Nå er vi endelig på vei nord igjen, og i ettermiddag sjekket jeg ut fra St.Vincent og Grenadinene.
I alle disse øystatene må man manuelt fylle ut et skjema med gjennomslag på fire identiske skjema. Dette gjelder både når man ankommer og når man forlater et land. Når man skal ut av landet må man altså fylle ut eksakt samme skjema som man fylte inn, men i tillegg fylle ut reell avreisedato. I tillegg skal alle skjema-delene stemples og signeres, ett eksemplar skal tas med til immigrasjonskontoret (som gjerne ligger noen hundre meter unna tollkontoret). Idag fikk disse skjema- og stempelkåte betjentene nok engang noe å kose seg med, da vi nå er utsjekket fra St Vincent.
Under frokosten i dag fikk vi besøk i båten av en taxi-sjåfør i jolla
. Han ville gjerne kjøre meg til toll- og immigrasjonsmyndighetene i Kingstown (som er nærmeste kontorer fra Blue Lagoon, hvor vi nå ligger). Han skulle ha 50 US$ for å kjøre meg frem og tilbake, og det syntes jeg var dyrt. Så jeg gikk opp på hovedveien, stoppet en lokal minibuss (man venter maks 5 min) og kom meg dit for 2EC$
. Jeg betalte samme prisen tilbake, så jeg betalte totalt omtrent 7,20kr med bussen. 50US blir vel omtrent 330 kroner, så det er penger å spare på å takke nei til første tilbud
. Bussturen er jo en reise for seg selv; man stuer en minibuss av typen Toyota Hiace full med ca 12-13 personer, kjører full styrke med reggae-musikk på stereoanlegget og trykker vekselsvis gass- og bremsepedal i bånn. Man kommer nært innpå lokalbefolkningen av sånt..
.
I natt drar vi ut av lagunen vi ligger i nå (må ha høyvann for å gå ut) og drar til St Lucia. Planlegger en kort stopp der før vi drar videre til Martinique, som er øya nordafor, og som vi ikke har vært på ennå.
Tro ikke at de gamle ferjene har blitt til spiker! Her har vi den fornøyelse å treffe igjen gamle travere fra norskekysten. De reinkarneres i ny drakt på den andre siden av Atlanteren, nymalte i rødt og hvitt, mens det innstøpte skipsnavnet fra et tidligere liv fortsatt kan skimtes på skroget. “Kommandøren” har blitt til “Barracuda”, katamaranen “Lauparen” til “Jaden Sun”. Vi har sett “Haram”, “Austråt” og “Fedje” ligge til kai på Bequia før de drar videre på ruta si mellom øyene i St.Vincent og Grenadinene. “Voksa” som vi observerte i Clifton, sørligste havn i dette øyriket, hadde fortsatt MRF-flagget malt på siden og logoen stod stolt i baugen. Ikke glemt sine røtter den skuta, nei!
De fleste er ferger med lukket baug, bygd for vind, vær og grov sjø, og her kan de yte sitt potensiale uten fare for nedskiting fra måser og frostskader på utsatte deler. Fortsatt mange tøffe tak, men de har altså gjort som mange andre norske pensjonister – trukket til varmere strøk
.
Toppen av alt var likevel da vi fant igjen den gamle Smølaferja med “Smøla – Kristiansund” overmalt på sidene. Nå har den base på Mustique, blant de virkelig rike og berømte, og heter der “Endeavour”. Må si det var en snodig følelse å finne igjen den samme ferga HER, som presten tok til Smøla i 1970 i stedet for til Averøya da han skulle vie Ingrids foreldre. Ingvar har tatt den ferga adskillige ganger gjennom oppveksten, og fikk komme ombord på visning en morgen. Det lukter ikke svele der enda, men det meste var eksakt som i gamle dager. “RØYKING FORBODE”-skiltene var fortsatt oppslått rundt omkring, det samme var de norske sikkerhetsforskriftene, og til og med de gamle, norske brannslukningsapparatene var på plass. Men ferga var veldig godt vedlikeholdt, da Ingvar var der drev de å malte oppunder taket på bildekket, mens maskinisten pusset, gnikket og smurte nedi maskinrommet. Kokken fortalte at skuta måtte se fin ut, for den var jo i stadig bruk av kjendiser som Bryan Adams, Mick Jagger og Shania Twain
. Hvem hadde forestilt seg det, dengang den daglig tøffet ut Nordsundet i Kristiansund? Skipperen fortalte at “Mustique Company” (firmaet som eier øya Mustique) hadde kjøpt den fra et ferjeselskap på Bequia i 2006, og at han ikke visste helt når den hadde kommet fra Norge. I følge noen lister fra MRF gikk den i deres tjeneste fra 1967 til 2001. Nåværende maskinist mente turen over Atlanteren hadde tatt 20 dager.
