[nggallery id=20]

Mandag kl 13.45 la vi ut fra et vindstille Belfast i retning Skottland
. Når man skal krysse North Channel, det smaleste partiet mellom Irland og Skottland, er vindstille et helt greit vær. Strømmen kommer opp mot 5 knop enkelte steder, og hvis du da går tvers eller mot vind og med strøm, blir sjøen rimelig skvalpete. Strømkartene ble lest godt, for enkelte timer går den faktisk i begge retninger avhengig av hvor i kanalen man er, og da er det greit å fin-navigere også i åpent lende.
Vi forlot et overskyet og etter hvert regntungt Irland, og midt i fjorden kom solskinnsværet mot oss. Det er sjelden å se værskillet så snorrett – utrolig fascinerende. Og deilig! Vi koste oss med middag oppe i friluft for første gang på lenge, og heiste etter hvert seil i en lett finværsbris. Aldri før har vi seilt skarp kryss i 3,5m/s vind og fått båten opp i 7,5 knop! Flatt vann og sterk medstrøm gjør underverker 🙂 Utrolig merkelig følelse, for det kjennes og ser ut som båten står nesten stille, mens fartsmåleren viser at vi fosser av gårde. Vanligvis ville vi vært fornøyd med 3,5-4 knop i slik vind…
Finværet ønsket oss velkommen til Skottland, og det ble en Norges-vakker sommerkveld med ubeskrivelig lys. Det var nesten som å komme hjem. Fjellene er litt grønnere, men mindre ville, sjøfuglene er kjente og laksemærene ligger i buktene. På morgenkvisten etter en natt som aldri ble skikkelig mørk, fikk Ingvar besøk av delfiner igjen, – store som små hval (noe de faktisk er…), og jeg overtok siste etappe inn mot Oban.
Fjorden inn mot Oban er noe forvirrende merket, og med Karibias omvendte rød-grønn-merking litt for nært innpå i min morratrøtte hjerne, klarte jeg å gå på feil side av en grønn stake før jeg i siste liten fikk manøvrert inn på riktig side av den neste. Vi må ha vært mer enn heldige – grunna jeg hadde passert rett ved siden av var 0,3 m på lavvann..

.
Finværet var meldt å være kortvarig, så etter fortøyning og frokost, tok vi på oss turskoene og knyttet nærmere bekjentskap med øya Kerrara. Traktorveier og stier går rundt hele denne øya som befolkes av et 10-talls innbyggere, sauer med 4 horn og skotsk høylandsfe. Må være de kuleste dyra i klassen! Da vi hadde krysset øya på midten fant vi ikke stien som gikk tilbake på andre siden, og endte med en retur langs sauebeiter og dyretråkk oppi høyden. Planen var ikke å gå sååå langt egentlig, så vi hadde ikke med oss verken vått eller tørt. Aldri har en lunsjburger smakt så godt som da vi etter 3 timers gange, hvorav den siste i regn, kom tilbake til båten. Formen er jo ikke imponerende etter dette latmannsåret, så det er en del av planen å slite seg ut litt innimellom framover. Slik sett fulgte vi planen 🙂
Endelig hadde vi rimelig brukbart nett i båten igjen (hva er det med Great Britain og nett i havner???), og mens noen tok en velfortjent middagshvil etter lang nattevakt, gjorde andre innhogg i digitale medier. Nå er vi igjen i strøk der vi rett og slett har gitt opp å bruke nett. Vi er derfor tilbake på Atlanterhavs-teknikk, og sender bloggposter på satelitt-telefon. Vi har i dag tatt fatt på Caldedoniakanalen. Vindstille og regn er værbildet, og blir det ikke bedre i morgen durer vi nok fort igjennom.
Men tilbake til gårsdagen: I kveldinga var det tid for bursdagsmiddag inne i Oban. I pøsende regnvær og 10 grader dro vi med taxibåt over fjorden, og tok den første restauranten vi fant for ikke å bli gjennomvåte. Deilig italiensk mat satte et punktum for en bursdag som hadde opptil flere slående kontraster til Henriks feiring på Antigua for nøyaktig 3 måneder siden.
Med 41 år og 12000 nautiske mil på baken, og ny jobb i lomma ser jeg nå fram til mine beste år!

Planen var en gang i tiden å bruke god tid på Irland på vei tilbake, med vestkysten som utgangspunkt. Siden lavtrykkene sendte oss Biscaya rundt på hjemveien, gikk dagene i juni fort
. Dessuten er sommerværet bare sånn passe her i strøket – de hadde beste sommeruka så langt i mars, sier de
. Dermed ble det med et hovedstadsraid på Ulster denne gangen.

