Etter at vi dro fra Portosin lørdag morgen har var været av den generøse sorten. De 28 gradene vi skrøt av første dag i Coruna for snart 2 uker siden gikk fort over, og vi måtte ta fram dynene og fleecejakker igjen allerede 2 dager etter – 14 graders-sommeren kjenner vi jo godt til hjemmefra. Men altså – fra lørdag til mandag denne uka sullet vi nedover  fra fjord til fjord og fra strand til strand i sol og lett bris – la ikke igjen en eneste euro i overprisede marianaer på flere dager, og ble veldig gode på å legge ut anker manuelt siden ankervinsjen har gått ut i streik.  Å dra anker om morran er jo ikke mer trening enn man trenger..
.

Lørdag «deltok» vi i regatta. En franskmann foran oss i fjorden hadde allerede yppa seg med spinnaker, og vi dro opp genakeren vår for å se om vi kunne ta innpå ham. Vi parkerte ham etter 30 minutter, og oppdaget da at vi nærmet oss rundingsbøya for en lokal regatta. Vi sneik oss inn på 4.plass halvveis i løpet, og derfra og inn holdt vi plasseringa vår. Veldig artig! Spanjolene smilte og vinket – ingen sure miner!

Vi har funnet noen perler av noen strender underveis – Currubedo og Isla Cies anbefales på det varmeste. Vil du derimot føle at du har seilt til Syden og snytt StarTour for inntekten, kan ankring utenfor Sanxenxo velges. Tjokka full strand utenfor en ren byfasade

. Ikke sjarmerende sett fra vår side, men vi trengte et sted med matbutikk.  Tollinspektørene vi fikk ombord ved Isla Cies en «tidlig» morgen kunne stolt fortelle at stranden der hadde blitt kåret til verdens beste av National Geographic, så det er ikke småtterier det er snakk om! Sjefen ble veldig snakkesalig da han skjønte vi kom fra Norge – han hadde jo seilt på en oljetanker fra Haugesund i 1976, så han virket å føle seg nesten som nordmann. Ble ikke mange vanskelige spørsmål å få fra den tollkaren, nei
.

Alt godt har en ende… I går valgte vi å gå fra Isla Cies og inn til Bajona fordi vinden økte godt på og regnet drog inn fra sør. Det er meldt slik noen dager framover, og vi avventer vel å gå videre til Portugal til det letter og vinden snur

. Regn og opp i kuling motvind er ikke trivelig, så vi satser på å mekke litt i havn, kjøre full rulle på skole og lese oss opp på kysten som kommer. Kanskje drar vi videre på lørdag – kanskje over helga.

Siden vi var besnærende nær Santiago de Compostela, dette målet for pilgrimer gjennom mange hundre år, bestemte vi oss for å ta en RLE-ekskursjon fredag i forrige uke. Henrik har i alle fall noen nærliggende tema i RLE-boka si, og begge har skrevet et sammendrag etterpå

. Her er det ingen slinger i valsen!

Dette er noe av det de lærte: Katedralen i Santiago de Compostela er bygd opp gjennom mer enn 1000 år over det som man mener er levningene av apostelen Jakob. Han ble henrettet ved halshogging av kong Herodes i Jerusalem i år 44, og var den første kristne martyr. To av hans venner tok kroppen hans den lange veien hit for å begrave ham fordi han hadde forkynt her i Galicia tidligere. Det er mange legender og historier knyttet til dette. Etter sigende tok de ham hit sjøveien, og alle pilgrimer som kommer til Santiago får derfor et kamskjell i vandrestaven sin. Guttene ville gjerne se kisten de oppbevarer levningene i, og vi stilte oss dermed i en nokså lang kø som bl.a gikk inn og opp i det gullforgylte, overdådige alteret. Har aldri før stått i et rom der samtlige vegger og tak er gullbelagt. Kisten var av sølv, og i en størrelse som i følge Gerhard «passer til en hodeløs mann».

