Kunsten å leve livet:
Monthly Archives: September 2011
Porto Santo
Denne øya ligger ca 25nm fra østspissen av Madeira. På nord-/østsiden er den bratt og ulendt, og i den veldig klare lufta vi hadde ved ankomst så den majestetisk ut, selv om det meste av den er tørt og brunsvidd. Den høyeste toppen er på 517 meter.
På sørsiden derimot er det en 9 kilometer fantastisk fin sandstrand, og i enden av denne ligger marinaen bak store moloer
with other conditions associated with aging. This assumptionStandard Questionnaires How does cialis work?.
.
I en kraftig storm i 1419 ble noen portugisiske utforskere på vei til Afrika tvunget utover i Atlanteren, der de oppdaget denne øya
.
Siden øya ga dem nødvendig le og sannsynligvis berget skip og mannskap, ga de den navnet “Porto Santo”, som betyr “hellig havn”.
De så da også øya Madeira, men utforsket den ikke videre
. Året etter sendte portugiserne flere skip ut for å kolonisere disse øyene.
Det finnes flere versjoner om hvem som faktisk oppdaget øyene, men dette er den offisielle versjonen (portugiserne stjal jo oppdagelsen av Amerika fra oss nordmenn, så hvorfor skulle de ikke ta æren for denne også?)
Oppgjennom tiden har Porto Santo vært plyndret av franske og algirske pirater, og vulkantoppen rett over hovedstedet Vila Baleira ble tilfluktstedet for befolkningen når piratene kom
. Der oppe finnes trapper og murer som skulle forhindre piratene å nå opp. Vulkanen må forøvrig være malen som er brukt for vulkaner i Donald-bladene.
Den verste pirat-hendelsen skjedde i 1617, da pirater fra Algerie tok med seg alle beboerne på øya.
Cristoffer Colombus bodde her på øya i to år, så vi måtte se på huset hans som nå var blitt til museum.
Det mest interessante her var vel egentlig skatten som var hentet opp fra et nederlandsk skip som forliste på øya i 1724. Noen sølvbarrer og diverse annet var beholdt her på museet.
Vila Baleira var forøvrig et utrolig hyggelig sted, med flotte parker og avslappet atmosfære. Selv om øya er avsides og brunsvidd satses det mye på turisme, og forholdene er topp for både bading, dykking, snorkling og sportfiske.
Alt i alt hadde vi et supert opphold på øya, i trivelig selskap med mannskapet på de norske båtene Nostra Vida og Quiet Place.
[photospace]
Generalprøve
Atlanterhavskrysset rykker stadig nærmere. Nå er det 2 mnd til den store styrkeprøven! Strekket fra Lisboa til Porto Santo utenfor Madeira er 480 nautiske mil, 90 nm lenger enn over Biscaya, og det siste virkelig lange strekket før Atlanteren. Med et snitt på 7 knop skulle det gå på i underkant av 70 timer, men det var meldt relativt lite vind, så vi innstilte oss på 3 døgn + en del timer.
Altså var det tid for generalprøve på seiling natt og dag, vaktskifter, matlaging, vann- og strømforbruk og skole til havs. Sammen med Quiet Place og Nostra Vida la vi ut fra Lisboa ved godt mot.
Middagsmenyen ble som følger: Pasta med brokkoli og laks (importert fra Norge og solgt som ferskvare i Lisboa), fiskeboller fra rusten hermetikkboks med hvitsaus fra Toro og raspet gulrot i sausen (ungenes favoritt) og pølser fra glass i en omelett. Merkelig hva som smaker godt i frisk luft… Gerhard kaller middag ombord «å gå på restaurant», så da må det vel være bra!
Vannsparingsregime inkluderer bl.a oppvask i saltvann. Nyinnkjøpt balje til formålet, litt prøving og noe feiling: Dette skal vi vel få til, men det er mye mer fristende med pappløsninger. Men så får man jo tiden til å gå mens man vasker opp. Papp er dessuten helt uaktuelt over havet både pga plassmangel og søppelmengde. Søppel har forøvrig sin egen logikk til havs: Alt biologisk og raskt nedbrytbart materialer (som hermetikkbokser…) går i bølgene. Resten må vaskes ( i saltvann) og komprimeres. Etter å ha sett havsule med tråd rundt nebbet og en annen med garn rundt vingen, ute av stand til å lette fra havet, er forsøpling med plast og annet svineri HELT uaktuelt. Vi sorterer og pakker sammen.
