En stille kveldsstund med utsikt over rødglødende vann, prøvde vi å gjenkalle hvordan vi så for oss Karibia før vi kom hit – og hva vi visste om disse øyene. Sørgelig lite, konkluderte vi

. Stort sett begrenset det seg til geografisk beliggenhet, at det var varmt her, og at det var mange øyer. Så mye er i grunnen minimumskunnskap før man velger å strande her i 5 måneder…

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten på vår omflakkende tilværelse her. I morgen setter vi kursen NNØ ut i åpent farvann på hjemvei.

Og hva sitter vi igjen med nå? Noen steder har vi blitt godt kjent, mange steder har vi bare såvidt vært innom, og andre steder har vi måttet dra forbi. Vi sitter igjen med smakebiter, øyeblikk og førsteinntrykk. For å komme mer i dybden må man nok bosette seg på en øy for en god stund.  Det er ikke mange vi har blitt kjent med, men noen har bydd mer på seg selv enn de fleste. De blir straks vennligere stemt når de får avkreftet at vi ikke er franskmenn. De hører vel fort at vi ikke er fra England eller “the States”..
.

Når man etter hvert får en anelse av hvordan europeere har tedd seg her i distriktet fra 1500-tallet og ca 400 år framover, er det nesten merkelig de ikke stenger grensene for oss. Engelskmenn og franskmenn, spanjoler og nederlendere kriget seg gjennom det ene århundret etter det andre for å sikre seg råderett over de ulike øyene her. Det er en blodig historie med utryddelse av de opprinnelig arakwa- og carib-indiarnerne, aggressivitet og maktarroganse fra kolonimaktene som former en endeløs rekke av hendelser og skjebner, med slavehandel som en mørkerød tråd gjennom det hele
. Kolonistene var nok så langt hjemmefra at det var få korrektiv til framferden deres her. Vi har ikke mye å være stolte av som europeere – den store erobrer- og kolonihistorien har virkelig en besk bakside. Hvis du vil gjøre et skjønnlitterært dypdykk i denne materien, kan Isabel Allendes “Øya under havet” fra 2010 anbefales på det varmeste.

Mange engelske kolonier her fikk sin frihet etter 2. verdenskrig, mens de franske øyene fortsatt er helt franske, med tricolor, euro, franske manerer og tendenser til velstand vi kjenner igjen hjemmefra. De frie øyene har et gjennomgående preg av afrikansk herkomst, mens de franske er hakket hvitere. De selvstendige øyene har stoltheten og bitterheten, gleden og fattigdommen, friheten og utviklingspotensialet for renovasjonssystemer, venstrekjøring og flagg uten spor av Union Jack. Og de har bibelvers skrevet over hele øverste del av frontruta, og rølpete rastabarer med “Give praise to the Lord” med store bokstaver over døra. Alle har høner og kyllinger i gatene. De er små, unge nasjoner med dårligere rammebetingelser enn en gjennomsnittelig norsk kommune, og selv om prins Edward nylig var her og minnet alle om “how much Britain has supported you”, er de prisgitt sine egne ressurser og vaklende demomkratiske ferdigheter hos styresmaktene
. Noen vi snakket med på St.Vincent innrømte at det var bedre under engelsk styre, men de ville ikke byttet bort friheten og selvstendigheten uansett. Og mens de venter på at folkestyret skal finne blomstringsformelen, smiler de sine vakre smil, småkrangler, synger og ler sin rå latter som jeg ikke har hørt lignende til andre steder. Så drikker de en smule rom og lar neste dag følge den forrige.