En dag kom “Haram” seilende inn til Port Elisabeth (Bequia) med en syngende forsamling på dekk. Og her synger de som i Afrika – med ca 8 stemmer og uten blysel. De synger nok bra på Sunnmøre også, men ikke som dette. Vi tror helt klart “Haram” har kommet til himmelen!
– Jolla er borte!, ropte Ingvar fra cockpit, der han drev og ryddet opp etter middag
.
Det var onsdag kveld for snart 2 uker siden, klokka var 21 og middagen akkurat spist
. Den første tanken var at den hadde slitt seg, og siden Gerhard var siste bruker av jolla, fikk han selvfølgelig automatisk skylda oppi hodene våre. Men det var ikke tid til å gå inn i detaljer og skyldfordeling da. Det blåste friskt fra øst, vi lå ankret på vestsiden av Mayreau, og ei slitt jolla med motor hadde kurs for Panama. Vi heiste anker i rekordfart og dro av gårde medvinds ut i havet.
Idylliske Saline Bay – der joller kan forsvinneFargerike Mayreau
Det var dagen etter fullmåne, og denne naturens lyskaster tente et visst håp om at det kunne være mulig å finne ei hvit jolle der ute.
Etter 3 nautiske mil med stirrende blikk, var vi sikre på å ha kjørt langt nok jfr. tiden jolla kunne ha vært i drift, men vi ble mer og mer usikre på hvilken retning den hadde tatt
. Vinden var stabil, men det var også sterke strømmer, som viste seg å skifte retning underveis. Kanskje lette vi feil vei? Vi sirklet rundt, snudde etter hvert tilbake og fikk fullt utbytte av månelyset som nå lagde ei bred lysgate mellom oss og Mayreau. Var faktisk en spesiell opplevelse å stå i månelys natt i baugen og speide etter jolla mens varmt sjøvann slo opp etter bena når båten stupte ned i bølgedalene. Nattseilas virket plutselig veldig fristende igjen.
Noe slukøret måtte vi etter ca. 1,5 t innse at vi ikke ville klare å finne den nå – uviss drivretning i minst 2,5 timer gir et veldig stort leteareal… Vi ankret opp igjen, og begynte oppryddingen etter den noe brå avgangen. Båten hadde langt fra vært seilklar, og noen vesentlige elementer hadde blitt glemt – bl.a sto et vindu over kartbordet åpent, og vi var vel bare heldige som fikk start på alle mobiler ogPC-er som sto der… Pressekanna til kaffen var imidlertid tapt, og krana på kjøkkenet hadde fått seg den nødvendige dytten til at den hadde tappet 30 liter ferskvann opp i en lukket kum som var mindre enn 30 liter… Konkluderte vel med at vi ikke var så drevne i raskt oppbrudd – pleier vanligvis å bruke en time på det som denne kvelden tok 5 minutter – noe måtte jo gå galt.
Etter noen tankerunder og samtaler neste dag hadde årsaksanalysen til forsvinningen forandret seg. Gerhards rapporterte knute burde holdt, og det var i samme tidsrom begått innbrudd i en annen båt på samme sted. En kar med suspekt adferd på land var også blitt observert samme kveld. Tanken på at jolla var blitt stjålet, forekom oss mer og mer sannsynlig. Vi lettet anker igjen – noe mer kontrollert denne gangen, og dro inn til Clifton på Union for å melde saken til politiet og sjekke forsikringsmulighetene våre.
