menn sprang i nærheten av oksen og terget den med oppslåtte paraplyer og røde gensere, mens hele landsbyen satt på balkonger eller bak barrierer av paller og treplater

. Og en del sto oppe på plassen foran kirketrappa, inntil oksen kløv opp kirketrappa og skremte dem vekk. Vi for vår del fikk orkesterplass på en privat balkong rett overfor kirka.

En noe uvanlig underholdning som var verdt å ta med seg. Bakgrunnen for denne type underholdning kommer sannsynligvis fra tiden da Portugal var under Spania (årene 1580 – 1640). Terceira var en av de siste øyene på Azorene som overga seg til Spanjolene, og i et angrep fra spanske skip sendte de lokale, som manglet våpen, kveget sitt ned til stranda og på den måten skremte spanjolene vekk.
Økseløpet kalles “tourada da corda“, som betyr noe sånn som “tyrefekting i tau.” Oksene blir aldri drept eller skadd.

[nggallery id=15]

Vi er fortsatt 1180 nm fra Irland, men takk og pris ligger noen øyer her midt uti havet hvor det er mulig å få tatt en hvil og få bekreftet at vi tross alt er landdyr. Det var godt å komme i land, ja, og at det ble byen Ponta Delgada på São Miguel i stedet for Horta på Faial for oss i første omgang, ser vi bare positivt på. Dette er ei perle av ei øy, og de siste 2 dagene har vi farta rundt i bil og snust inn landluft. Å kjøre i 60 km/t (for ikke å si 100 km/t) etter så mange måneder med kun noen øyeblikks maksfart på 10 knop (18 km/t) føles litt skremmende de første minuttene
. Ingen av sjåførene hadde imidlertid glemt hvordan en bil skal manøveres, selv om det for Ingvars del var ca. 7 måneder siden sist.

Følgende opplevelser og observasjoner har blitt nydt i fulle drag, og bekrefter at vi er tilbake i Europa etter 5,5 mnd i Karibien og 3 uker til havs:
– Rømmegrøt, vafler og makrell i tomat fra Stabburet til 17.-mai-lunsj
– Rennende, gratis vann og en kjærkommen dusj eller 3
– Måkeskrik
– Byer med plan og struktur og flotte bygninger
– Kirker med klokketårn og spir
– Frisk luft, – norsk fjellsommerluft i høyden
– Flokker av beitende kyr
– Rødstrupe og bokfink
– Søppelbøtter i gatene
– Lyng, og noe som ligner på einer.
– Fleece-jakker (moderat nytelse)
– Sure sokker og gnagsår etter sko (ikke nytelse i det hele tatt)
– Magnum iskrem og grovt brød
– Frisørtime – 11 måneder siden sist. Frisøren samtykket i at håret mitt var “terrible”
– Sushi
– Lange, lyse kvelder

São Miguel er fantastisk vakkert! “Skottland møter Madeira”, konkluderte Raymond kjapt, og det er veldig godt oppsummert
. Frodig og grønt så det holder, men åpnere og lettere landskap enn Madeira. Veivesenet må ha uante ressurser her: Veikantene framstår som velpleide parkanlegg – mil etter mil med trimmet gress, hortensia og andre hagebusker, ispedd hekker av 10 meter høy tuja eller alléer av eiketrær. Byene har gjennomgående hvitkalkede murhus med steintak i fargenyanser mellom oransje via rød til rustbrun
. Men plutselig er det et knallgrønt hus midt i alt det hvite og stilrene. Sikkert ikke anonyme de som bor der heller.
Man kan bade her, men på denne tiden er ikke dette “Syden”. Ta i stedet med turskoene, og nyt turer langs vulkankrater, i frodig skog eller rundt en grønn sjø.

Etter en krevende tur på grusvei i fjellene har Nissan Mica i våre hoder klatret adskillige hakk i anseelse. Veien ble bare verre og verre underveis, og hadde vi begynt i andre endren, hadde vi nok aldri tatt den veien. Et sted måtte vi reparere veien etter regnskyllet i forrige uke for å komme videre, men det er jo slikt man husker fra en tur. Møtte merkelig nok ingen biler i motgående kjøreretning, men Micra klarte off-road-utfordringene glimrende, og det er også mulig at sjåførene koste seg litt 🙂

[nggallery id=14]

Mandag avsluttet vi en 2 dagers kjøretur og sightseeing med bad i en varm kilde og  en bedre middag. Vi spiste Cozeido – mat kokt i jordvarme. Oppskriftene begynner med: ” – First you take a vulcano…”
Vi fikk være med å grave opp maten først – den hadde stått nedgravd  8 timer i en dampende kum i en område der gjørma kokte og man brente seg på fingrene hvis man tok på bakken. 7 ulike typer kjøtt inkl. kanin og blodpølse sammen med kål, gulrøtter, poteter og søtpoteter, så mye vi bare orket å spise +  suppe og dessert. Nydelig godt, veldig saftig! Serveres bare på São Miguel
. 24 euro (175 kr) pr pers på et sted der vi disponerte 3 kelnere i kjole og hvitt… Det er det man får for pengene her – veldig behagelige priser over alt. En kopp kaffe koster  4 kroner.

Akkurat nå er det strak motvind dit vi har tenkt oss videre, så vi ser det an noen dager til her vi er nå. Norske Go Beyond ligger her også og venter på vind til å komme hjem etter 3 år jorda rundt
. De sier Stillehavet var det beste på hele turen. Der har vi jo ikke vært. Enda..