De sosiale og kulturelle kontrastene til de franske øyene er tydelig, og innimellom ligger noen få nederlandske etterlatenskaper med historie som lukurative frihavner for handel siden engelske og franske øyer ikke kunne handle med hverandre. Bittelille, kuperte Statia (St.Eustace), var karibisk handelssentrum med nederlandsk styre i lange tider. De produserte 800 tonn sukker selv og eksporterte 20.000. Ikke alltid man kommer lengst ved å være mest aggressiv…

Både svenskene  og danskene har noe overraskende også hatt koloni her. De var jo litt ekspansjonsivrige i en periode. Vet ikke om deres innsats her var av den blodige sorten, men St. Barths (St. Bartholomeus) var altså  i svensk eie fra 1745 etter en hestehandel med Frankrike til de solgte den tilbake i 1878. De bør lure på hvorfor de gjorde DET! En vakker øy med en travel, supermoderne seilhavn, og et utvalg og prisnivå i butikkene som fikk lommeboka til å krympe seg. Der var fortsatt svenske gatenavn i dobbelt sett med de franske.
St.John som nå tilhører de amerikanske jomfruøyene, var i dansk eie i unionstiden, og det er den eneste linken til Norge vi har kunnet oppdrive her. En norsk kvinne fra Bodø har nå av alle ting, åpnet en isskulpturpark i et enormt fryselager der, med historiske figurer fra karibisk og norsk historie begrunnet med denne historiske forbindelsen, og det er nok det norskeste i hele Karibia bortsett fra klippfisken fra Møre Codfish.

Karibia er et mangfoldig øyrike formet av historien sin, voldsomme krefter fra jordens indre, og rasende uvær. Det ligger hundrevis av vrak rundt øyene her, både etter forlis, piratangrep og kriger. Her om dagen snorklet vi på ett av dem: Postskipet Rhone som gikk ned under en orkan i 1867. En godt bevart akterende fant vi bare 3 meter under havoverflaten, vrakrester lå strødd over havbunnen, den gigantiske propellen var lett å identifisere, og på dypet sto fortsatt noe av skrogskjelettet oppreist. Spennende snorkling!

Vi har besøkt vulkaner, sett ruiner av voldsomme utbrudd, unngått øya der det fortsatt ryker fra krateret etter at den ble halvveis begravd i 1995 (Montserrat). Vi har lært at de flate øyene som Barbuda, Marie-Galant og østre Guadelope også er vulkanske, bare så mye eldre enn sine bratte, ville naboer at de er nedslitt av tiden, været og havet
. Noen øyer er så store og høye at de lager sine egne meterologiske systemer, og danner grunnlag for regnskog der det på naboøya 4 mil unna knapt regner.
Vi har også lært at før var det en stor stamme papegøyer på Grenada – men ikke etter orkanen Ivan i 2004. De forsvant sammen med 60% av husene der, og mange mener at Grenada kan takke orkanen for sin relativt høye levestandard i dag. Den ryddet bort rasket, og tvang folk til å bygge seg et nytt liv, og øya syder nå av aktivitet og optimisme

.

Karibia har reist seg fra ulike typer aske mange ganger.

Men til tross for en orkans “utviklingspotensiale”, trekker vi oss nå noe vemodige ut herfra i god tid før sesongen starter i juni. Vi kommer gjerne tilbake – det er mye mer å se og oppleve, og det er en seilers paradis – mye mer stabil og forutsigbar seilvind enn i Middelhavet. Og man kan fortsatt finne 16 km strand for seg selv!

Det er reisebrosjyre-vakkert, godt og varmt både på land og i vannet, rikelig med sol og god seilvind, og livet i havet er et tropisk eldorado. Alt dette hadde vi mistanke om før vi dro, men det er en utrolig opplevelse av overflod å leve oppi det daglig i 5 måneder. Om man ikke blir  kurert, så blir man i alle fall en smule blasert. Vi har boltret oss i ukjente grønnsaker og solmoden frukt, utvidet brukslista for muskat, funnet verdens beste ingefærøl fra Jamaica, plukket med oss minner i stein og skjell, og ikke minst: Vi har fått venner for livet! Spesielt skal Nostra Vida og Afrodites mannskap takkes for at Karibia ble en sosial innertier for oss. Og vi gleder oss til å treffes igjen og mimre. Skal bli spennende å se hva vi DA  husker best og setter mest pris på etter den karibiske perioden av livet vårt…

PS!
Hvis dere vil ha beskrivelser og bilder av våre felles opplevelser fra andre kilder, kikk innom bloggene deres: www.nostravida.no og www.11tur.wordpress.com

Vi nyter disse siste dagene med varmt vann, sol og fri fra jobb/skole og kav og mas. Om 3-4 dager er vi kanskje på vei, vi avventer rapport fra Mads i Frivind A/S før vi vet når vi går.