Vi har hatt et par dager i Dublin – for det meste brukt til shopping på sommersalg. Det meste av klær og sko trenger fornyelse, og da er godt utvalg til 50% rabatt et greit utgangspunkt. Nye filmer og bøker er det også behov for, og da kan man lett bruke et par timer i en DVD-sjappe… Ellers brukte vi tiden til å følge opp forsettet med å komme oss i form etter all seilingen, og det har også blitt tid og mot til å tørke opp kjølsvine(riet) under dørken etter brottsjø og annen lekkasje på Atlanteren.
Med nøye beregning av tidevannet fikk vi i går en 90% medstrøms- og medvindsseilas fra Dublin til Belfast, noe som gikk unna på ca. 14 timer
. Når vinden kommer skrått over land blir det ikke rare bølgene heller, så det ble god fart.

Nord-Irland og Belfast er noe vi i store trekk knytter til bombe-nyheter på 80-tallet, og det var med en skjerpet nysgjerrighet vi dro innover med toget fra havna i Bangor i dag. Litt sent ute etter en lat morgen, endte vi opp med konklusjonen om at guidet busstur var den mest effektive måten å få med seg hovedattraksjonene i byen på. Dama bak mikrofonen var kunnskapsrik og rappkjefta, så det var utrolig mye å få med seg. Alt fra fengsler med egne fløyer for de ulike politiske grupperingene + en egen for “ODCs” – Ordinary, Desent Criminals”, til Titanic-museum (Titanic ble bygd i Belfast for 100 år siden), verdens største skipskraner, skjeve klokketårn, og kirker fra Victoriatiden som hadde overlevd urolighetene. Vi har blitt fortalt hvor de serverer verdens dyreste romcocktail – av rom fra 1789 som det bare finnes 5 flasker igjen av

. Cocktailene blir dyrere jo mindre det er igjen av romen – sist guiden sjekket kostet den 1500 pund
. Den var mye billigere i Karibia…
Vi har tittet innom Hotel Europa som til sammen hadde potensielt 70 bombeangrep – halvparten gikk av, resten ble avslørt i tide. Bombemurene rundt Høyesterett står fortsatt, det samme gjør en 6 meter høy mur med piggtråd på toppen gjennom det boligområdet i byen der motsetningene var (og er) sterkest. Det er sagt at muren skal ned når befolkningen på hver side er klar til å stole på hverandre. Den står altså fortsatt selv om både Clinton og Dahlai Lama har besøkt den for å motivere til forsoning
. Guiden sa at Belfast er kåret til å være verdens nest tryggeste by for turister (etter Tokyo), og vitset med at det sannsynligvis hadde sammenheng med at innbyggerne var altfor opptatt med å slå ned hverandre til å bry seg om turistene. Det har vært egne sykehus, og det er fortsatt separate kommunale tilbud for de ulike fraksjonene, og byen er full av veggmalerier som utgjør minnesmerker av ulike slag. Det største sykehuset ansees å ha internasjonal spisskompetanse angående behandling av bombeskader.
Det hele gjorde inntrykk. Man må ikke til Midt-Østen for å finne murer, piggtråd og eksplovise meninger om politikk og religion. Nå har det vært rolig i mange år, og de bygger forretningsbygg med store glassfasader, noe som var helt utenkelig før tusenårsskiftet.

Sannsynligvis seiler vi videre til Skottland i morgen ettermiddag på riktig klokkeslett til å få 4 knops medstrøm opp gjennom North Channel. Egentlig er vi litt lei oss for at vi ikke fikk tatt for oss denne grønne øya litt grundigere. Tror vi må tilbake en annen gang…

[nggallery id=21]

Frankrike er forsvunnet bak horisonten for lengst, og våre 2 døgn til Dublin er snart halvveis overstått
. Vi har nylig passert mellom Land’s End i England og Scilly-øyene, sola kommer snart opp, og delfinene leker seg i morgenlyset