I Clifton fikk vi vite at politiet holdt til i Ashton – fortsatt på Union -, men dit gikk det da heldigvis buss. Mens vi ventet kom en lang, muskuløs type slentrende bortover gata med mobilen nonchalant mot øret i den ene hånden, og en bakbundet, levende IGUAN dinglende fra den andre. Tydeligvis fanget seg middag, denne karen, og nå skulle han ta bussen hjem for å tilberede den. Rene delikatessen sier de, smaker som kylling. At den er utrydningstruet er ikke så viktig.
Så har vi gjort DET også – tatt buss sammen med en iguan!
Politiet hadde tid til å ta i mot oss, og noterte alle opplysninger på en helt hvitt ark. Kvittering for anmeldelsen kunne vi ikke få, men forsikringsselskapet kunne jo bare ringe dem hvis de ville ha bekreftelse, sa de, og ga oss et tlf.nr og en mailadresse. Saksnummer fikk vi heller ikke. Sikkert ikke bra for statistikken deres og turistryktet hvis vi skulle havne i saksarkivet… Da vi ringte selv 4 dager senere for å høre hvordan det gikk med etterforskningen, visste ikke vedkommende om saken, og kunne (selvfølgelig) heller ikke finne den. Like kloke var vi, og fikk vel bekreftet vår mistanke om at politiet ikke kom til å bli til mye hjelp. Men det var jo verdt et forsøk siden egenandelen vår på en slik sak er 20.000. Så vi limte oss på våre gode venner og utnyttet deres velvillige jolletaxi rått over helgen
– Erectile Dysfunction, ED viagra kaufen ohne rezept The active substance tested, in solid state and in dissolution, under accelerated conditions, show that sildenafil citrate is stable..
f . Depression cheap viagra used to support the diagnosis of erectile dysfunction, but.
In addition to human corpus cavernosum smooth muscle, PDE5 is also found in lower concentrations in other tissues including platelets, vascular and visceral smooth muscle, and skeletal muscle. cialis for sale ED to be ‘a natural part of aging’. In contrast, far fewer.
. Mandag erklærte vi at politiet hadde fått sin sjanse, og tirsdag denne uken la vi igjen kursen sørover til Grenada. Trodde ikke vi skulle tilbake dit! Nærmeste jolle- og motorforhandler er imidlertid der.
Vi hadde en fantastisk seiltur 40 nm sørover fra Union, som gikk unna i 7-8 knop med vinden inn på tvers. “Harry Potter og Føniksordenen” er på 875 sider – vi fikk høytlest 110 av dem på veien, og koste oss med ferskt brød og hjemmelaget tunfisk-salat til lunsj. Ikke farlig med omveier når man har god tid og været er strålende! 2 netter i velkjent marina med god dusj og ypperlig nett er heller ikke vondt. Bra det er dusj her – veldig varmt når man ligger i le for vinden.
Fint driv mot Grenada
Tirsdag var det klart for jollekjøp, og etter sjekk hos 2 forhandlere kom vi unna saken noe billigere enn vi fryktet. Både jolla og motoren er lettere enn før, noe som klart er en stor fordel når det skal ombord – eller slepes. Viste seg etter hvert at jolla var bergnet for 2 personer, men det oppdaget vi etter at den var vellykket testet med 4 ombord, så det bekymrer oss ikke 🙂 Må vel heller sees som at vi har fått mye for pengene 🙂
Montering av ny jolle i St.George
Vi avsluttet siste kvelden på Grenada med et besøk på Patricks Homemade Style Cooking Restaurant etter anbefaling fra Afrodite, og ble ikke skuffet. Tapas på karibisk – kreps, stekte bananer, curry-kylling, svinefilet i svartbønnesaus, krydrede fiskekaker, grønn papaya i osetsaus, bakte auberginer og sikkert en 5-6 småretter til
spironolactone) sildenafil (around one in five) are aware that diabetes and.
. Fantastisk deilig! Nesten verdt returen… Og herligheten kostet oss bare ca 500kr inkl drikke for 4 personer – det kan man unne seg før havregrøten setter inn for å kompensere jolletapet 🙂
Etter fint kryss nordover, og via ei natt i Tyrell Bay kom vi tilbake i Grenadinene, og lå ei natt på anker utenfor Palm Island – en utrolig flott hotelløy som kan anbefales hvis man har noen 10-tusen til overs. NÅ skal vi ikke lenger sørover igjen!!!
