Nå er natta på hell og det er snart 7 døgn siden startskuddet gikk i Las Palmas
. Dagene har gått fort, og vi har kommet inn i en fin rutine. Først og fremst dreier rutinene seg om å stå rorvakt, sove og lage mat/spise. Vi kjører 3 timers rorvakt og så langt har det gått veldig greit. (Første natta hadde vi 2-timers vakter for å “kjøre oss inn”, men det blir for mye ut og inn av køya på sikt)
. 3 timer på 4 voksne gir oss 2 vakter i døgnet, og det er luksus! På dagtid er vi mer eller mindre våkne alle mann, og på natta sitter vi alene. I forgårs var månen tom, så det er temmelig svart på natta
. Til å begynne med føles det uvant og litt ubekvemt å suse rett inn i en mørk vegg med skummende bølger rundt oss, men etterhvert som man blir vant til det er nattevaktene rolige og avslappende

. Stjernene lyser faktisk opp en del, og så lenge vi ikke har skyer fremfor oss går det greit å styre manuelt ved å ta peiling på en stjerne eller stjernegruppe. Er det ingenting å sikte etter så lar vi ofte autopiloten ta jobben; den blir hverken sliten eller ukonsentrert og den har et utmerket kompass innebygd. Nattevakta er alltid festet til båten med sikkerhetsline, han/hun har en “Lifetag” festet til redningsvesten (som gjør at en alarm går inne i båten dersom denne fjernes mer enn 20-25meter fra båten) og han/hun har en personlig EPIRB i lomma (som gjør det mulig via signaler til satelitt/fly å iverksette en redningsaksjon ut fra enhetens GPS-posisjon og identifikasjon). Så selv om vi sitter på dekk alene er sikkerheten godt ivaretatt. Fredag møtte vi to flokker med spekkhoggere. Den første flokken var nysgjerrig og to individer stakk hoden rett opp av vannet for å beskue oss, 30-40 meter unna. En minnerik opplevelse for både store og små. Vi har ikke fisket noe før igår. Etter 2-3 timers dorging fikk vi en gullmakrell på 4-5 kilo. Den kom så vidt opp på badeplattformen da den løsnet og stakk sin vei. Så fortsatt gjenstår det å få fisk ombord.

Vi har nå satt kurs ganske rett mot mål, og det er i skrivende stund nøyaktiv 1800 nautiske mil til vi runder nordspissen på St Lucia

. Med farten vi har hatt siste døgnet regner vi med å være framme om 12-13 dager. Foreløpig har vi ingen hast, men vi ser frem til en god dusj og kald drikke. Dusjing foregår forøvrig på fordekk ved hjelp av bøtte og lunkent vann fra havet.

Vinden holder seg stabil i ryggen vår, og selv om vi skulle ønske vi hadde litt mer trykk i seilene så har vi en fantastisk seilas
. Temperaturen har tydelig økt, men med “bare” 23 grader om natta er det fortsatt jakke og bukse som teller. På dagtid er det rundt 30 grader.

Det er på tide med å sende den daglige rapporten til Mads i Frivind, så får vi ny værmelding og anbefalt rutevalg om et par timer.

So long!

Det var tittelen på en bok skrevet av en langturseiler, og jeg bestemte meg der og da for å spare den tittelen til en Atlanterhavsblogg. Kunne tatt den i bruk allerede første natta, så historien er allerede 5 dager gammel – dagene går på en merkelig måte veldig sakte i rasende tempo…

Jeg hadde sovet et par timer i påvente av den første nattevakta, da jeg bråvåknet kl 23 av at noen gråt – slike lange hikst på innpust som kommer når noen har grått lenge. Jeg sto fort opp og ventet å finne en av guttene i salongen med alvorlig anfall av hav-nerver. Men der var det ingen, i lugarene var det ingen, og gråtingen bare fortsatte i et kvarters tid med ujevne mellomrom. Alle var imidlertid på dekk – ivrig opptatt med å betrakte vårt første delfinbesøk. Tore sa at han for første gang hadde hørt dem trekke pusten – mon tro hvilke lyder de lager under vann? Har jo hørt “havmusikk” på CD, men det lignet ikke på dette. På en annen side havner vel ikke eventuelle gråte-lyder fra delfiner på en avspennings-cd…

Da spanjolene kom til Kanariøyene på 1400-tallet fant de ulike folkegrupper på hver av øyene, uten kontakt med hverandre og uten fisk som næringsvei foruten et landbasert fiskeoppdrett på Gran Canaria! Må ha vært verdens første… De var rett og slett ikke sjøfolk. En vi traff i Las Palmas fortalte hvorfor: Den vedvarende vinden og strømmen fra nordøst hadde ført til at mange som forsøkte seg i båt ikke kom seg tilbake til land – de hadde ikke kunnskaper eller krefter til å komme seg opp mot vinden. Følgelig ble havet sett på som farlig – naturlig nok. Kursen vi hadde hatt ut fra land denne dagen førte oss nok i samme retning som disse ulykkelige i fjern fortid
. På en mørk nattevakt kan man lett spekulere på om våte graver var forklaring på gråtingen jeg hørte…

En tredje mulig forklaring er gryende misnøye fra autopiloten. Det bråkte og klagde fælt i døgnet etterpå, og ødela natta for vårt gjestemannskap, men etter litt smøring i noen ledd er den nå mer fornøyd igjen.