Gamlebyen er bygd opp rundt katedralen, skjønt – det er ikke akkurat den eneste kartedralen i byen. Virker som de fleste helgener har sin egen kirke her. Sett på litt avstand ser hele bykjernen ut som en eneste sammenhengende bygning som utgår fra den sentrale, imponerende katedralen med et dusin spir og tårn til sammen. Går man inn i denne kjernen er det trange, brosteinlagte gater mellom husene, og man føler seg definitiv hensatt til eldre tider,- helt til en gitarist på et hjørne drar i gang med Beatles. Veldig fint, men en smule malplassert… Det var riktignok «Yesterday», men likevel. Det var en salig blanding av gatemusikanter i grunnen – alt fra sør-amerikansk gitarspill via jazz og til en fyr med et blåseinstrument med en sound som fikk meg til å se etter kobraen hans. Men flinke var de alle sammen, og den multikulturelle stemningen gjenspeiltes også i mengden som fylte området rundt katedralen. Bemerkelsesverdig mange hinket der de fortsatt gikk rundt med vandrestaven sin. Ikke så rart, kanskje; noen hadde virkelig gått langt. De som har gått hele veien startet i Frankrike, og det blir snakk om 70 mil eller så. Noen hadde tydeligvis syklet pilgrimsveien, men DET ble litt feil i mitt hode – hvis det er pilgrimsferd man skal på
. Blir som en fast-food-variant: Det går på bekostning av både smaksopplevelse og næringsinnhold.

Hvis noen skulle være bekymret for denne seilingen vår, skal dere bare være glade for at reise med buss begrenser seg til et minimum. Bussturen til og fra Santioago opplevdes til tider hasardiøs med full pinne på smale veier. Byturer tærer tydeligvis på slike feriefolk som oss. Stuptrøtte med utslitte bein og hodepine kom vi velberget tilbake til båten – også kalt «hjem» stadig oftere – og «flyt-følelsen» var noe svekket i kveldinga. Men ny dag ga nye muligheter, og vi heiste seil, la oss ut i sol og nordavind, og ankret opp etter 3,5 timer utenfor Corrubedo. Resten av dagen var vi rett og slett på stranda, men det trenger vi ikke utbrodere.

[photospace]

Skuta heter Fri Flyt. Det kan nå bety så mangt..
. Selv om det av og til passer til betydningen «fullt kaos» var det først og fremst sammensetningen av betydningene «frihet» og det «å være i balanse» – altså være i flyt, som var visjonen vår for seilbåtlivet. Og nå føles det som det begynner å nærme seg.

Vi er nå på vei mot vestkysten av Spania og Portugal. I dag passerte vi Finisterre –  fra  romertiden ansett å være verdens ende – fastlands-Europas vestligste punkt og Spanias svar på Stadt. Og slik det var i dag kunne vi like gjerne vært på Vestlandet: Tåke, regn og 16 grader. Terrenget er ikke så ulikt det heller. De har til og med fjorder. Nå ligger vi på sørsiden av Ria del Muro y Noya – i Portosin.

Atlanteren viser seg noen ganger stille og medgjørlig, andre ganger friskner det til, men det er uansett fredelig,  det er rolig, og det er god tid. Hele høsten ligger foran oss, og selv om det er mye å fylle dagene med av skole, mat, rydding, fiksing og ordning, er det en helt annen rytme som rår. Vi har bare EN tidsfrist vi må forholde oss til hele denne høsten: Vi  må  være seilklare for Atlanteren 20.11. Ja, og så har Gerhard nasjonale prøver noen dager i september. Klokka kan vi se mer og mer bort fra, –  dagslyset, været  og vinden er de faktorene som styrer dagene og aktivitetene.  SLOW. Tiden kommer – den raser ikke avsted.

Vi begynner å kjenne at  vi har gjort noe riktig og viktig, at det var nettopp dette vi ville med dette året – ikke primært  stikke av fra noe stressete, men velge noe annet for en stund.  Valget tok  vi for mange år siden. At vi var mer enn klare for et friår da det nærmet seg var bare en bekreftelse på at det var slik det skulle være.

Og bare for å understreke at det er «flyt»:  Til og med gjærdeigen hever! Jeg har aldri hatt noe talent når det gjelder gjærbakst, men skal man over Atlanteren må man bare lære seg, og da må man jo trene litt.