Det er klart for del 2 av vår beretning om hvordan en helt vanlig dag kan se ut. Som antydet i posten om livet i marina 24. januar, kan livet på anker være svært annerledes. Det skal vel føyes til at ikke alle dager er like idylliske som denne – dette var virkelig en av de bedre!
Lørdag 11.2 kl 08.30: Alarmen vekker oss. Vi ligger på Tobago Cays – en ubebodd gruppe av småøyer med store omkransende rev som knuser storhavet. Snorklemulighetene er knallgode, store havskilpadder svømmer rett forbi båtene våre, og kvelden før har vi grillet på stranden. Idyllen ble riktignok noe dempet av sterk vind og regn, men opplevelsen av sand i salaten og klissvåte klær etter jollereturen i frisk bris, lagres i minnet minst like godt som den perfekte kveld. Den norske familie-seilbåt-troppen med Nostra Vida, Afrodite og oss har igjen funnet fulltallige sammen, og alle ungene har hatt leir hos Raymond og Anniken i Afrodite denne natten. Ære være dem for det, og i tillegg skryter de av ungene!
Altså er vi voksne alene i båten når vi våkner, og en frokost finner sakte sin form oppe i sola. Til morgenkaffen kan vi se øyene vi så lysene av kvelden før: Canouan i nordvest, Mayreau og Union i vest, Petit St. Vincent, Petit Martinique, Carriacou og Palm Island i sør.
Kl 9.30: Ungene kalles hjem til skolearbeid. På vår “private” VHF-kanal 15 intercom mellom båtene avtales kveldens meny, og Stig handler hummer av en lokal fisker i båt til alle mann. 90 kroner for en hummer er ikke så verst. Ungene kommer hjem, men dagens skole utsettes til fordel for en siste snorkletur til skilpaddebukta før vi skal seile videre
happy to discuss this further”: generic cialis of all available options with patient.
. De drar avgårde med Raymond i Afrodite, som gjerne “ofrer seg” som jollekjører og badevakt slik at ungene får snorklet litt. Vi voksne er overlatt til frokostrydding, bretting av rene klær som er ferdig tørket etter soloppgang, dagens første oppvask og generell klargjøring av båt til seiling.
Kl. 11.30 letter vi anker fra Tobago Cays, og setter kursen vestover mot Saline Bay og Mayreau. Gerhard seiler med Nostra Vida, Filip er med oss. Variasjon er tingen! Fin medvind, og våre doble forseil får igjen luftet seg. Skroget har blitt skrapt rent for rur og alger av en lokal helt for 2 dager siden, og uten jolla på slep får vi farten lett opp i 7-8 knop i 8 sekundmeters vind. Vi drar forbi Nostra Vida – en 41 fots First som lunter på fokka i 6 knop – og er veldig fornøyd med det 🙂
Helt tydelig at renholdet hjelper på farten – det gikk veldig tregt oppover fra Grenada tidlig i uka.
[nggallery id=7]
Kl. 12.15 lander vi ankeret på sandbunn i Saline Bay igjen. Fiskesnøret som vi har hatt ute på overfarten – uten napp – ble glemt i farten, helt til vi hører en påhengsmotor bak oss ruse kraftig, for så å plutselig skyte fart igjen. Det var den sluken…
Tid for lunsj, men midt i oppdekkingen ropes det fra Raymond som snorkler for å sjekke ankrene at en diger barracuda smyger seg rundt båten og jakter på en fisk som tydelig gjemmer seg for den bak kjølen vår. Henrik og Filip avbryter baguettsmøring, og kommer seg uti med snorkler og maske for å bivåne dramaet. Barracudaen ble såpass usikker på alle disse folka i vannet at den trakk seg unna, og fisken bak kjølen er reddet for denne gangen.
