[photospace]

Skuta heter Fri Flyt. Det kan nå bety så mangt..
. Selv om det av og til passer til betydningen «fullt kaos» var det først og fremst sammensetningen av betydningene «frihet» og det «å være i balanse» – altså være i flyt, som var visjonen vår for seilbåtlivet. Og nå føles det som det begynner å nærme seg.

Vi er nå på vei mot vestkysten av Spania og Portugal. I dag passerte vi Finisterre –  fra  romertiden ansett å være verdens ende – fastlands-Europas vestligste punkt og Spanias svar på Stadt. Og slik det var i dag kunne vi like gjerne vært på Vestlandet: Tåke, regn og 16 grader. Terrenget er ikke så ulikt det heller. De har til og med fjorder. Nå ligger vi på sørsiden av Ria del Muro y Noya – i Portosin.

Atlanteren viser seg noen ganger stille og medgjørlig, andre ganger friskner det til, men det er uansett fredelig,  det er rolig, og det er god tid. Hele høsten ligger foran oss, og selv om det er mye å fylle dagene med av skole, mat, rydding, fiksing og ordning, er det en helt annen rytme som rår. Vi har bare EN tidsfrist vi må forholde oss til hele denne høsten: Vi  må  være seilklare for Atlanteren 20.11. Ja, og så har Gerhard nasjonale prøver noen dager i september. Klokka kan vi se mer og mer bort fra, –  dagslyset, været  og vinden er de faktorene som styrer dagene og aktivitetene.  SLOW. Tiden kommer – den raser ikke avsted.

Vi begynner å kjenne at  vi har gjort noe riktig og viktig, at det var nettopp dette vi ville med dette året – ikke primært  stikke av fra noe stressete, men velge noe annet for en stund.  Valget tok  vi for mange år siden. At vi var mer enn klare for et friår da det nærmet seg var bare en bekreftelse på at det var slik det skulle være.

Og bare for å understreke at det er «flyt»:  Til og med gjærdeigen hever! Jeg har aldri hatt noe talent når det gjelder gjærbakst, men skal man over Atlanteren må man bare lære seg, og da må man jo trene litt.

Det skjer noe med selvbildet når man har kommet seg over Biscaya og i tillegg har nydt det i fulle drag. Etter 1 døgn med sjøsyke og kuling over Nordsjøen må jeg innrømme at å krysse Atlanteren forekom meg å være det reneste vannvidd. Men man herdes etter hvert. Bølgene har uansett størrelse vært mindre enn de var i Nordsjøen, og sjøsyka slapp taket i Irskesjøen. Etter nesten 3 døgn uten å se land i Biscaya er nå forventningene til Atlanteren stigende.  Man våkner en morgen, har sovet godt de 6 timene etter vakta si, kjenner man har lyst på mat, vet at man bare skal se hav hele dagen og mesteparten av neste dag, og synes faktisk det er helt greit. Alle pusler med sitt. Leser bok selv om båten danser på bølgene, spiser en kjeks og en rett-i-koppen-suppe, slumrer i sofaen eller skrur fast en ny koppholder. Man vet man har god tid når man napper legghårene med pinsett…  Noen holder et øye med kartplotter, kurs og fiskebåter uten AIS.

Eller man sitter bare der og hviler øynene utover blåmyra. «Jeg tror vinden har økt litt», sier den andre som også bare sitter der. Sjekker vindmåleren, hører det bruser litt mer bak hekken. Setter seg ned igjen.  «-Kanskje en liten knop». Man ser på mer hav, og 2 minutter går i stillhet
. «Passerer 5 knop nå – hører det på sjøen». «5,1» bekrefter den som har vakta. Og så er det stille i et kvarter, og det er bare godt – verken trykkende eller kjedelig. Slik er det ingen andre steder – eller kanskje på fjellet…

Selvfølgelig hører det med til historien at kulingen vi fikk siste del av turen over Biscaya kom aktenfor tvers, men lell: Jeg er klar for Atlanteren!

Vi ankom La Coruna på nordvest-spissen av Spania i går ettermiddag, etter 66 timer til sjøs. Den beryktede Biscaya viste seg fra sin vennlige side

. Værmeldingen tilsa at vi skulle ha lite og vekslende vind fra nord/øst det første døgnet, deretter grei nordavind resten av etappen
. Dette  så ut til å stemme bra fra start, men den stabile nordavinden kom ikke, og heller ingen vind fra andre kanter, så det ble motorkjøring mye av etappen
. Den siste kvelden kom endelig vinden fra nord og utpå formiddagen hadde vi liten kuling i ryggen. Denne brakte oss fint og greit inn til La Coruna Marina, der vi siden har ligget i 25-28 graders varme.

Kombinasjonen av sydenvarme og det at vi er ferdig med Biscaya får oss til å senke skuldrene og føle at vi endelig er ute på langtur. Storbritannia ble på mange måter litt for lik Norge til at vi følte at vi hadde kommet særlig langt. Dessuten gjorde forstagsmonteringen og vanntankproblemet at vi følte vi lå litt etter planene. I så måte har vi nå gjort et kvantesprang: Dublin til Spania på 7,5 dager er fin fremdrift; distansen utgjør hele 10 breddegrader (dvs 600 nm i direkte retning sør).

Totalt har vi nå passert 1700 nm siden vi forlot Norge. Når man sammenlikner dette med atlanterhavskrysningens 2700 nm så virker etappen fra Norge liten. Samtidig ga Biscaya-etappen oss en liten smakebit av hva vi kan vente oss
. Siden denne etappen er den lengste etappen vi har hatt (414 nm) så fikk vi en følelse av hvordan livet ombord vil bli, med en viss rytme i ting: smøre mengder med brødskive på kvelden, 3-timers vakter på natt, alle våkne utover formiddagen og frem mot kveld, middag, osv. Vår venn Hogne møtte oss på Scilly for å bli med oss over Biscaya som ekstra mannskap, noe som var både veldig hyggelig og en smule praktisk

. Å være tre voksne om bord gjorde at det ble kortere vakter på hver, og når vi blir 4 over Atlanteren vil dette bli veldig behagelig. I tillegg må det nevnes at vi har enorm hjelp av autopiloten fra Simrad; den jobber langt bedre i grov sjø enn vi trodde fra start, og trekker mindre strøm enn fryktet også.

Sommerhilsen fra sør!

[photospace]