En stille kveldsstund med utsikt over rødglødende vann, prøvde vi å gjenkalle hvordan vi så for oss Karibia før vi kom hit – og hva vi visste om disse øyene. Sørgelig lite, konkluderte vi

. Stort sett begrenset det seg til geografisk beliggenhet, at det var varmt her, og at det var mange øyer. Så mye er i grunnen minimumskunnskap før man velger å strande her i 5 måneder…

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten på vår omflakkende tilværelse her. I morgen setter vi kursen NNØ ut i åpent farvann på hjemvei.

Og hva sitter vi igjen med nå? Noen steder har vi blitt godt kjent, mange steder har vi bare såvidt vært innom, og andre steder har vi måttet dra forbi. Vi sitter igjen med smakebiter, øyeblikk og førsteinntrykk. For å komme mer i dybden må man nok bosette seg på en øy for en god stund.  Det er ikke mange vi har blitt kjent med, men noen har bydd mer på seg selv enn de fleste. De blir straks vennligere stemt når de får avkreftet at vi ikke er franskmenn. De hører vel fort at vi ikke er fra England eller “the States”..
.

Når man etter hvert får en anelse av hvordan europeere har tedd seg her i distriktet fra 1500-tallet og ca 400 år framover, er det nesten merkelig de ikke stenger grensene for oss. Engelskmenn og franskmenn, spanjoler og nederlendere kriget seg gjennom det ene århundret etter det andre for å sikre seg råderett over de ulike øyene her. Det er en blodig historie med utryddelse av de opprinnelig arakwa- og carib-indiarnerne, aggressivitet og maktarroganse fra kolonimaktene som former en endeløs rekke av hendelser og skjebner, med slavehandel som en mørkerød tråd gjennom det hele
. Kolonistene var nok så langt hjemmefra at det var få korrektiv til framferden deres her. Vi har ikke mye å være stolte av som europeere – den store erobrer- og kolonihistorien har virkelig en besk bakside. Hvis du vil gjøre et skjønnlitterært dypdykk i denne materien, kan Isabel Allendes “Øya under havet” fra 2010 anbefales på det varmeste.

Mange engelske kolonier her fikk sin frihet etter 2. verdenskrig, mens de franske øyene fortsatt er helt franske, med tricolor, euro, franske manerer og tendenser til velstand vi kjenner igjen hjemmefra. De frie øyene har et gjennomgående preg av afrikansk herkomst, mens de franske er hakket hvitere. De selvstendige øyene har stoltheten og bitterheten, gleden og fattigdommen, friheten og utviklingspotensialet for renovasjonssystemer, venstrekjøring og flagg uten spor av Union Jack. Og de har bibelvers skrevet over hele øverste del av frontruta, og rølpete rastabarer med “Give praise to the Lord” med store bokstaver over døra. Alle har høner og kyllinger i gatene. De er små, unge nasjoner med dårligere rammebetingelser enn en gjennomsnittelig norsk kommune, og selv om prins Edward nylig var her og minnet alle om “how much Britain has supported you”, er de prisgitt sine egne ressurser og vaklende demomkratiske ferdigheter hos styresmaktene
. Noen vi snakket med på St.Vincent innrømte at det var bedre under engelsk styre, men de ville ikke byttet bort friheten og selvstendigheten uansett. Og mens de venter på at folkestyret skal finne blomstringsformelen, smiler de sine vakre smil, småkrangler, synger og ler sin rå latter som jeg ikke har hørt lignende til andre steder. Så drikker de en smule rom og lar neste dag følge den forrige.

De sosiale og kulturelle kontrastene til de franske øyene er tydelig, og innimellom ligger noen få nederlandske etterlatenskaper med historie som lukurative frihavner for handel siden engelske og franske øyer ikke kunne handle med hverandre. Bittelille, kuperte Statia (St.Eustace), var karibisk handelssentrum med nederlandsk styre i lange tider. De produserte 800 tonn sukker selv og eksporterte 20.000. Ikke alltid man kommer lengst ved å være mest aggressiv…

Både svenskene  og danskene har noe overraskende også hatt koloni her. De var jo litt ekspansjonsivrige i en periode. Vet ikke om deres innsats her var av den blodige sorten, men St. Barths (St. Bartholomeus) var altså  i svensk eie fra 1745 etter en hestehandel med Frankrike til de solgte den tilbake i 1878. De bør lure på hvorfor de gjorde DET! En vakker øy med en travel, supermoderne seilhavn, og et utvalg og prisnivå i butikkene som fikk lommeboka til å krympe seg. Der var fortsatt svenske gatenavn i dobbelt sett med de franske.
St.John som nå tilhører de amerikanske jomfruøyene, var i dansk eie i unionstiden, og det er den eneste linken til Norge vi har kunnet oppdrive her. En norsk kvinne fra Bodø har nå av alle ting, åpnet en isskulpturpark i et enormt fryselager der, med historiske figurer fra karibisk og norsk historie begrunnet med denne historiske forbindelsen, og det er nok det norskeste i hele Karibia bortsett fra klippfisken fra Møre Codfish.

Karibia er et mangfoldig øyrike formet av historien sin, voldsomme krefter fra jordens indre, og rasende uvær. Det ligger hundrevis av vrak rundt øyene her, både etter forlis, piratangrep og kriger. Her om dagen snorklet vi på ett av dem: Postskipet Rhone som gikk ned under en orkan i 1867. En godt bevart akterende fant vi bare 3 meter under havoverflaten, vrakrester lå strødd over havbunnen, den gigantiske propellen var lett å identifisere, og på dypet sto fortsatt noe av skrogskjelettet oppreist. Spennende snorkling!