Kl. 14 er endelig lunsjen fortært, ungene på plass i sine respektive båter, skolearbeidet i gang og 3 av hummerene på kok i vår båt. Henrik har kapittelprøve i algebra, og Gerhard begynner på kapitlet om divisjon, leser et stykke i leseboka + løser oppgavene i leseheftet. Gerhard kom tilbake fra Nostra Vida med bandasjert fot og én lilletå-negl mindre. Gjorde ikke vondt sa han… Det svimler imidlertid litt for moren. Sammenstøt med kanter og tau-blokker er dagligdagse smerteopplevelser, men mer sjelden at neglene ryker tross alt.
Ingvar jobber med å fikse en lekkasje i forluka og smøre knirkende sammenføyninger, og Ingrid skriver mailer og blogg som skal være klare til neste gang vi har nett mens hun er tilgjengelig for skolespørsmål og tar tiden på hummeren. Multitasking på ferienivå.
15.30 er dagens skoleplan gjennomarbeidet, og badinga er i gang utenfor båten. Etterhvert drar alle guttene under 15 inn til stranda utstyrt med badebukse, fotball og volleyball. Hummerene er ferdigkokt, og Ingrid går løs på vårt bidrag til kveldens middag: Meksikansk gryterett til de som ikke liker hummer – dvs barna. Grytekokingen avbrytes for en stund fordi det mangler en boks med hakkede tomater i husholdningen. En rask forespørsel på kanal 15 avslører at Stig kan dele, og det legges dermed ut på en 100m lang snorkletur for å hente inn den nødvendige ingrediens, og en hyggelig prat senere kan middagskokingen fortsette.
Ingvar jobber videre med diverse reparasjoner – skulle gjerne fått til å fikse en halvskadet kick (stag som drar ned bommen slik at storseilet strammes), men det blir så omfattende at vi tror det avventes til Norge – det fungerer sånn tålelig slik det er.
17.39 hentes vi til kveldens store begivenhet på stranda: Hummerfest med meksikansk gryte som reserverett, og nybakte muffins til dessert. Fem trivelige trøndera fra seilbåten “Exquis” i ei bukt lenger opp er hentet inn til herremåltidet, og mens sola går i havet erklæres det at her har man ikke den blå time, men “the golden half hour”. Det er nydelig, stemningen er upåklagelig avslappet, og alle smatter , mmm-er og storkoser seg. Det er siste kveld med Afrodite på en stund, men om et par uker har vi nok funnet dem igjen lenger nord. Veldig fint å avslutte noen utrolig fine uker sammen med dem på denne måten. Nok en NYDELIG lørdagskveld.
[nggallery id=6]
19.30: Ungene har spist seg mette og fått med seg lørdagsgodt av de foreldrene som klarer å holde orden på dagene (ikke oss) med beskjed om å dele med de andre. De har dratt tilbake til en av båtene for å gå på lørdagskino, og “Harry Potter og mysteriekammeret” fyller siste del av dagen
.
Kl 21 har det vært bekmørkt lenge, og stjernene er strødd over himmelen som glitter. Rester og søppel bæres på dynga, og stranda og bordene vi har fått låne ryddes nøye til cruise-turistene som kommer i morgen tidlig. Det føles sent – helt på tide å legge seg snart. Vel framme på båten ser Ingrid muligheten til 10 minutter på ryggen, stirrende opp på stjernemylderet mens Ingvar henter guttene i en annen båt. Livet og evigheten…
Den manglende negelen på tåa verker mer til kvelden, og det stelles sår, pusses tenner og ryddes middagsgreier før vi lander på madrassen i 22.30-tida.
På Grenada er det kun 4 bebodde øyer, og en god del ubebodde øyer. Grenada er en av de øyene som har gitt mest motstand mot Europeerne da de kom. Da de innfødte på Grenada skjønte at de hadde tapt, gikk de helt nord på øya og kastet seg fra av ett stup for å ta selvmord. De ville heller dø enn å overgi seg
. Sånn som mange andre øyer i Karibien, har det vært krig om det skal være Fransk eller Engelsk styre i mange år inntil det til slutt ble en selvstendig stat.
St. George
Egentlig er St. George den tredje plassen vi var på, på Grenada. Først var vi på Hillsbourough på øya Carriacou for å skjekke inn i det nye landet, så dro vi til Sandy Island for en liten stopp for å spise frokost en haltime eller så. Der var det også veldig fint
.