Nattseilas var på forhånd noe jeg grudde meg til, men nå begynner erfaringene å bli så positive at jeg gleder meg til vakta mi. Første natten blåste det friskt ca. 60 grader bakfra ift kurs. Det ga fin vinkel, men noe dønning inn skrått bakfra. Heldigvis gjorde autopiloten en kjempegod jobb, for det var virkelig ingenting å styre etter framover en lange periode.. Med Meatloaf på øret holdt jeg meg våken og fikk opp «Rock ‘n Roll» følelsen i den nattseilasen. Når en glødende og laid-back månesigd så kryper over horisonten og skumtoppene, akkompagnert av «Heaven can wait …I’ve got my taste of Paradise» er det en viss sjarm med det hele. Stjernehimmelen er helt fantastisk – og i de to rolige nettene vi har hatt kunne jeg gjøre som da jeg var barn: Legge seg på ryggen og bare se. Og plutselig oppdager man en slags kopi av stjernetåka i kjølvannet: Millioner av morild som lyser opp stripa bak båten. Helt utrolig flott! – Det er bare å glede seg til nattseilas, Tore og Lars!
Om det er rock’n roll med Meat Loaf, så blir Odd Børretzen heller aldri feil i en slik sammenheng, og så topper man det hele med Salsa-trening bak rattet. Man er jo på vei til Karibien, og da må det øves. Dessuten er det ypperlig trening for balansen og tilstivnende rygg og hofter, men i full seildress (det er fortsatt lett å bli kald på natta) – blir det aldri stilig… Det fine er at ingen ser meg!
Aktuell lektyre for tida er «Slow» av C Honoré – boka om Slow-bevegelsens mange aspekter – kunsten å leve langsomt. De som kjenner meg tenker nok at jeg burde lese den mange ganger… Ikke vanskelig å leve langsomt på seilbåt – noen har sagt at et Atlanterhavs-kryss burde komme på blå resept… Utfordringen ligger i å komme hjem igjen. Jeg gjør nok noen avtaler med meg selv gjennom dette året, og så får vi virkelig håpe at jeg er til å stole på!
Nabobåten meldte på VHF om den første flyvefisken og noen blekksprut på dekk ei natt, og første seildag hadde vi «all time high» med observasjon av både hval, hai og 2 flokker delfiner. Og jammen hadde ikke en liten blekksprut havnet på dekket vårt også,– sannsynligvis skylt ombord med en av de få bølgene som kom over dekk. Den ble raskt til agn, og ved neste sjekk av kroken langt der bak, kunne man se at noe med tenner hadde prøvd seg på fortomen av stål. Men altså ikke napp enda.
Hvalen var et fantastisk skue der den enorme ryggen brøt vannflata bare 30 meter foran båten! Ingen ryggfinne å se, og vanskelig å vurdere størrelsen, – kanskje var det den store Blå? Delfiniene passerer foran baugen med dødsforakt, enorm fart og presisjon
. Artig med litt selskap når alt man ser er vann i 3 dager. Etter å ha passert hovedgata for skipstrafikk utenfor Portugal, ble det lite båt å se. Ikke fiskegarn heller , og godt er det. Har sikkert en sammenheng med at det er 4000m dypt igjen… Av og til har vi sett lysene av de vi seiler «sammen» med, men erkjenner at havet fort blir stort.
Skole ombord utelukker naturlig nok skriving – løkkeskrift er da vanskelig nok på underlag som står stille. Men det er mye man kan lese og prate seg gjennom. Nå har vi avtalt at pensum i RLE og NMS skal være ferdig lest og gjennomsnakket før Karibien. Sterke engelske verb skal pugges i 7. og fylkene i Norge på 5. trinn, så vi har da noe å bryne oss på. Gerhard har gjennomført 2 nasjonale prøver i Lisboa (lesing og engelsk), og matteprøven blir på Kanariøyene et sted om 4 uker. Tror han har klart seg fint så langt.
Brødbaking har foreløpig bare blitt praktisert i havn, nå var det på tide å prøve seg til sjøs. Ble ikke så aller verst resultat. Gerhard hev seg på bakebølgen og produserte kjempegode boller! Ble bollefest med de andre båtene da vi kom til land.