Vi har besøkt vulkaner, sett ruiner av voldsomme utbrudd, unngått øya der det fortsatt ryker fra krateret etter at den ble halvveis begravd i 1995 (Montserrat). Vi har lært at de flate øyene som Barbuda, Marie-Galant og østre Guadelope også er vulkanske, bare så mye eldre enn sine bratte, ville naboer at de er nedslitt av tiden, været og havet
. Noen øyer er så store og høye at de lager sine egne meterologiske systemer, og danner grunnlag for regnskog der det på naboøya 4 mil unna knapt regner.
Vi har også lært at før var det en stor stamme papegøyer på Grenada – men ikke etter orkanen Ivan i 2004. De forsvant sammen med 60% av husene der, og mange mener at Grenada kan takke orkanen for sin relativt høye levestandard i dag. Den ryddet bort rasket, og tvang folk til å bygge seg et nytt liv, og øya syder nå av aktivitet og optimisme

.

Karibia har reist seg fra ulike typer aske mange ganger.

Men til tross for en orkans “utviklingspotensiale”, trekker vi oss nå noe vemodige ut herfra i god tid før sesongen starter i juni. Vi kommer gjerne tilbake – det er mye mer å se og oppleve, og det er en seilers paradis – mye mer stabil og forutsigbar seilvind enn i Middelhavet. Og man kan fortsatt finne 16 km strand for seg selv!

Det er reisebrosjyre-vakkert, godt og varmt både på land og i vannet, rikelig med sol og god seilvind, og livet i havet er et tropisk eldorado. Alt dette hadde vi mistanke om før vi dro, men det er en utrolig opplevelse av overflod å leve oppi det daglig i 5 måneder. Om man ikke blir  kurert, så blir man i alle fall en smule blasert. Vi har boltret oss i ukjente grønnsaker og solmoden frukt, utvidet brukslista for muskat, funnet verdens beste ingefærøl fra Jamaica, plukket med oss minner i stein og skjell, og ikke minst: Vi har fått venner for livet! Spesielt skal Nostra Vida og Afrodites mannskap takkes for at Karibia ble en sosial innertier for oss. Og vi gleder oss til å treffes igjen og mimre. Skal bli spennende å se hva vi DA  husker best og setter mest pris på etter den karibiske perioden av livet vårt…

PS!
Hvis dere vil ha beskrivelser og bilder av våre felles opplevelser fra andre kilder, kikk innom bloggene deres: www.nostravida.no og www.11tur.wordpress.com

Vi nyter disse siste dagene med varmt vann, sol og fri fra jobb/skole og kav og mas. Om 3-4 dager er vi kanskje på vei, vi avventer rapport fra Mads i Frivind A/S før vi vet når vi går.

De siste dagene har vi hatt det hardt: Fredag besto av over en times snorkling i og utenfor huler, huler som det ble funnet skatter i så sent som i 1972. Vi har ligget på The Norman Island som er inspirasjonskilden til den berømte sjørøver-romanen “Treasure Island” (“Skatten på sjørøverøya” på norsk). Etter snorkling måtte vi utføre den lokale sporten for alle som skal over Atlanteren nå: Skrubbing av undervannsskrog. Bevæpnet med kost, gryteskrubb og metallsparkel skulle diverse gress, rur, skjell , kalkmark og andre godsaker frigis fra skroget slik at farten kan holdes oppe under Atlanterhavskryssingen. Etter halvannen time var jeg utslitt og resten ble utsatt til neste dag. -Første dykket er riktig så lett, 30-40 sekunder er ikke noe problem
. Men deretter blir pusten bare dårligere og dårligere, for man har jo ikke tid til å ta seg helt inn for hver gang.

Neste dag var det på’n igjen, men først skulle vi trene. Alt tilgjengelig mannskap (14 stk) på de fire norske båtene Nostra Vida, Afrodite, Le Compromis og Fri Flyt dro til en sandvolleyballbane i nærheten. På den varmeste tida av dagen holdt vi ut i vel en time, før det ble bading, lunch og kald drikke. Hard trening krever mye næring! Så var det tilbake til undervannsverdenen, der sinkanode ble byttet og skrubbingen fortsatte i halvannen time. Deretter var jeg kald og utslitt igjen. Med 26 graders vann blir man faktisk kald etterhvert, selv med hard jobbing
. Så i formiddag tok jeg siste økta sammen med Henrik, og nå skal vi ha en knop og vel så det ekstra i forhold til slik det opprinnelig var. Og en knop blir fort til dager i løpet av et Atlanterhavskryss.

Så folkens; vi kommer kanskje fortere hjem enn planlagt!

I god form er vi kanskje også, men bading i Europa frister ikke…

Etter Barbuda dro vi videre til Jost Van Dyke, også en øy tilhørende British Virgin Islands. Øya har 200 innbyggere og er oppkalt etter en nederlandsk privateer. En privateer var en form for pirat som var utsendt av kongen med fullmakt til å plyndre utenlandske skip
. På denne måten kunne landet som sendte privateerene ramme fiendtlige land, uten å åpenbart gå til krig. Det var utstrakt bruk av privateerer spesielt da Spania “eide” de fleste karibiske øyer. Særlig var England og Frankrike de som hyret privateerer, og både spanske skip og spanske bosettere fikk unngjelde. Men nok om det, Jost Van Dyke var base for sitt navneopphav på 1700-tallet, og vi dro dit.
Heller ikke denne gang sto fiskelykken oss bi. Vi fikk riktignok fisk på kroken, men hva hjelper vel det når kroken fortsatt er dekket med plastikkhylsa som den leveres med… Ny krok gir ikke alltid topp fiskelykke!

Vi la oss på bøye i Great Harbour
. Det viste seg at dette var et skikkelig “laid back” sted på riktig syd-karibisk vis. Masse plankebarer lå på innsiden av stranda, mens hengekøyene hang til fri benyttelse mellom palmene på stranda
. Reisehåndboka siterer en av de lokale slik: “When main street is still a beach, you know life is good”.