St
. George er hovedstaden på Grenada. Marinan er den av de beste marinane jeg har vært i på denne turen. Det var basseng, stort marina-område, bar som holdt fest nesten hver kveld, dusjer som er nesten like stort som hjemme og på den ene siden av marinaen var det svære brygger beregnett til gigantiske cabin cruisere på rundt hundre meter.
Her møtte vi først Nostra Vida og noen dager senere kom Afrodite, som vi hadde ventet på å få møte helt siden Kanariøyene. En dag leide Afrodite, Nostra Vida og Fri Flyt en mini-buss med kjører. Han kjørte oss til begynnelsen av en sti som var veldig trang og kul, inn til en liten foss der vi kunne bade. Guiden vi fikk var også veldig kul. Hver gang han så noe spiselig eller noe vi kunne lære av i naturen rundt oss, stoppet han opp og plukket det opp og forklarte litt.
To dager senere dro vi ut med samme bussen for å se litt mer på øya, med samme buss og kjører. Først dro vi til en nutmag fabrikk der de produserer krydderet muskat. Guiden vi fikk der snakket så fort at jeg bare fikk med meg at de tok skallet og ga det tilbake til bøndene. Vi dro også til en sjokoladefabrikk der vi bare kunne gå rett inn på arbeidsplassen. Der fanget vi små firfisler, ga en apeunge kakaobønner og snakket med en papegøye som kunne synge ” Happy birthday”. etter dette badet vi i en annen foss med mye større fall. Noen dager før vi skulle dra, dro alle sammen til en lang strand. Der spilte vi fottball barna mot voksne, der de voksne utrolig nok bare vant med noen få mål, badet, og prøvde det nye Pro bodybordet mitt jeg kjøpte for 300EC dollar(ca. 700 kr).
Prikley bay
Prikley bay ligger helt sør på Grenada. Bukta er ganske lang og middels bred. Den første dagen var ganske kjedelig. Vi hadde dratt hit en dag før Afrodite kom, så det var lite å finne på. Andre dagen var ganske bra. Da Afrodite kom var alle barna ferdig med leksene, så det tok ikke lang tid til vi tok spinnakkeropphalet (et tau som går opp i masta), og kaset oss utom ripa og slapp rett før vi dundra inn i sida. Det var ganske gøy. Da vi fortsatt var i St. George, fortalte en kar på den norske båten Amatura Borealis, at det var fint å surfe på Prikley Point. Da hadde vi gledet oss til å prøve store bølger igjen. Men nei da, nå var det bare så vidt det brøyt uttpå der. Det var litt kjipt.
Hog Island
Hog Island er en ganske liten øy som er helt ubebodd. For noen år siden hadde myndighetene prøvd å bygge opp en turistøy med hoteler, resturanter, barer og mye mer
. Da de hadde blitt ferdig med brua var pengene ferdig å de måtte avslutte proskjektet sitt. Nå sto bare brua som bevis at de hadde slått feil. Første dagen gikk vi til land å prøvde buen til Filip. Det var ganske kult, men vi mistet en av pilene. Andre dagen dro mødrene på begge båtene oss med på tur på øya. Det var da vi fikk vite det med brua. I slutten gikk vi til en strand på andre siden av øya der det var fint å leke boksen går.
Tyrel Bay
Får vi dro fra Hog Island, tok vi jolla opp på dekk, for å få større fart til Tyrel Bay. Det fikk vi nytte av da vi kom fram. Da kom Filip og Fie fra Afrodite over til oss, brukte vi jolla som trampoline og hoppa ut i sjøen. Det var veldig morsomt. Litt senere på dagen flytta vi plass litt lenger innover for at det ikke skulle ta så lang tid til vi kom i land, og rett etter kom Afrodite, som vi synes var veldig kjekt. Neste dag var vi veldig treg med å stå opp og begynne med lekser. Den dagen var Afrodite ferdig før vi hadde begynt.