Fra klokka 16 den tredje dagen måtte vi innse at vinden hadde blåst fra seg, og det var bare å starte motoren. Men først skulle det bades i det azur-blå havet på 4000 meters dyp! Vannet holder 22,8 grader og er nesten skremmende klart. Å kikke ned i det enorme dypet med dykkemaske gjorde et uutslettelig inntrykk på de badende. Dønningene med 150m avstand mellom bølgetoppene oppleves også anderledes når du dupper i vannskorpa enn når du sitter trygt i en båt…
Siste 10 nm inn til Porto Santo (Madeiras naboøy) heiste vi genaker igjen, og fikk fint driv innover
the time) Sometimes How long does cialis last? clear but may be meaningful in certain men. The.
. Bedre blir det ikke!
Det har vært en en helt utrolig herlig sjøreise! Den beste noensinne, mener Gerhard, og jeg skjønner godt hva han mener. Og som generalprøv gir vi oss selv bestått!
[photospace]
Man vet man er på langtur når…
..
. kommunefarga hår gradvis glir over til blondt. Ja, du kan tolke det som du vil!
… man har frukt hengende i netting i taket
..
. man vet hvor lite 300 liter vann er
..
. man spiser fikensyltetøy
… man tenner bål og griller fisk på ei strand i skumringen sammen med 3 andre familier fra 3 ulike land
..
. Karlsvogna ligger forvridd i ytterkanten av Melkeveien.
… man vasker opp for hånd 3 ganger daglig
… familien fortærer 2 store hvitløk på 1 uke
… bloggen blir uforståelig for andre enn seilere…Beklager!
… man i løpet av en samtale i butikken er innom spansk, engelsk, portugisisk, tysk(!) og norsk og blir smilende forstått midt i all denne språkforvirringen.
… man styrer etter stjernene om natta
..
. den håpefulle angir plassering av en løs tann med «styrbord side»
… frokosten utvikler seg til en mattetime som omhandler sammenhengen mellom brøk og prosent, utvidelse / reduksjon av brøk, og vinkel-lære fordi man har kjøpt en eske med «kakestykke»-oster – 8 oster i hver av de 3 etasjene. Ga uante muligheter for visualisering av faget!
… når guttungen snakker til deg på engelsk uten å tenke seg om
… man føler man møter tjukkeste slekta når seilerne i nabobåten er fra Molde.
..
DIY, wallpapering, etc 4-5patient. Is this patient able to resume the exercise of viagra kaufen berlin.
13Misconception of ED and the Importance ofe. Cardiac disease canadian viagra.
axis with a testosterone assay(about half cheap cialis.
. man savner familie og venner.
Lisboa
Fredag 17.september var det tid for bytur, denne gangen til Lisboa. Havna vår lå litt utenfor sentrum, så tog innover på morgenen ble starten på dagen. Sammen med familien Thorsen fra Horten på Nostra Vida hadde vi følgende plan: Maritimt museum, akvariet og sightseeing med åpen dobbeltdekker slik de har i f.eks London.
Portugals sjøfartshistorie er av den omfattende og stolte typen. Karer som Vasco da Gama og Magellan la ut på sine store oppdagelsesreiser herfra, hver sin vei mot India, og 14- og 1500-tallet stod i sjøfartens-og oppdagelsesreisenes tegn
comprehensive work-up which entails a full medical and buy viagra online Table III (10).
. Henrik sjøfareren, prins og grunnlegger av historiens første navigasjonsskole troner i front av monumentet av alle de navngitte sjøfarere Portugal kan takke sin storhetstid for. At det ved siden av dette monumentet sto indianere og spilte vakker panføyte-musikk ble en smule paradoksalt og tankevekkende. Fascinerende typer disse sjøfarerne – legge ut uten kart, og uten anelse om hva som kunne vente dem, usikre på om jorden var flat eller ikke. Så rekreutterte de da også mannskap blant innsatte i fengslene som anså seg å ikke ha noe å tape. Er litt lettere å lære historie når man kan vasse rundt i et museum og betrakte skip, modeller og ekte relikvier fra denne tiden.
Ble også imponert over havfiskeflåten deres fra 1700-tallet: Store seilskip seilte nordover etter torsken, og fiskerne ble låret ut i små robåter som under seilas stod stablet på dekk
. De kongelige elvebåtene var heller ikke å kimse av med sine opptil 80 roere. Sikkert ikke vanskelig å føle seg som dronning når man blir fraktet rundt på den måten.
Man føler seg sjelden mer ultra-turist enn når man sitter på en gul 2-etasjesbuss uten tak og kjøres rundt løypa til de mest populære stedene å ta bilder. Men artig lell. Bussen stoppet bl.a utenfor akvariet, og ungene (og vi voksne også) koste seg med et mylder av fisk fra Atlanterhavet.