De siste dagene har vi hatt det hardt: Fredag besto av over en times snorkling i og utenfor huler, huler som det ble funnet skatter i så sent som i 1972. Vi har ligget på The Norman Island som er inspirasjonskilden til den berømte sjørøver-romanen “Treasure Island” (“Skatten på sjørøverøya” på norsk). Etter snorkling måtte vi utføre den lokale sporten for alle som skal over Atlanteren nå: Skrubbing av undervannsskrog. Bevæpnet med kost, gryteskrubb og metallsparkel skulle diverse gress, rur, skjell , kalkmark og andre godsaker frigis fra skroget slik at farten kan holdes oppe under Atlanterhavskryssingen. Etter halvannen time var jeg utslitt og resten ble utsatt til neste dag. -Første dykket er riktig så lett, 30-40 sekunder er ikke noe problem
. Men deretter blir pusten bare dårligere og dårligere, for man har jo ikke tid til å ta seg helt inn for hver gang.

Neste dag var det på’n igjen, men først skulle vi trene. Alt tilgjengelig mannskap (14 stk) på de fire norske båtene Nostra Vida, Afrodite, Le Compromis og Fri Flyt dro til en sandvolleyballbane i nærheten. På den varmeste tida av dagen holdt vi ut i vel en time, før det ble bading, lunch og kald drikke. Hard trening krever mye næring! Så var det tilbake til undervannsverdenen, der sinkanode ble byttet og skrubbingen fortsatte i halvannen time. Deretter var jeg kald og utslitt igjen. Med 26 graders vann blir man faktisk kald etterhvert, selv med hard jobbing
. Så i formiddag tok jeg siste økta sammen med Henrik, og nå skal vi ha en knop og vel så det ekstra i forhold til slik det opprinnelig var. Og en knop blir fort til dager i løpet av et Atlanterhavskryss.

Så folkens; vi kommer kanskje fortere hjem enn planlagt!

I god form er vi kanskje også, men bading i Europa frister ikke…

Etter Barbuda dro vi videre til Jost Van Dyke, også en øy tilhørende British Virgin Islands. Øya har 200 innbyggere og er oppkalt etter en nederlandsk privateer. En privateer var en form for pirat som var utsendt av kongen med fullmakt til å plyndre utenlandske skip
. På denne måten kunne landet som sendte privateerene ramme fiendtlige land, uten å åpenbart gå til krig. Det var utstrakt bruk av privateerer spesielt da Spania “eide” de fleste karibiske øyer. Særlig var England og Frankrike de som hyret privateerer, og både spanske skip og spanske bosettere fikk unngjelde. Men nok om det, Jost Van Dyke var base for sitt navneopphav på 1700-tallet, og vi dro dit.
Heller ikke denne gang sto fiskelykken oss bi. Vi fikk riktignok fisk på kroken, men hva hjelper vel det når kroken fortsatt er dekket med plastikkhylsa som den leveres med… Ny krok gir ikke alltid topp fiskelykke!

Vi la oss på bøye i Great Harbour
. Det viste seg at dette var et skikkelig “laid back” sted på riktig syd-karibisk vis. Masse plankebarer lå på innsiden av stranda, mens hengekøyene hang til fri benyttelse mellom palmene på stranda
. Reisehåndboka siterer en av de lokale slik: “When main street is still a beach, you know life is good”.

Neste dag gikk vi på tur sammen med Afrodite. Veiene går nesten rett opp bakkene, så man går seg fort varm

. Vi kom nesten til den 321 meter høye toppen, men siste biten var sperret. Det gjorde ikke så mye, vi var kokvarme og lengtet etter kald drikke og et bad.
På kvelden spiste vi middag på den legendariske Foxy’s Bar.

Dagen etter slappet vi av og gikk en ettermiddagstur til nabobukta, White Bay. Vi fikk besøk av Lise og Kjell fra seilbåten Milla. Det endte med middag og hyggelig prat.

Morgenen etter kastet vi loss og satte kursen mot Tortola for å skaffe kontanter og mat
. Fisken lot seg ikke friste av den skarpe kroken.