White Island
White Island er et Karibisk paradis. Jeg finner bare få ting som er ulemper med øya før hadde vært helt perfekt. En av dem er at det burde være litt store bølger på ene siden og ikkeno på andre slik at vi kunne surfet og kommet oss i land uten å svømme. På White Island var vi bare noen timer, forki det var så mye svell der vi lå så vi tok ikke sjangsen på å ligge der for natten. Rundt øya var det masse koraller og forskjelligge fisker. Den kuleste vi så, var en sånn fisk som kunne blåse seg opp å skremme alt mulig, f.eks hai.
Sandy Island
Da vi kom til Sandy Island som er litt lengere nord for White Island, var det ikke så mye gjøre, pga. at sola snart gikk ned. Neste dag tok vi opp jolla på dekk for å bruke den som trampoline igjen. Det var ett forferdelig slit, men det var forferdelig morsomt å hoppe ut i vannet. Etter at vi var ferdig tok vi på oss snorkelutstyr å kjørte med jolla ut til ett rev på vest-siden av øya
. Der var det veldig fint, men også litt farlig. I starten, da vi drev å kikka på en stein med fult av koraller, brølte Gerhard “LØVEFISK“. Det er en av verdens giftigeste fisk, og den har jeg aldri ønsket å få se. Jeg får enda frysninger når jeg tenker på at hvis jeg hadde dykka 1 meter ned ville jeg ikke overlevd dagen.
Hillsborough
Eneste grunnen til at vi dro til Hillsborough igjen var at vi måtte skjekke ut av landet Grenada. Her var vi sammen med Afrodite, så det ble ikke fult så kjedelig som da vi skulle skjekke inn. Det var ikke så mye å gjøre nå heller, så mot slutten satt vi bare på stranda å prata.
Petit Martinique
Da vi hadde fått skjekka ut og handla litt, skilte Afrodite og Fri Flyt lag. De dro til Clifton og vi dro til den lille øya Petit Martinique. Der gjorde vi ikke så mye. Vi tok oss en drikk hver, gikk en tur og tok en drikk til. Etter noen få timer på denne øya, dro vi til Petit St. Vinsent, som er en hotelløy, og spiste norske kjøttkaker, samme dag som vi dro fra Sandy Island.
Grenada er også kjent for å hete Krydderøyene fordi dette er den andre største muskat produsenten i hele verden.
Den første øya vi kom til var Carriacou. Og så kom vi til St. Georges
.
Det var en stor marina med basseng, men den nest siste dagen vi var der, var det noen som besja i bassenget, så vi kunne ikke bade de siste dagene.
Og mens vi var der kom den norske båten ved navn Afrodite som vi møtte på Kanari Øyene
Detumescence occurs when sympathetic activity (followingpossibility of adverse drug reactions or drug How long does sildenafil last?.
.
Vi leide en mini buss sammen med dem og Nostra Vida, og gikk en tur sammen med en
lokal guid som førte oss til en foss der vi bada og koste oss.
Neste dag dro vi først til en foss der vi stupte tre meter ned i det iskalde vannet fra en klippe.
Etter det dro vi til en sjokoladefabrikk der det var en sinnsykt bra resturant.Etter maten skulle vi fange en gekkofirfisle til og ha i båten så den kunne spise opp kakkelakkene i båten. Det var en guid som hjalp oss.
Han guiden førte oss til noen landskillpadder som vi fikk holde, men når jeg holdt den største skillpadden begynte den og tisse på skoen min, og det skal jeg si deg var ekkelt.
Senere kom vi til en pappegøye som kunne synge Happy birthday to you, og etter det igjen kom vi til noen apekatter som vi mata med kulene inni kakaofrukten.
Den største apekatten prøvde og ta kjedet på hånden min.
Etter det dro vi til Hog Island og der laget vi et stativ som vi skøt pil og bue på og det var en pute som var blinken, og jeg traff puta 5 av 12 skudd.
På sandy island så vi skillpadde, sånn fisk som kan blåse seg opp når den blir skremmt, løvefisk som er en av verdens giftigste fisk og mye flere fine fisker og korraller.
Sildenafil is only about 10-fold as potent for PDE5 compared to PDE6, an enzyme found in the retina which is involved in the phototransduction pathway of the retina.patients with vascular insufficiency may be candidates viagra kaufen preis.
hypogonadism, hyperprolactinemia)(1) Alter Modifiable Risk Factors or Causes viagra online.
consider direct intervention therapy even in this patient buy cialis canada be handled by the primary care physicians. The urologist.