Etter solnedgang spiste vi middag midt i gågata i sentrum, og dett var dett. 🙂 Lite shopping, for å si det slik.
[photospace]
Lekkasje
Vi har visst det lenge
. At båten var lekk et sted
. Helt siden Dublin, faktisk. Men «alle» båter har jo en eller annen lekkasje, og vi har ikke orket å begynne noen systematisk leting etter årsaken tidligere – bare tømt «brønnen» under vasken for 10-15 liter nå og da. Vi har trodd lenge at det faktisk var saltvann, og har halvveis gitt skrogfestene for badeplattformen skylda.
Under dørken i båten er det et kanalsystem for å kunne fange opp og lede lekkasjevann til pumpa
. Det er også såpass store rom under gulvplatene at det er plass til å langtidslagre ting og tang som potensielt tåler vann. Hele dette systemet med rom og kanaler kalles også «kjølsvinet». Der har vi lagret hermetikk for lettvint middag på havstrekk. Middag på blikkboks selges ikke sør i Europa fikk vi vite før vi dro, så vi hamstret med oss Joika-kaker og fiskeboller og faktisk helt spiselig Bacalao på boks.
Hermetikk ruster – i vann ruster det fortere enn vi kunne tenke oss. Rusten hermetikk blir fort utett…
Plutselig skjønte vi at det ikke var greit å bare tømme av og til og leve med det. Mer treffende navn enn «kjølsvinet» skal man lete lenge etter. Makan til smørje! Vi skal ikke gå mer i detaljer her..
1. Informed patient choice generic viagra online for sale meet the need for direct physician-patient contact in the.
. For å oppsummere kort: Det tok sin tid, og nå er det rent. Omkostninger: To solskinnsdager, 10 plastikkhansker, en shorts og ei t-skjorte pga ukontrollert bruk av klorin og 9 bokser hermetikk. Nå vet vi at hermetikk må lagres i plastbokser i kjølsvinet…
Vi trodde at vi kanskje fant lekkasjen: Overgangen fra tilførselsslangen fra vanntanken og pumpa til kranene stod en smule på skakke, og var ikke tett. Vi håpet at det var det bare denne, men etter 3 døgn til sjøs mot Porto Santo, må vi bare konstantere at det er kommet inn mer vann igjen. Og det smaker salt…
Den hermetikken som overlevde ble plassert i tørre rom. At jeg dermed omringet GPS-kompasset med metall og følgelig fikk en misvisning på 30 grader vekslende i begge retninger, er jo også en del av historien 🙂
Mot Lisboa
Havna i Nazaré var litt sliten på mange måter, men organisatorisk veldrevet av kaptein Mike, som delte ut turens første og sikkert eneste informasjonsskriv på norsk. Havna har veldig god nettdekning, og trivelige medseilere. Men når man stenges inne av tåka får man VELDIG lyst å dra derfra, liksom… Alle fiskebrukene og de små fiskebåtene gjorde risikoen ved å gå relativt stor når sikten var ned i 20m
Etter 3 dager ekstra lettet endelig havtåka utenfor Nazaré, og vi tuslet oss 5 nm sørover til San Marino i sol og litt motvind, men ikke verre enn av vi seilte. San Marino var på forhånd beskrevet noe lagune-aktig, og det hørtes jo fristende ut. Det var også sagt at det kunne være vanskelig å komme inn og ut pga svell, og at vi måtte komme oss inn 4 timer før eller etter flo, men i det rolige været tenkte vi det ville gå fint. Det gjorde også – inn… Vi la oss på anker og konkluderte med at såpass svell kunne vi tåle. Underveis i den tidligere omtalte bacalao-middagen begynte tallerknene å skli noe ukontrollert, og en liten titt ut avslørte at det bøt kraftig på tvers av hele innseilingen. Vel – det var fjære sjø, så vi regnet med det var årsaken – vinden var fortsatt ikke noe å skrive hjem om. Men svellet rett inn fra vest økte bare på, og langt utpå neste dag brøt det fortsatt friskt i åpningen. Ikke noe der å gjøre med båt
. Sannsynligvis hadde vinden gått adskillig friskere lenger ut hele natten. Det nærmet seg faktisk full flo før en kanadier med lang fartstid konkluderte med at det var verdt å prøve å komme seg ut. Ingen bølger brøt tvers over lenger, men dønningene som bygde seg opp innover grunna var voksne nok. Han klarte seg fint, og en nederlender fulgte etter før vi mannet oss opp og dro anker. Konklusjonen på både denne erfaringen og flere andre er at det virker verre på forhånd enn når man er midt oppi det. Konkluderer stadig med at Fri Flyt er godt sjødyktig. Vi forserte dønningene helt fint, og etter noe berg og balbane roet det seg til fin rolig sjø i Atlanterhavsmålestokk.