Neste dag gikk vi på tur sammen med Afrodite. Veiene går nesten rett opp bakkene, så man går seg fort varm

. Vi kom nesten til den 321 meter høye toppen, men siste biten var sperret. Det gjorde ikke så mye, vi var kokvarme og lengtet etter kald drikke og et bad.
På kvelden spiste vi middag på den legendariske Foxy’s Bar.

Dagen etter slappet vi av og gikk en ettermiddagstur til nabobukta, White Bay. Vi fikk besøk av Lise og Kjell fra seilbåten Milla. Det endte med middag og hyggelig prat.

Morgenen etter kastet vi loss og satte kursen mot Tortola for å skaffe kontanter og mat
. Fisken lot seg ikke friste av den skarpe kroken.

Det har vært lite med både delfiner og hvaler i sydlige Karibien. Men nå har det virkelig tatt seg opp. Vi ser faktisk mer hvaler enn delfiner.

Syd for Guadeloupe så vi den første knølhvalen. Det er lett å skille disse dyrene fra delfiner og andre dyr i sjøen. Til tross for at den var en snau kilometer unna så vi blåsten høyt i været. Svære greier!

Neste gang var på østsiden av Antigua, da gikk det en flokk på 8-12 knølhvaler rundt oss i en drøy time

. Også disse holdt avstand, minst 250 meter.

På vei fra Barbuda til St Barths, under den daglige høytlesningen fra Harry Potter, så jeg i horisonten en knølhval komme ut av vannet og lande med et kollossalt plask! Jeg vil anta at den var omlag halvannen kilometer unna, men det gjorde stort inntrykk allikevel. Fra tidligere har jeg lært at et voksent dyr kan komme ut av vannet bare med 3 slag med halen
. -Slett ikke verst for et dyr på opptil 40 tonn og 18 meters lengde.

En snau time etter spør jeg Gerhard det filosofiske spørsmålet om hvor nærme han tror vi har vært en knølhval på turen, uten å se den

. Vi rekker såvidt å snakke om en hendelse utenfor Lisboa, da Gerhard ser en svær “strømboble” 25 meter bak båten. 10 sekunder etterpå ser vi hvalen, på vei bort fra oss. Vi snur og får sett den et par-tre ganger, før den viser oss halen og dykker ca 100 meter foran oss

.

Bilder har vi dessverre ikke, bortsett fra de som ligger på netthinnen.

Neste gang kanskje…

Da vi var på Barbuda lå det en seilbåt ved siden av oss som skilte seg litt ut. Om det var båten eller folkene ombord er forresten ikke lett å si, det er få som ser ut som hippier som seiler. Vi er jo vant til mye rare farkoster, og det meste er laget av glassfiber. Denne seilbåten var en hvit trebåt, bygd etter lokale, karibiske tradisjoner. Flotte linjer hadde den også.

Vi tenkte ikke så mye på våre nye naboer før vi kom ut i båten etter en dag i land. Da ble det sjøsatt en enkel pram (eller “kasse”) i finér, og en ung mann med mye, rødlig skjegg, rastahår pakket inn i en rastalue, og sneip i munnen kom padlende over mot oss. Prammen hadde bare en åre bak, tilsvarende som gondolene i Venezia benytter
.
Mannen, som snakket engelsk, sa han bare måtte ta kontakt med oss siden vi var nordmenn. Vi inviterte ham ombord og spurte hvem han var, og han sa han var sønn av Per Tangvald

. Det sa oss egentlig ikke så mye, bortsett fra at jeg visste at jeg hadde sett noen seiler-relaterte bøker om en Tangvald. Han fortalte ikke så mye om faren sin, men forklarte at han hadde vært med Alex Rosén i en episode av TV-programmet “Folk i farta.” for 3 år siden. -Fortsatt ikke noe vi hadde fått med oss, vi har jo aldri hatt tid til å se stort annet på TV enn NRK’s “gullrekke”.
Han briefet ikke noe om det, men vi følte at vi kanskje burde visst noe mer om ham enn vi faktisk visste. -Kanskje derfor vi ikke spurte så mye om bakgrunnen hans.
Men fyren var hyggelig og pratsom. Han kunne fortelle at han hadde bodd flere år i Puerto Rico, der han hadde jobbet som båtbygger rundt omkring. Nå prøvde han å selge huset, hadde kjøpt seg en lokal sloop og var på vei med sin familie til Brasil for å starte på nytt der. Fireåringen Gaston ropte over til oss at han ville leke med ungene våre, og kort tid etter hadde Gerhard hentet gutten og alle tre var i full sving med å leke. Faren ble overrasket over at gutten kunne snakke så mye engelsk, i Puerto Rico snakker de spansk. I tillegg til 4-åringen hadde han med en høygravid kone, og det var neppe mange ukene til de ventet nytt mannskapsmedlem der! Så han lå nå på Barbuda for å sy seil, før han skulle rase avgårde til Brasil. Tanken var at det kanskje ville være lettere å få oppholdstillatelse dersom det nye barnet var født der, så derfor hastet det veldig.
Båten han hadde kjøpt var rigget for regatta, så han hadde kappet masta med 5 meter og bommen med 3. Til tross for at båten var noe kortere enn vår hadde han likevel seilt i 19 knop med båten, uten å ønske det!
Han lurte på om vi hadde brukt papirkart videre sørover; han skulle bl.a innom Antigua, og det eneste kartet han hadde for Antigua var fra en brosjyre, der øya var ca 5 cm bred!(I virkeligheten er øya ca 25 km bred). Vi hadde kun elektroniske kart, så han fikk benytte kartplotteren vår til å memorere områdene der han skulle. Neppe en anbefalt navigasjonsmåte, men det hørtes ut som det skulle holde helt frem til Brasil (han hadde jo ikke tid til å gå innom alle øyene i sør uansett, så han skulle gå til havs snarest mulig.