Eller så var det noe helt annet. Guttene gråter i alle fall ikke. Det finner ro og tidtrøyte på en imponerende måte, koser seg med tjukke bøker og spill, og raser opp på dekk hver gang det er delfinier å se. Teorien om delfinlyder er den hyggeligste – tror jeg må følge bedre med under dekk neste gang vi får besøk av delfiner…Men det er mest fristende å se på dem! Utrolig hyggelig med besøk! Noen havfugler i særklasse besøker oss også fortsatt, 270nm (ca 500km) fra nærmeste tørre land som nå er Kapp Verde. Det er veldig tomt her ute

. En stor tråler var veldig nær oss i grålysningen i dag, og i går tok jeg meg i å synes det var veldig hyggelig å se folk i form av et fly i 10.000m høyde… Av og til ser vi lanternene fra andre seilbåter om natta, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Sakte går vi lenger og lenger ut, og dagene har fått en slags rytme og form som styres mye av vaktene våre og dagslyset. Middagen kl 17 er det eneste felles samlingspunktet vi har i løpet av dagen, før båten gjøres klar til nattseilas og første nattskift som starter kl 18. Ellers på dagen er det alltids noen som sover før / etter nattevakta si. I dag er det fredag, så da venter selvfølgelig taco 🙂 Best å få spist opp kjøttet vi har med – kjøla drar utrolig mye strøm nå hvis vi skal holde den kald nok.

Hilsen fra Ingrid med delfiner under senga

Vi har nå nettopp ferdig med vår 4.natt på havet
. Den første natta lå vi med lite vind og 60-80 båter bak/på siden av oss
. Et utrolig syn med alle lanternene spredt over et stort område
. Natt nr 2 hadde vi ca 10 båter innen synlig rekkevidde, mens 3. natta var det enda færre

. I natt har vi passert en båt, sett en lastebåt og skimter såvidt en båt fremfor oss. Dette er stor kontrast i forhold til første natta.

Morilden lyser opp i kjølvannet, foran baugen, på bølgetoppene, i klosettet og på tauverket. Når delfinene tar en tur omkring oss på natta så ser vi stort sett bare delfin-spøkelser: Store lysende objekter som beveger seg lynraskt under vannflata. Utrolig fasinerende!

Vi har også sett hai svømme langsmed båten, 3-4 meter unna. Vi er usikre på hvilken type det var, men det kan ha vært en hammerhai. Morsomt å oppleve så lengre man ikke bader…

Vi har hatt fine seilforhold de siste par døgn, med varierende vind fra 5 til 14 sekundmeter rett bakfra. 10-12 sekundmeter er ideelt, da har vi gjerne 7,5-8 knops fart med rundt 10 på surfene. Siden vi dro fra Las Palmas har vi seilt 563 nm og dermed hatt en gjennomsnittsfart på 6,5 knop. Det er vi fornøyd med, men merker fort at vi blir utålmodige når vinden dropper. Bølgene har det siste døgnet vært litt rotete, med svell og vindgenererte bølger fra hver sin kant. Ingen har så langt vært sjøsyke, så da går det nok bra videre også.

Alle om bord har det bra!

Da har det gått 25,5 timer siden starten av ARC2011

. Vi hadde en fantastisk fin seilas sydover langsmed Gran Canaria, og var en av de båtene som gikk nærmest land hvor aksellerasjonsvindene regjerer

. Dette er områder hvor det pga landskapet blir forsterkede vinder, ofte både 2 og 3 ganger så sterk som vinden utenfor disse områdene

. Med våre spridde forseil suste vi avgårde i til tider over 13 knop, mens de fleste gikk langt ute fra land og dermed fikk en omvei. Senere på kvelden, langt ute på sørsiden av Gran Canaria mistet vi vinden og det gikk vesentlig tregere. I natt har det vært ujevne vinder, og de siste timene nå har vi tydd til motor. Akkurat nå skal vi dra opp genakkeren igjen og håper det gir oss grei fart inn i noen sprekere vindområder. Motorkjøring må rapporteres til regattakommiteen og gir oss straff i forhold til utseilt tid

. Dessuten er dette en seilbåt…

Vi har finvær og alle er friske. Hilser fra alt mannskap om bord.