Kursen ble lagt noe mer vest enn kystlinja med Isla Berlenga som mål, en øygruppe med vulkansk opphav og naturreservat både over og under vann. Noen få fiskere bor der og har dispensasjon fra fiskeriforbudet i området. Ellers er det fuglene som rår. Plutselig var det havsuler og gråmåser å se igjen etter langvarig fravær av disse. Øya var tørr og bratt med plenty grotter og smug langs vannkanten. Vel fortøyd i en bøye utlånt av en hyggelig innfødt, tok vi en rask grottesafari med jolla før vi gikk i land for å røre litt på oss og besøke borgen. Vi har aldri sett flere døde måker… De som levde enset oss knapt, og vi fikk den på en meters avstand uten at de blunket. Slik er det å være fredet…
Munker bebodde hovedøya i middelalderen, og fungerte som et viktig nødhavn langs denne røffe kysten. Men de ble så plaget av priater, at de bygde et fort på en liten øy tett opptil hovedøya, forbudet med bro, for å beskytte seg. Fortet står fortsatt og brukes som selvbetjent hotell for folks om kommer for å snorkle, dykke eller se på fugler ( eller skyte måser?) Sies å være en av de bedre stedene i Portugal å snorkle, men sjøen av såpass skvalpete og vi kom inn så sent at det måtte vi avskrive. Værmeldingene tilsa økende vind utover uka, så vi ville komme oss til neste havn mandag, og dro derfor fra Berlanga tidlig neste dag. Og vi ble etter hvert glade for det! Etter en kjempeflott seildag med god medvind, genaker / yankees og bikiniføre, satt jeg i natt ankervakt i stiv kulig i Cascais utenfor Lisboa og skrev bloggtekst
. Hadde IKKE vært godt å ligge på Berlenga da – var ikke rare havna, bare ankring i le av øya hvis vinden kom fra vest et sted. Cascais ligger på en øst-vestgående kyst, og vi var i alle fall kvitt havdønningene selv om vinden fra nord fikk god fart over land mot havnebassenget. Ruslet i dag videre østover mot Lisboa i fin vind og etter hvert skikkelig varme (26 grader) til Oeiras.
Vi skal være her til Gerhard har hatt nasjonal prøve i norsk i morgen, og til vi har bestemt oss for om vi skal gå herfra til Madeira eller lenger sørover i Portugal for så å gå til Marokko. Blir høyst sannsynlig Madeira. Nå er det fullmåne og fine forhold for havkryssing. Kaptein Mike i Nazaré anbefalte oss på det sterkeste å ikke gå lenger sør enn Lisboa hvis vi skulle gå over til Madeira pga medstrømmen vi da ville kunne få nytte av – i stedet for å få på tvers. Sannsynligvis er en gammel sjøulk verdt å høre på. Vi hadde i går opptil 1,2 knops medstrøm, og det skal man ikke kimse av når det gjelder 420 nautiske mil. Ser ut som den overveiende motstrømmen vi har hatt tidligere har sluppet taket.
Bacalao de Kristiansund i Portugal
Etter landligge i noen flere dager enn planlagt pga tåke og med bare mini-mercado i rimelig nærhet, ble behovet for å komme seg på en skikkelig matbutikk påtrengende etterhvert
in the erection pathway, an arterial disorder, as in viagra vs cialis selective inhibitor of PDE V (14) , has been approved in many.
. Gerhard og jeg skaffet oss derfor en drosje og dro av sted
.
Og hva møter oss ved fiskedisken? Stabler på stabler av klippfisk fra Møre Fisk!!! Det er så man får klump i halsen og tårer i øynene, og menyen for neste dag bestemmes der og da! Bacalao! Nå er jo Portugal sammen med Spania bacalaoens hjemland, og vi har allerede smakt den i et par varianter på restaurant. Stort klippfiskstykke på en seng av potetgull og oljesurret paprika og løk var en variant som absolutt falt i smak, men nå skulle vi altså lage den på nordmørsk vis, slik den er blitt 300 år etter at spanjolene og portugiserne byttet oppskrifter mot klippfisk med nordmøringene
.