Alt dette står nok i stil med det jeg etterpå leste om hans bakgrunn: Han er født ombord i båt, moren ble drept av pirater da han var 4 år, da han var 14 forliste båten han var ombord i og faren og søsteren druknet mens Thomas berget seg i land på et surfbrett.
Hans far, Per Tangvald, er en seilerlegende både i Norge og internasjonalt. Han seilte verden rundt i sin selvtengnede og selvbygde trebåt, uten hverken strøm eller motor. Kompass og sekstant var navigasjonsmiddelet. Han giftet seg med 7 koner, 2 av dem døde på havet
. Han skrev boken «På liv og død» som skildrer mange av hans seilaser.
Thomas fortalte oss at han ikke var fornøyd med slik denne boken ble utgitt, den var sterkt revidert og innholdet vinklet på en uønsket måte. Han har derfor farens originalmanuskript som han jobber litt med å skrive inn i elektronisk format. Jeg tipset han om at dette kan gjøres vha scanning og OCR
. Vi får se, kanskje kommer det snart en ny versjon av boka? Da garantert med ny tittel, den var han lite fornøyd med.

Oppdatering 2019

Om barnet ble født i Brasil er usikkert, men i 2014 var de i alle fall i gang med å etablere seg på den brasilianske øya Fernando de Noronha. I mars la Thomas ut fra Fransk Guyana hvor de da bodde, for å forberede at familien skulle komme etter. Underveis i denne seilasen forsvant Thomas Tangvald på havet. Han ble aldri funnet.

Etter Grenada dro vi nordover mot St. Lucia og St. Vincent, men også til den franske øya Martinique og den selvstendige staten Dominica som har Karibiens yngste president. På veien skjedde det ganske mange kule og morsomme ting, og noen litt irriterende hendelser, spesielt en av opplevelsene var temmelig irriterende…

Ved middagstider i Saline Bay på Mareau en onsdag  i februar, skjedde det noe spesielt. Da vi var ferdig med å spise middag merket vi at jolla var borte (det var dette som var temmelig irriterende). Da var det full fart opp med ankeret å lete etter jolla. Nostra Vida og Afrodite, gikk ut med jolla si  og lette de og. Alle kom tilbake tomhendt, men Raymond i Afrodite var temmelig sikker på at det var noen som hadde tatt den. Vi måtte melde fra til politiet, så da måtte vi tilbake til Union igjen
. De hadde ikke funnet noe etter tre dager, så vi måtte ned til Grenada igjen for å finne en butikk som solgte joller. 3 dager senere kom vi tilbake, til Union, med ny jolle og motor.

Det eneste vi gjorde på Union Island denne gangen var å sjekke inn og være på nett. Med en gang vi var kommet lovlig inn i landet dro vi 500 m med båten og ankra opp ved Palm Island. Det er en fin, liten hotelløy

. Dagen etter dro vi til Chatham Bay og kosa oss i denne fine bukta i flere dager.

Noen dager etter Chatham Bay, festet vi oss på moring på Mustique. Vi har også vært innom Tobago Cays, men der var det nesten ikke noe som skjedde.  Mystique er en veldig fin og mellomstor øy. Men ikke bare det. På Mustique er det veldig mange kjendiser som har en fritidsvilla
. Dronningen av England også. En dag leide vi en golfbil som vi kjørte rundt på øya med. En av kjendisene hadde glemt å sette opp skilt om at veien opp til huset var privat, så vi tenkte først på å snu da vi kom til en liten parkeringsplass ved siden av et stort, lukseriøst og rosa palass. Litt senere på dagen kom vi til en strand ( Macaroni Beach) med digre bølger, de største var sikkert 2,5 meter høye akkurat før de bryter. Det var det veldig gøy å stupe inn, surfe, splashe og hoppe på bølgene. Noen ganger mistet jeg kontrollen under bølga så armene og beina mine snurra som en vindmølle i storm. Dagen etter kom vi tilbake med bodybrett (mini surfbrett), men da var bølgene blitt litt større så vi brukte det ikke så mye etter at det dårligeste knakk.

På Bequia lå vi for anker i Admirality Bay for andre gang. Det er kun to ting som er verdt å skrive om: Skilpaddefarmen og at vi hilste på prins Edvard og Sofie av England.

Først det første. Skilpaddefarmen jobber med å samle skilpaddeegg og avle opp skilpadder til de er 3 år gamle. I naturen overlever 1 av 3000 egg til voksen skilpadde. Denne farmen gjør overlevelsen mye større, og hjelper derfor til at de ikke utryddes.

Prinsen var på besøk til Bequia for å plante et tre, og kom med et veldig stort skip som lignet på et marineskip. Prinsen kom og snakka med oss personlig da han gikk forbi oss, han skjønte vel at vi var fra et annet sted. Han ønsket oss god tur tilbake over Atlanteren.

Noen dager senere var vi kommet til Blue Lagoon på St. Vincent. Her hadde vi avtalt med Bumbel Bee å møtes. Bumbel Bee er en bitteliten katamaran, fra England, som vi ble kjent med i Spania. De har en gutt på 13 år med også som jeg og Gerhard ble gode venner med, Tiger. Den tiden vi var sammen utforsket vi et halveis ferdigbygd hotell, og fisket småfisk fra brygga. Noen ganger beit fisken på uten at jeg hadde på agn, og helt i slutten av fiskinga så jeg noe grønt blant steinene der vi hadde fisket, som lignet på tang. Da jeg så nermere etter så jeg at det var en kjempestor, lysegrønn murene. Etter at den hadde stukket av var det ikke noe mer fisk der siden alle var jaget vekk, så vi sa oss fornøyd med 18 fisk.

Tidlig neste dag dro vi videre nordover til Marigot Bay på St.Lucia. Det var der vi feiret jul. Til vår store overraskelse og glede var både Afrodite og Nostra Vida her så vi trengte ikke å være alene. Vi hadde en veldig fin kveld med gode venner og verdens beste pizza på restauranten vi spiste julemiddag.