. Scilly-øyene hadde vi ikke hørt om før vi i fjor endte opp der i 3 døgn på vei sørover. Tror det må være Storbritannias Grip. På en måte veldig fristende å stoppe der nå også, for det er virkelig særegen stemning der, men tida begynner å løpe fra oss, så vi fosser videre nordover. Satser på å være i Dublin i morgen formiddag. Etter all vinden som har rast forbi her de siste dagene, er det visst nå ikke mer igjen, men hele dagen i går var en nydelig seilas i sol med fulle seil og passe vind til å holde 8 knop medstrøms. Ingenting som bekreftet alle ryktene om tåke, regn og dårlig vær i den Engelske Kanal! I le bak nylappet sprayhood kunne man til og med sole seg litt, men vinden er iskald, og akkurat nå har vi en ute-temperatur på 10 grader. Men massevis av båter var det i kanalen slik ryktet også sier, fiskebåter, seilbåter og store skip av ymse slag, men ikke verre enn at det bidro til å holde oss våkne. Vi “bråvåknet” forøvrig av et småfly som sneiet mastetoppen midt i kanalen, kunne umulig vært mer enn 40-50 meter over bølgene. Så ut til å være et sivilt fly, men kanskje var det kystvakten i forkledning. I så fall ble vi godkjent, for vi så ikke mer til dem. Det er på høy tid å begynne å lese tidevannstabeller og strømkart igjen. Reed’s nautiske atlas er plukket fram fra vinterlageret, og er uunnværlig i år som i fjor hvis man ikke skal bli stående å stampe med 3 knops motstrøm på utsatte steder. Vi gikk fra Frankrike kl 06 UTC i går for å komme ut på gunstig strøm, og timingen til sundet der vi er nå kunne ikke vært bedre om vi hadde PRØVD å beregne det heller. Ungene har på ny dukket ned i bøker og spill, og leser middelalderromaner og engelske bøker med slik intensitet at de forsvinner fra denne verden. Når motoren nå har overtatt og autopiloten jobber utrettelig, er det så rolig i båten at det holder å kikke opp hvert 10.minutt, og ellers bruke tiden på andre nyttige eller unyttige saker. Utrolig deilig å få en så rolig og fin seilas når vi kanskje egentlig er litt lei av hav, og vi koser oss! Nå for eksempel, skal jeg ta med min nykokte cappucino og et pledd, og sette meg oppe for å nyte selveste soloppgangen.

Lørdag gikk vi tur på vestsiden av halvøya som Camaret Sur Mer ligger på
.
Det var rikelig med vind som kom fra Biscaya, så det var godt å ha fast grunn under beina den dagen

.
Flott utsikt, og mye av vegetasjonen minnet oss om den i Norge.

[nggallery id=19]

Etter turen feiret vi min mors 70-årsdag ved å spise fransk tertekake

.
Gratulerer så mye med overstått!

Da er vi endelig fremme i Camaret, rett utenfor Brest

. Det har vært god bør over, og vi brukte nøyaktig 51 timer på etappen

.
Pga kraftige vinder de neste dagene vil vi bli værende her noen dager, avgang tidligst søndag, retning Irland.

Det går raskt og greit unna
. Vinden holder seg på mellom 6-10 m/s, og bølgene er ikke verre enn at flyten blir bra selv om vi seiler ganske så skarpt kryss. Gårsdagen var en perle av en seildag med sol og og gode forhold. Merkelig forresten hvordan man gjerne bruker begrepet “frisk seilas” bare sola skinner, mens man under ellers like vind- og bølgeforhold omtaler det som “skittvær” hvis det regner… Vi har vært heldige, – bygene har stort sett passert foran eller bak oss

. Siden 26.april har vi imidlertid tilbrakt 29 døgn på havet, og vi begynner vel kanskje å få dosen selv om seilvært er aldri så godt. Skal bli godt å komme i land i kveldinga, selv etter bare 2 døgn.

Posisjon kl 05.30 utc: 47*17’69”N / 05*44’02V

Døgnmil: 160 nm

Vind: 6-8 ms fra 300 grader

Kurs: 30 grader

Ingrid

Det var en merkelig følelse å være kjent et sted
. Minner fra sist vi var i byen dukket opp over alt, og vi trengte ikke finne ut av hvor klesvask og dusj befant seg. Vi kunne også bare like godt bake brød i båten med en gang, for vi visste det var langt til både baker og matbutikk, og bortsett fra brød hadde vi alt vi trengte. Dette var stedet vi traff vi Nostra Vida for første gang i august i fjor, og hvor vi ble de eneste gjestene i Lises 9-årsdag etter 1 døgns bekjentskap.