. Fredag 02.02.12 kl 9.45 passerte vi det sydligste punktet på hele turen, utenfor Prickley Bay på sørkysten av Grenada. På ett vis er det vemodig å snu kompassnåla – en slags kulminasjon, men i det store og hele er det bare et tall. Det er fortsatt mye å glede seg til framover – både her i Karibien veien hjemover, varmen holder seg godt, og det er tross alt enda 5,5 måneder igjen av eventyret vårt
. 🙂
Etter 10 (!) dager forlot vi endelig marinaen i St.Geroge 29. januar, og tok farvel med Nostra Vida for en stund, men ikke før vi hadde målt krefter mellom barn og voksne i fotballkamp på Grand Anse – Grenadas strandstolthet. Det ble vel aldri enighet om hvem som vant… Vi ville gjerne ha med oss noen dager på anker på det sørligste Grenada før vi snudde kursen 180 grader mot nord
.
Høydepunktet på sydkysten var nok oppdagerferd på Hog Island for mødre og barn på “Fri Flyt” og “Afrodite” gjennom mangroveskog, over gresskledde berg som kunne minne om skjærgården til Tjorven, og til en strand med benker der det var perfekt å spise niste og leke “boksen går”. Eller kanskje tenker guttene at en ettermiddag på standa, med pil og bue var enda bedre. Vi har til stor fornøyelse for både voksne og barn ankret sammen med “Afrodite” den siste drøye uka, men i går kveld lå vi utenfor Petit St. Vincent, utsjekket fra Grenada og uten kjentfolk i noen av nabobåtene for første gang siden 19. januar. Fortsatt gode venner – bare ulike reiselyster. Nå har vi funnet dem igjen 🙂
Vi har hatt noen perledager på vei nordover hit – virkelig levd ut den karibiske drømmen på White Island og Sandy Island utenfor Carriacou som også tilhører øystaten Grenada. Da vi benket oss i “Afrodite” lørdag kveld med utsikt til solnedgangen, økende fullmåneskinn over Sandy Island’s hvite strand og med nykokt hummer på bordet, var øyeblikket helt perfekt. Klump i halsen. Hard-core luksus.
Korallrevene og livet i havet har vært helt fantastisk – nordspissen av Sandy Island er beste snorklested så langt på hele turen. Sikkert hundrevis av arter og utrolig vakkert! Vi tar morgenbad og kveldsbad fra hekken, snorkler en tur på jakt etter havskilpadder, rokker og barracuda, og tørker i sola på hvite strender eller i båten. Minnet om saltfritt hår i marina begynner å bli fjernt – slik det skal være.
I går tok vi en dagstur innom Petit Martinique – nordligste skanse på Grenada. En fredelig plett på jord med 1000 innbyggere som livnærer seg av havet og noen sau, og tar livet som det kommer. De eldste husveggene var kledd med bark – akkurat som gamle hus i Norge. Sauene gnagde ned til røttene på tørre enger. “The dry season” er akkurat begynt – lurer på hvor tørt det skal bli på den øya… Vi så 1 motorsykkel, 1 traktor og 1 bil – passe belastning på 3 km x 200 cm veinett av betong, tenker vi. Etter spaserturen og påfølgende kald drikke , flyttet vi båten 10 minutter over sundet til Petit St. Vincent fordi det var bedre le der for natten, og dro dermed ut av Grenada og tilbake til St.Vincent og Grenadinene. Merkelig sted å ha en landegrense i Karibien – har foreløpig ikke sett 2 bebodde øyer som ligger nærmere hverandre..
.
[nggallery id=5]
Vi takker krydderøyene for et minnerikt opphold. Vi har fått smaken på muskat i ulike sammenhenger. Prøv oppå smoothie, men mulig det må være reagge på høytaleren for at det skal smake bra:) Vi har lært nye lokale oppskrifter av Anniken i “Afrodite” som har hospitert i et restaurant-kjøkken, og vi oppdaget at kakao er en resultat av en kjemisk prosess. Kjenner at det er litt trist å dra. Verdens nest største muskatprodusent anbefales herved som feriemål!