Neste dag seilte vi til Martinique. Noe som var litt pinlig var at pappa hadde glemt å sjekke inn på St. Lucia, så hvis tolleren på Martinique fattet mistanke, kunne vi risikere å betale 5000 EC Dollar i bot. Heldigvis var tolleren veldig sløv. På Martinique ankra vi først opp i Le Marin. Her var det ikke noe spesielt som skjedde, men en søndag tok vi taxi til hovedstaden, Fort du France, og spiste på MacDonalds. Det var det eneste som var åpent i hele byen. Det bodde 100.000 mennesker der, og vi traff nesten ikke noen i gatene. Søndag er nok ikke en lur dag å dra på bytur på Martinique, men bra at MacDonalds var åpen, da.

Etter ca. en uke der, dro vi lenger nordover på Martinique til St Pierre. På veien dit fortalte mamma historien om den største vulkanen på øya, og hva den har utrettet. For ca. 110 år siden var det et kjempevulkanutbrudd. Men istedet for lava var det en diger gasskulle som stormet mot St. Pierre, som den gang var hovedstaden. (Dette kan dere lese mer om i bloggen Gerhard har lagt ut på hovedsiden) Vel framme dro vi i land og så på ruinene som vulkanen hadde etterlatt seg. Bare noen av ruinene ble tatt vare på, mesteparten ble det bygd nye hus oppå eller av.

Rouseau på Dominica var neste mål. Det er en ganske liten og fin by. Første, hele dagen vi var der avtalte vi med en taxi sjåfør å kjøre oss rundt på øya. Det er mange aktive vulkaner på Dominica, men de har ikke hatt utbrudd på en god stund. Det er mange bratte fjell, og det er jugel på alle sammen. Vi gikk lang jungeltur, og fant foto-modeller som ble tatt bilder av i vannet foran en foss
. Nesten helt på slutten av dagen kjørte han oss til et sted vi skulle få svømme inn i en hulelignende klippe som gikk nesten hundre meter innover til en liten foss. Vi klatret opp fossen og hoppet ned igjen. Kjempekult! Her hadde de spilt inn Pirates of the Caribbean 2 . Det var her de hoppa ned fra den klippen for å unnslippe kanibalene eller Caribene som de egentlig het… Til slutt bada vi i en kulp med varmt vann som var varmet opp i jordas indre.

Noen dager senere ankra vi opp i Portsmouth helt nord på Dominica. Lise fra Nostra Vida seilte med oss dit
. Det var en helt perfekt tur, med unntak av at Nostra Vida fikk to fisker på et kvarter og vi ingen på hele turen. Dagen etter kom det en Water boy ( Båt taxi) for å ta oss med oppover en elv. Ikke langt oppe i elva så jeg en liten Baracuda, som engentlig er en saltvannsfisk. Her har de også spit inn Pirates of the Caribbean 2, det er her Calypso bor inne i regnskogen. Guiden lærte oss mye om jungelplanter, fugler og krabber. Det var også kvelerslanger i denne elven, men dem så vi ikke, dessverre.

Senere på dagen skulle vi se litt på byen og gå på nett. Jolla satte vi rett atmed baren Big Papa`s. Men om vi skulle dit, neeii. Istedet måtte vi gå en kilometer før vi fant ut at det ikke var noe annet sted enn Big Papa`s vi kunne få nett og drikke, og når vi kom dit fant jeg ut at det ikke var noe batteri på pc`en min. Dårlig!

De siste 4 dagene har vi vært på de franske øyene Marie-Galante og Les Saintes sør for Guadeloupe. Vi har vært og sett på et stort gods der de dyrket sukker og hadde slaver før i tiden. Siste kvelden på Marie Galante la vi båten ved en lang strand der det er bare én annen seilbåt og ingen hus. Det var helt vindstille og veldig fredelig.

I forgårs kom vi til Les Saintes. Her er husene veldig fargerike, og byen minner litt om Kardemommeby. De snakker fransk her, og jeg skjønner ikke bæra. I  går var vi på et stort fort som Napoleon III  bygde ferdig for å forsvare øya mot engelskmennene som hadde kriga mot dem i 200 år. Etterpå ble det aldri bruk for det igjen…

I morgen skal vi videre til Guadeloupe, sammen med Afrodite, å utforske den nye øya. Det skal bli moro.

Vi har nå kommet til Martinique, øya nord for St Lucia.

Som navnet kanskje avslører, så er denne øya nært tilknyttet Frankrike. -Så nært at vi nå faktisk er i EU, benytter Euro og har et vareutvalg i butikkene som vi ikke har sett siden Gran Canaria

. Idag har vi handlet så billig som jeg ikke kan huske å ha handlet før. Det ble to turer med jolla for å fordele vekt. Når Ingrid skulle betale fikk hun beskjed om at kortet var avvist, ennå vi visste at det var dekning på kortet
. Det viste seg at hun hadde lagt inn regionssperre på kortet, slik at det ikke kunne brukes i Europa…

Det har regnet en del her den siste uken, og vi har fått mye skarp kryss og mye vann over oss (både salt og ferskt). I går hadde vi et fantastisk kryss fra Marigot Bay (St Lucia) og hit, med 7,5-8 knop hele veien, kun avbrutt av en ikke planlagt “flagg-over-bord-øvelse” da gjesteflagget til St.Lucia havnet på sjøen idet det ble byttet til det gule. (Man heiser det gule flagget i styrbord salingshorn når man ikke har sjekket inn i landet man oppholder seg i; etter innsjekk erstatter man dette med landets flagg.) Og St.Lucias gjesteflagg unne vi jo ikke så lett gi slipp på!