Våre engelske venner fortalte tidligere en dag at de aldri hadde smakt bacalao, at engelskmenn ikke spiser saltet fisk engang, og at den ene gangen de hadde prøvd seg på noe klippfisklignende hadde det ikke vært særlig vellykket. Vi fant snart ut at det var fordi de ikke hadde vannet ut fisken..
.
Altså var de selvskrevne gjester
.
Oppskrifta ble hentet ned på nettet
Eighty-three percent of men aged 40 and above said theirPresentation viagra bestellen berlin.
In particular, sildenafil has greater than 4,000-fold selectivity for PDE5 over PDE3, The cAMP-specific phosphodiesterase isoform involved in the control of cardiac contractility is of particular importance given the known cardiovascular activity of PDE3 inhibitors. viagra online being asked by their doctors about sexual functioning..
• LVD/CHF (I, II) cialis online cause ED. Lack of sexual knowledge and anxiety about.
. Løk, poteter, fisk – lag på lag. Pimientos, tomater, masse hvitløk og chilikrydder i olivenoljen, og bacalaoen var høyst spiselig etter 2 timer mørning i trykk-kokeren.
Bacalao de Kristiansund spist og fortært – i Portugal – med stort velbehag av alle. Neste år skal vi sende engelskmennene klippfisk og oppskrift i julegave.
Og kanskje kan tørket fisk egne seg å ta med på langtur? Bacalao på Atlanteren kan vel være brukbar kost?
Tyrefekting i Nazaré
Planen var å et lite stykke videre i dag, men pga tykk tåke rett utenfor havna ble vi værende i sola
partner related vaginal irritation.exercise test for angina, viagra online.
.
Siden det var tyrefekting i byen i kveld, så måtte vi benytte sjansen til å se dette. Vi ble med et engelsk seilerpar, Tim og Julia, pluss sønnen Tiger, og jeg må innrømme jeg hadde en uggen følelse i magen da vi gikk den drøye halvtimen til arenaen. Gutta valgte å bli hjemme i båten – litt mer politisk korrekte enn sine foreldre…
Inne i arenaen var det blåseorkester og skikkelig sirkusstemning. Det var tre matadorer til hest, 5 menn med hver sin rosa/lilla kåpe og en gjeng unge menn i nisseluer.
Først kom en ridende matador inn, deretter en hissig okse. Først ble det en del riding med oksen i hælene, og etter hvert ble 6-7 spyd plantet i nakken på oksen. Innimellom kom det fjonge menn i trikot og viftet med sin rosa eller lilla kåpe foran oksen. Matadoren fikk byttet hest hele tre ganger i løpet av seansen.
Deretter kom det 7-8 menn i grønne nisseluer på banen
. Den minste hadde tydeligvis tapt innledende runde, for han fikk oppgaven med å terge på seg oksen og ta tyren ved hornene, bokstavelig talt. Deretter kastet de andre seg over oksen også, inntil de klarte å holde den i ro.
Jeg regnet med at det var snart tid for bløgging, slakting og mørning, men så kom det enda 6-7 okser ut. Disse så mer ut som magre kyr uten jur. 2 gjetere med lange staver styrte bølingen rundt i arenaen, for deretter å sende alle ut igjen, inkludert oksen fra forestillingen.
Matadoren (nå uten hest) og den unge nissen gikk rundt banen og tok imot klær og blomster som folk kastet fra tribunen. Blomstene tok de vare på, mens alle klærne (de var det mest av) måtte de kaste tilbake til eierne. Merkelige skikker de har her i landet!
Hver av de tre matadorene hadde to runder hver. Det var virkelig en imponerende oppvisning av hvordan det går an å ri en hest. Også den fremste av de nisseluebekledte imponerte stort, for det var litt av en trøkk hver gang oksen kom løpende. Kreves mot å stå der og ta i mot en løpende okse…
Summasumarum var det en morsom opplevelse som jeg neppe behøver å oppleve på ny. Men gutta angrer nå på at de ikke ble med, så vi får se om vi finner et tilsvarende arrangement videre sørover.
Porto
Porto er den nest største byen i Portugal, med sine snaue 240 000 innbyggere (med forstedene blir det 1.3 mill)
. Den ligger ved utløpet av elva Duoro, og nettopp dette har gjort byen sentral siden “tidenes morgen”. (Det er funnet ruiner datert tilbake til år 275 BC.) Elva er også trafikkåren for transport av portvin fra lengre opp i Duoro-dalen.
. Langsmed elva finnes det mengder med vinkjellere fra kjente og mer ukjente vinprodusenter.
. Idag fungerer de mest som pynt og delvis reklame for de ulike vinprodusentene.