Været nå innbød ikke til utebespisning på tapas-restauranten vi fant i fjor sammen med Hogne etter et nydelig Bicaya-kryss, men et måltid sammen Milla-mannskapet, innendørs i en vinkjelleraktig hule, var en hyggelig erstatning. Vi har ruslet rundt i halvkjente bygater, gått tur ut til verdens eldste fyrtårn som fortsatt er i drift, vært på vitenskapmuseum med “Mennesket” som tema, og gjort stilvurderinger av deltagerne i et kappgangmesterskap
. Egentlig intense dager, og nå er vi igang igjen
. Vi la ut i går ettermidag med en liten kulig på 60 graders kryss
. Kuling i Biscaya høres i grunnen litt krevende ut, men solskinn mellom regnbygene og løfte om mindre vind fra midnatt, gjorde en frisk start helt overkommelig. Vi satser på å være i Brest onsdag ettermiddag/kveld, i god tid før neste lavtrykk raser inn fra Atlanterhavet
. Frankrike er ukjent farvann for oss, og det skal bli spennende å se hva de har å by på! Saktere enn vi håpet, men likevel på sikker hjemvei!

Posisjon kl 05:50 UTC: 44’48.6N / 07’31.1W Kurs: 25 gr Resterende distanse til Brest: 243 nm

Dette er dagen for å pøse på med de store floskler. En seiler krysser sitt kjølvann, kunne vært en av dem, overskriften er en annen. Faktum er at vi kl
. 03.10 UTC la til kai i La Coruña igjen etter 9,5 måneder og en seilas på 9466 nm ( 17531 km). Da Henrik så Spanias vestkyst for første gang i dag kl 16.30 UTC, var det første fastlandsopplevelse siden 20 september i fjor. Siden vi dro fra Portugal, har det bare dreid seg om øyhopping og havseilas. La Coruña var ikke akkurat planlagt returpunkt for runden vår – det var til Vest-Irland vi hadde tenkt oss fra Azorene, men lavtrykkene ville det anderledes, og La Coruña er definitivt ikke verste by å ligge på været i

. Føler faktisk at vi har noe ugjort her, og i selskap med Milla tror vi dette kan bli riktig trivelig. Ikke godt å si når vi kommer oss herfra igjen, men i verste fall kan vi nå faktisk ta toget hjem! Og vi er på norsk tid. Vi har hatt en finværsdag uten noe særlig vind på havet – stille før stormen heter det, i alle fall kulingen. Motoren har duret på siden i 8-tida for å få oss mest mulig i le av landet før kulingen og regnet fra sør skulle sette inn langs kysten fra midnatt. Det klarte vi fint, og kulingen har latt vente på seg der vi er. Men Spania er ikke Syden her: 13 grader og kald vind, 16 grader i vannet. Men siste seildag fra Azorene i dag har vi faktisk sola oss, og kost oss med massevis av delfinbesøk. De driver rene kamikazevirksomheten der de styrer med dødsforakt rett inn foran baugen på båten, synkronsvømmer 4-5 i slengen, og jager hverandre lekent langs skutesida. Når vannet er så klart og stille som i dag ser vi dem utrolig godt under vann, og man kan bare sette seg på ripa og nyte. Men hval? Neida. Ikke en utblåsning å se! Til gjengjeld har vi krysset “E6-en” – nordsør-gående skipslei utenfor kysten her, og måtte blant annet vike for å slippe fram en taubåt med installasjonsslep og et containerskip med faretreuende høyt tyngdepunkt. Når den gynget slik fra side til side i dette været, er jeg glad jeg ikke er ombord der når vinden setter inn til natta.

Slike rolige dager kan til forveksling ligne en vanlig dag i land: Mer avansert matlaging enn oppvarmet hermetikk (i dag ble det tunfisk tikka masala), brødbaking, skolearbeid, diverse forefallende som trengs og gjøres. Trenger ikke sove så mye heller på dagtid når man vet man kan legge seg, fortøyd i en brygge i 3-4-tida og sove så lenge man vil, men er man trøtt, så er det jo ingen grunn til å la være heller…

Det er fortsatt et godt stykke hjem, men de virkelig store strekkene er vi nå ferdige med. Azorene ligger MYE lenger til havs enn jeg i mitt hode hadde innbildt meg på forhånd. Det er ikke akkurat skjærgården til Portugal, for å si det slik. Vi har siden vi dro fra Horta bevegd oss ganske nøyaktig 20 lengdegrader østover og bare 5 grader nordover – disse grønne øyene ligger langt ute! Fortsatt har vi Biscaya til gode og litt til. Hvis vi skulle få vær til å kunne seile direkte til Irland vil det bli et strekk på ca. 600 nm. Det er jo en drøy bit egentlig, men sammenlignet med hva vi har drevet med de siste 2 månedene, tenker vi at det er jo ikke 1000 engang. Burde være mulig å klare på 5 dager. Proporsjonene for hva som er en lang seilas er nok endret en gang for alle… Men kanskje havner vi helt andre steder. Time will show. Europa er ikke som Karibien der det blåser fra en retning hele året…

Men nå er det Spania som gjelder!