Vi planlegger å ligge her i Le Marin (sørkysten) noen dager, inntil vi har fylt opp igjen alle hulrom i båten, kjøpt litt nødvendig båtutstyr og kanskje få fikset på noen tekniske ting på båten (spes. autopiloten krangler for tiden). Deretter går vi raskt mot nordkysten og videre til Dominica.

-Det er godt å ha et flott vareutvalg, men Europa kan vi heller oppleve i Europa…

Tro ikke at de gamle ferjene har blitt til spiker! Her har vi den fornøyelse å treffe igjen gamle travere fra norskekysten. De reinkarneres i ny drakt på den andre siden av Atlanteren, nymalte i rødt og hvitt, mens det innstøpte skipsnavnet fra et tidligere liv fortsatt kan skimtes på skroget. “Kommandøren” har blitt til “Barracuda”, katamaranen “Lauparen” til “Jaden Sun”. Vi har sett “Haram”, “Austråt” og “Fedje” ligge til kai på Bequia før de drar videre på ruta si mellom øyene i St.Vincent og Grenadinene. “Voksa” som vi observerte i Clifton, sørligste havn i dette øyriket, hadde fortsatt MRF-flagget malt på siden og logoen stod stolt i baugen. Ikke glemt sine røtter den skuta, nei!

De fleste er ferger med lukket baug, bygd for vind, vær og grov sjø, og her kan de yte sitt potensiale uten fare for nedskiting fra måser og frostskader på utsatte deler. Fortsatt mange tøffe tak, men de har altså gjort som mange andre norske pensjonister – trukket til varmere strøk
.

Toppen av alt var likevel da vi fant igjen den gamle Smølaferja med “Smøla – Kristiansund” overmalt på sidene. Nå har den base på Mustique, blant de virkelig rike og berømte, og heter der “Endeavour”. Må si det var en snodig følelse å finne igjen den samme ferga HER, som presten tok til Smøla i 1970 i stedet for til Averøya da han skulle vie Ingrids foreldre. Ingvar har tatt den ferga adskillige ganger gjennom oppveksten, og fikk komme ombord på visning en morgen. Det lukter ikke svele der enda, men det meste var eksakt som i gamle dager. “RØYKING FORBODE”-skiltene var fortsatt oppslått rundt omkring, det samme var de norske sikkerhetsforskriftene, og til og med de gamle, norske brannslukningsapparatene var på plass. Men ferga var veldig godt vedlikeholdt, da Ingvar var der drev de å malte oppunder taket på bildekket, mens maskinisten pusset, gnikket og smurte nedi maskinrommet. Kokken fortalte at skuta måtte se fin ut, for den var jo i stadig bruk av kjendiser som Bryan Adams, Mick Jagger og Shania Twain
. Hvem hadde forestilt seg det, dengang den daglig tøffet ut Nordsundet i Kristiansund? Skipperen fortalte at “Mustique Company” (firmaet som eier øya Mustique) hadde kjøpt den fra et ferjeselskap på Bequia i 2006, og at han ikke visste helt når den hadde kommet fra Norge. I følge noen lister fra MRF gikk den i deres tjeneste fra 1967 til 2001. Nåværende maskinist mente turen over Atlanteren hadde tatt 20 dager.

En dag kom “Haram” seilende inn til Port Elisabeth (Bequia) med en syngende forsamling på dekk. Og her synger de som i Afrika – med ca 8 stemmer og uten blysel. De synger nok bra på Sunnmøre også, men ikke som dette. Vi tror helt klart “Haram” har kommet til himmelen!

[nggallery id=8]

– Jolla er borte!, ropte Ingvar fra cockpit, der han drev og ryddet opp etter middag

.

Det var onsdag kveld for snart 2 uker siden, klokka var 21 og middagen akkurat spist
. Den første tanken var at den hadde slitt seg, og siden Gerhard var siste bruker av jolla, fikk han selvfølgelig automatisk skylda oppi hodene våre. Men det var ikke tid til å gå inn i detaljer og skyldfordeling da. Det blåste friskt fra øst, vi lå ankret på vestsiden av Mayreau, og ei slitt jolla med motor hadde kurs for Panama. Vi heiste anker i rekordfart og dro av gårde medvinds ut i havet.

Det var dagen etter fullmåne, og denne naturens lyskaster tente et visst håp om at det kunne være mulig å finne ei hvit jolle der ute.
Etter 3 nautiske mil med stirrende blikk, var vi sikre på å ha kjørt langt nok jfr. tiden jolla kunne ha vært i drift, men vi ble mer og mer usikre på hvilken retning den hadde tatt
. Vinden var stabil, men det var også sterke strømmer, som viste seg å skifte retning underveis. Kanskje lette vi feil vei? Vi sirklet rundt, snudde etter hvert tilbake og fikk fullt utbytte av månelyset som nå lagde ei bred lysgate mellom oss og Mayreau. Var faktisk en spesiell opplevelse å stå i månelys natt  i baugen og speide etter jolla mens varmt sjøvann slo opp etter bena når båten stupte ned i bølgedalene. Nattseilas virket plutselig veldig fristende igjen.

Noe slukøret måtte vi etter ca. 1,5 t innse at vi ikke ville klare å finne den nå – uviss drivretning i minst 2,5 timer gir et veldig stort leteareal… Vi ankret opp igjen, og begynte oppryddingen etter den noe brå avgangen. Båten hadde langt fra vært seilklar, og noen vesentlige elementer hadde blitt glemt – bl.a sto et vindu over kartbordet åpent, og vi var vel bare heldige som fikk start på alle mobiler ogPC-er som sto der… Pressekanna til kaffen var imidlertid tapt, og krana på kjøkkenet hadde fått seg den nødvendige dytten til at den hadde tappet 30 liter ferskvann opp i en lukket kum som var mindre enn 30 liter… Konkluderte vel med at vi ikke var så drevne i raskt oppbrudd – pleier vanligvis å bruke en time på det som denne kvelden tok 5 minutter – noe måtte jo gå galt.