Det skjer noe med selvbildet når man har kommet seg over Biscaya og i tillegg har nydt det i fulle drag. Etter 1 døgn med sjøsyke og kuling over Nordsjøen må jeg innrømme at å krysse Atlanteren forekom meg å være det reneste vannvidd. Men man herdes etter hvert. Bølgene har uansett størrelse vært mindre enn de var i Nordsjøen, og sjøsyka slapp taket i Irskesjøen. Etter nesten 3 døgn uten å se land i Biscaya er nå forventningene til Atlanteren stigende.  Man våkner en morgen, har sovet godt de 6 timene etter vakta si, kjenner man har lyst på mat, vet at man bare skal se hav hele dagen og mesteparten av neste dag, og synes faktisk det er helt greit. Alle pusler med sitt. Leser bok selv om båten danser på bølgene, spiser en kjeks og en rett-i-koppen-suppe, slumrer i sofaen eller skrur fast en ny koppholder. Man vet man har god tid når man napper legghårene med pinsett…  Noen holder et øye med kartplotter, kurs og fiskebåter uten AIS.

Eller man sitter bare der og hviler øynene utover blåmyra. «Jeg tror vinden har økt litt», sier den andre som også bare sitter der. Sjekker vindmåleren, hører det bruser litt mer bak hekken. Setter seg ned igjen.  «-Kanskje en liten knop». Man ser på mer hav, og 2 minutter går i stillhet
. «Passerer 5 knop nå – hører det på sjøen». «5,1» bekrefter den som har vakta. Og så er det stille i et kvarter, og det er bare godt – verken trykkende eller kjedelig. Slik er det ingen andre steder – eller kanskje på fjellet…

Selvfølgelig hører det med til historien at kulingen vi fikk siste del av turen over Biscaya kom aktenfor tvers, men lell: Jeg er klar for Atlanteren!

Vi ankom La Coruna på nordvest-spissen av Spania i går ettermiddag, etter 66 timer til sjøs. Den beryktede Biscaya viste seg fra sin vennlige side

. Værmeldingen tilsa at vi skulle ha lite og vekslende vind fra nord/øst det første døgnet, deretter grei nordavind resten av etappen
. Dette  så ut til å stemme bra fra start, men den stabile nordavinden kom ikke, og heller ingen vind fra andre kanter, så det ble motorkjøring mye av etappen
. Den siste kvelden kom endelig vinden fra nord og utpå formiddagen hadde vi liten kuling i ryggen. Denne brakte oss fint og greit inn til La Coruna Marina, der vi siden har ligget i 25-28 graders varme.

Kombinasjonen av sydenvarme og det at vi er ferdig med Biscaya får oss til å senke skuldrene og føle at vi endelig er ute på langtur. Storbritannia ble på mange måter litt for lik Norge til at vi følte at vi hadde kommet særlig langt. Dessuten gjorde forstagsmonteringen og vanntankproblemet at vi følte vi lå litt etter planene. I så måte har vi nå gjort et kvantesprang: Dublin til Spania på 7,5 dager er fin fremdrift; distansen utgjør hele 10 breddegrader (dvs 600 nm i direkte retning sør).

Totalt har vi nå passert 1700 nm siden vi forlot Norge. Når man sammenlikner dette med atlanterhavskrysningens 2700 nm så virker etappen fra Norge liten. Samtidig ga Biscaya-etappen oss en liten smakebit av hva vi kan vente oss
. Siden denne etappen er den lengste etappen vi har hatt (414 nm) så fikk vi en følelse av hvordan livet ombord vil bli, med en viss rytme i ting: smøre mengder med brødskive på kvelden, 3-timers vakter på natt, alle våkne utover formiddagen og frem mot kveld, middag, osv. Vår venn Hogne møtte oss på Scilly for å bli med oss over Biscaya som ekstra mannskap, noe som var både veldig hyggelig og en smule praktisk

. Å være tre voksne om bord gjorde at det ble kortere vakter på hver, og når vi blir 4 over Atlanteren vil dette bli veldig behagelig. I tillegg må det nevnes at vi har enorm hjelp av autopiloten fra Simrad; den jobber langt bedre i grov sjø enn vi trodde fra start, og trekker mindre strøm enn fryktet også.

Sommerhilsen fra sør!

[photospace]