Etter noen tankerunder og samtaler neste dag hadde årsaksanalysen til forsvinningen forandret seg. Gerhards rapporterte knute burde holdt, og det var i samme tidsrom begått innbrudd i en annen båt på samme  sted. En kar med suspekt adferd på land var også blitt observert samme kveld. Tanken på at jolla var blitt stjålet, forekom oss mer og mer sannsynlig. Vi lettet anker igjen – noe mer kontrollert denne gangen, og dro inn til Clifton på Union for å melde saken til politiet og sjekke forsikringsmulighetene våre.

I Clifton fikk vi vite at politiet holdt til i Ashton – fortsatt på Union -, men dit gikk det da heldigvis buss. Mens vi ventet kom en lang, muskuløs type slentrende bortover gata med mobilen nonchalant mot øret i den ene hånden, og en bakbundet, levende IGUAN dinglende fra den andre. Tydeligvis fanget seg middag, denne karen, og nå skulle han ta bussen hjem for å tilberede den. Rene delikatessen sier de, smaker som kylling. At den er utrydningstruet er ikke så viktig.
Så har vi gjort DET også – tatt buss sammen med en iguan!

Politiet hadde tid til å ta i mot oss, og noterte alle opplysninger på en helt hvitt ark. Kvittering for anmeldelsen kunne vi ikke få, men forsikringsselskapet kunne jo bare ringe dem hvis de ville ha bekreftelse, sa de, og ga oss et tlf.nr og en mailadresse. Saksnummer fikk vi heller ikke. Sikkert ikke bra for statistikken deres og turistryktet hvis vi skulle havne i saksarkivet… Da vi ringte selv 4 dager senere for å høre hvordan det gikk med etterforskningen, visste ikke vedkommende om saken, og kunne (selvfølgelig) heller ikke finne den. Like kloke var vi, og fikk vel bekreftet vår mistanke om at politiet ikke kom til å bli til mye hjelp. Men det var jo verdt et forsøk siden egenandelen vår på en slik sak er 20.000. Så vi limte oss på våre gode venner og utnyttet deres velvillige jolletaxi rått over helgen

. Mandag erklærte vi at politiet hadde fått sin sjanse, og tirsdag denne uken la vi igjen kursen sørover til Grenada. Trodde ikke vi skulle tilbake dit! Nærmeste jolle- og motorforhandler er imidlertid der.
Vi hadde en fantastisk seiltur 40 nm sørover fra Union, som gikk unna i 7-8 knop med vinden inn på tvers. “Harry Potter og Føniksordenen” er på 875 sider – vi fikk høytlest 110 av dem på veien, og koste oss med ferskt brød og hjemmelaget tunfisk-salat til lunsj. Ikke farlig med omveier når man har god tid og været er strålende! 2 netter i velkjent marina med god dusj og ypperlig nett er heller ikke vondt. Bra det er dusj her – veldig varmt når man ligger i le for vinden.

Tirsdag var det klart for jollekjøp, og etter sjekk hos 2 forhandlere kom vi unna saken noe billigere enn vi fryktet. Både jolla og motoren er lettere enn før, noe som klart er en stor fordel når det skal ombord – eller slepes. Viste seg etter hvert at jolla var bergnet for 2 personer, men det oppdaget vi etter at den var vellykket testet med 4 ombord, så det bekymrer oss ikke 🙂 Må vel heller sees som at vi har fått mye for pengene 🙂

Vi avsluttet siste kvelden på Grenada med et besøk på Patricks Homemade Style Cooking Restaurant etter anbefaling fra Afrodite, og ble ikke skuffet. Tapas på karibisk – kreps, stekte bananer, curry-kylling, svinefilet i svartbønnesaus, krydrede fiskekaker, grønn papaya i osetsaus, bakte auberginer og sikkert en 5-6 småretter til

. Fantastisk deilig! Nesten verdt returen… Og herligheten kostet oss bare ca 500kr inkl drikke for 4 personer – det kan man unne seg før havregrøten setter inn for å kompensere jolletapet 🙂
Etter fint kryss nordover, og via ei natt i Tyrell Bay kom vi tilbake i Grenadinene, og lå ei natt på anker utenfor Palm Island – en utrolig flott hotelløy som kan anbefales hvis man har noen 10-tusen til overs. NÅ skal vi ikke lenger sørover igjen!!!

Det er klart for del 2 av vår beretning om hvordan en helt vanlig dag kan se ut. Som antydet i posten om livet i marina 24. januar, kan livet på anker være svært annerledes. Det skal vel føyes til at ikke alle dager er like idylliske som denne – dette var virkelig en av de bedre!

Lørdag 11.2 kl 08.30: Alarmen vekker oss. Vi ligger på Tobago Cays – en ubebodd gruppe av småøyer med store omkransende rev som knuser storhavet. Snorklemulighetene er knallgode, store havskilpadder svømmer rett forbi båtene våre, og kvelden før har vi grillet på stranden. Idyllen ble riktignok  noe dempet av sterk vind og regn, men opplevelsen av sand i salaten og klissvåte klær etter jollereturen i frisk bris, lagres i minnet minst like godt som den perfekte kveld. Den norske familie-seilbåt-troppen med Nostra Vida, Afrodite og oss har igjen funnet fulltallige sammen, og alle ungene har hatt leir hos Raymond og Anniken i Afrodite denne natten. Ære være dem for det, og i tillegg skryter de av ungene!
Altså er vi voksne alene i båten når vi våkner, og en frokost finner sakte sin form oppe i sola. Til morgenkaffen kan vi se øyene vi så lysene av kvelden før: Canouan i nordvest, Mayreau og Union i vest, Petit St. Vincent, Petit Martinique, Carriacou og Palm Island i sør.

Kl 9.30: Ungene kalles hjem til skolearbeid. På vår “private” VHF-kanal 15 intercom mellom båtene avtales kveldens meny, og Stig handler hummer av en lokal fisker i båt til alle mann. 90 kroner for en hummer er ikke så verst. Ungene kommer hjem, men dagens skole utsettes til fordel for en siste snorkletur til skilpaddebukta før vi skal seile videre

. De drar avgårde med Raymond i Afrodite, som gjerne “ofrer seg” som jollekjører og badevakt slik at ungene får snorklet litt. Vi voksne er overlatt til frokostrydding, bretting av rene klær som er ferdig tørket etter soloppgang, dagens første oppvask og generell klargjøring av båt til seiling.

Kl. 11.30 letter vi anker fra Tobago Cays, og setter kursen vestover mot Saline Bay og Mayreau. Gerhard seiler med Nostra Vida, Filip er med oss. Variasjon er tingen! Fin medvind, og våre doble forseil får igjen luftet seg. Skroget har blitt skrapt rent for rur og alger  av en lokal helt for 2 dager siden, og uten jolla på slep får vi farten lett opp i 7-8 knop i 8 sekundmeters vind. Vi drar forbi Nostra Vida – en 41 fots First som lunter på fokka i 6 knop – og er veldig fornøyd med det 🙂
Helt tydelig at renholdet hjelper på farten – det gikk veldig tregt oppover fra Grenada tidlig i uka.

[nggallery id=7]

Kl. 12.15 lander vi ankeret på sandbunn i Saline Bay igjen. Fiskesnøret som vi har hatt ute på overfarten – uten napp  – ble glemt i farten, helt til vi hører en påhengsmotor bak oss ruse kraftig, for så å plutselig skyte fart igjen. Det var den sluken…
Tid for lunsj, men midt i oppdekkingen ropes det fra Raymond som snorkler for å sjekke ankrene at en diger barracuda smyger seg rundt båten og jakter på en fisk som tydelig gjemmer seg for den bak kjølen vår. Henrik og Filip avbryter baguettsmøring, og kommer seg uti med snorkler og maske for å bivåne dramaet. Barracudaen ble såpass usikker på alle disse folka i vannet at den trakk seg unna, og fisken bak kjølen er reddet for denne gangen.

Kl. 14 er endelig lunsjen fortært, ungene på plass i sine respektive båter, skolearbeidet i gang og  3 av hummerene på kok i vår båt. Henrik har kapittelprøve i algebra, og Gerhard begynner på kapitlet om divisjon, leser et stykke i leseboka + løser oppgavene i leseheftet. Gerhard kom tilbake fra Nostra Vida med bandasjert fot og én lilletå-negl mindre. Gjorde ikke vondt sa han… Det svimler imidlertid litt for moren. Sammenstøt med kanter og tau-blokker er dagligdagse smerteopplevelser, men mer sjelden at neglene ryker tross alt.
Ingvar jobber med å fikse en lekkasje i forluka og smøre knirkende sammenføyninger, og Ingrid skriver mailer og blogg som skal være klare til neste gang vi har nett mens hun er tilgjengelig for skolespørsmål og tar tiden på hummeren. Multitasking på ferienivå.

15.30 er dagens skoleplan gjennomarbeidet, og badinga er i gang utenfor båten. Etterhvert drar alle guttene under 15 inn til stranda utstyrt med badebukse, fotball og volleyball.  Hummerene er ferdigkokt, og Ingrid går løs på vårt bidrag til kveldens middag: Meksikansk gryterett til de som ikke liker hummer – dvs barna. Grytekokingen avbrytes for en stund fordi det mangler en boks med hakkede tomater i husholdningen. En rask forespørsel på kanal 15 avslører at Stig kan dele, og det legges dermed ut på en 100m lang snorkletur for å hente inn den nødvendige ingrediens, og en hyggelig prat senere kan middagskokingen fortsette.
Ingvar jobber videre med diverse reparasjoner – skulle gjerne fått til å fikse en halvskadet kick (stag som drar ned bommen slik at storseilet strammes), men det blir så omfattende at vi tror det avventes til Norge – det fungerer sånn tålelig slik det er.

17.39 hentes vi til kveldens store begivenhet på stranda: Hummerfest med meksikansk gryte som reserverett, og nybakte muffins til dessert. Fem trivelige trøndera fra seilbåten “Exquis”  i ei bukt lenger opp er hentet inn til herremåltidet, og mens sola går i havet erklæres det at her har man ikke den blå time, men “the golden half hour”. Det er nydelig, stemningen er upåklagelig avslappet, og alle smatter , mmm-er og storkoser seg. Det er siste kveld med Afrodite på en stund, men om et par uker har vi nok funnet dem igjen lenger nord. Veldig fint å avslutte noen utrolig fine uker sammen med dem på denne måten. Nok en NYDELIG lørdagskveld.

[nggallery id=6]

19.30: Ungene har spist seg mette og fått med seg lørdagsgodt av de foreldrene som klarer å holde orden på dagene (ikke oss) med beskjed om å dele med de andre. De har dratt tilbake til en av båtene for å gå på lørdagskino, og “Harry Potter og mysteriekammeret” fyller siste del av dagen
.

Kl 21 har det vært bekmørkt lenge, og stjernene er strødd over himmelen som glitter. Rester og søppel bæres på dynga, og stranda og bordene vi har fått låne ryddes nøye til cruise-turistene som kommer i morgen tidlig. Det føles sent – helt på tide å legge seg snart. Vel framme på båten ser  Ingrid muligheten til 10 minutter på ryggen, stirrende opp på stjernemylderet mens Ingvar henter guttene i en annen båt. Livet og evigheten…

Den manglende negelen på tåa verker mer til kvelden, og det stelles sår, pusses tenner og ryddes middagsgreier før vi lander på madrassen i 22.30-tida.