Vi var jo klar over at det ville være en overgang for oss å komme hjem, men også båten reagerer på den nye situasjonen!

I morges ble jeg oppringt: En alarm sto og hylte inne i båten vår
.
Jeg tenkte at det kunne både være gassalarm og brannalarm (og ingen av disse gir noen gode assosiasjoner…)

.

Da jeg kom ombord viste det seg at mann-over-bord-alarmen hadde gått. Kan tyde på at båten savner sitt mannskap

.

Rent teknisk sett er det nok batteriet på en av senderne på redningsvestene som er gått, men det kan jo uansett hende båten vil ha mannskapet sitt og sette kursen sørover igjen.
.
.

Vi fikk en utrolig hyggelig velkomst på lørdag! Atlanterhavs-mannskap Tore Volden og Torbjørn Bergem som også krysset Atlanteren i november, møtte oss i båt utafor “øyan”.

Vi hadde pyntet båten med “dress overall” – full festflagging med signalflaggene og alle gjesteflaggene vi hadde samlet på turen. Rene 17.mai-toget med vaiende flagg gikk parallelt med oss oppå moloen det siste stykket inn til havna, og vi hilste tilbake med tåkeluren. Familie, venner og naboer møtte oss velkommen hjem, og det var stor stas! Søster Anne Kristine disket opp med is og jordbær til hele forsamlingen, og hva mer kan man ønske seg!

Det store spørsmålet er: – Hvordan var det å komme hjem?
Ikke så lett å svare på, for vi har knapt funnet ro til å kjenne etter. Det har gått i ett med deilige, hjemmelagde rotnorske middager hos foreldrene våre (saltfisk og stappe + kjøttsuppe) etter bestilling fra guttene, utflytting fra båten og reunion med kompiser. Og så er det helt fantastisk, etter 1 år borte, å komme hjem til et nyvasket hus, nyklippet plen og velstelte potteplanter, inkl. blomstrende orkideer. Til og med vinduene var vasket, og i kjøkkenvinduet hadde tantebarna dekorert med nydelig sommerpynt. I drivhuset vokser tomat- og paprikaplanter, og man skulle ikke tro at huset har vært ubebodd i det hele tatt. Tusen takk til hjemmefronten!!!

Det gynget merkelig mye da vi kom inn i eget hus – både Gerhard og jeg var litt sjøsyke første kvelden, men nå begynner vi å venne oss til at alt står stille. Rommene er utrolig store, toalettringen også. Vi gleder oss over banale ting som ubegrensede mengder springvann som til og med kan drikkes, toalett som spyler selv, walk-in-kjøleskap som ikke må graves fram under oppvask eller mat, myyyke senger og god plass. Det er en sann nytelse å stable oppvasken inn i trådkurver og trykke på en knapp! TV og play-station står også på lista over gjensynsgleder, men egentlig har de ikke hatt tid til å bruke det så mye. Det sosiale har tatt helt overhånd, og vi har knapt sett guttene. Henrik koser seg hos besteforeldrene på Øra, i tospann med ferierende nabogutt, og Gerhard oppdaterer seg i nabolaget. Katten agerte formærmet da vi kom hjem, ville ikke la seg klappe, men sulten tvang ham i kne etter hvert. Nå har han flyttet hjem igjen, han også.

Det er en drøy jobb å tømme båten og få tingene på plass. Den må være større enn vi tror – det er i alle fall plass til mengder av ting og tang der. Kanskje blir vi ferdige til helgen innimellom alt det andre… Det som var av klær i skapene til guttene hjemme kunne bare tømmes – ikke ett plagg som passer lenger. De har blitt store, både i hodet og kroppen dette året.

Omgivelsene er plutselig så velkjente, og det virker helt merkelig at vi har vært borte et helt år. En 6-ukers-ferie er liksom mer sannsynlig. Karibia er utrolig fjernt
. Vi vasker det blekede badetøyet, de korte shortsene og toppene med spaghettistropper og tenker at det er evigheter siden de var i bruk. Jo, det er trist at det er over.
Samtidig er det også tydelig at det er lenge siden vi har vært hjemme. Vi leter etter tallerkener og skjærefjøler – husker ikke hvor de pleier å være. Måtte tenke oss godt om for å få i gang koketoppen. Finner leker man ikke husket man hadde. Etter å ha lett en stund etter putetrekk, “finner” jeg plutselig et “nytt” skap i gangen – det satte vi jo opp bare et par måneder før vi dro, så det er ikke å vente at man husker at putetrekkene er DER! Men gradvis overtar automatikken heldigvis igjen. Plutselig hentet jeg fram skjærefjøla jeg ikke fant dagen før – helt uten å tenke meg om. Men batteriet til motorsykkelen er fortsatt som sunket i jorden, og DET er litt upraktisk når vi heller ikke har bil! EU godkjente ikke bilen vår slik at vi kunne få på skiltene igjen i tide – ikke barebare å skulle ha fikset bilen i fellesferien! Godt man har bileiende foreldre…

Det er uhyggelig lett å bli revet med av alt som skal gjøres framover, og det er ikke noe vanskelig å gli rett inn i et tempo som kan tappe kreftene. Vi har fortsatt noe ferie igjen, og prøver å finne noen gløtt med hvilepuls og ro. Hodet trenger å fordøye, og vi har egentlig gooood tid! Det må man bare bestemme seg for at man har

. Vi setter på litt reagge og nyter solnedgangen her også.

Sola titter faktisk fram igjen. Det må bety noe! Vi har sovet GODT den siste natta i båten, og våknet til den lokale nasjonalsangen “Ut mot havet” av Edvard F
. Bræinn fra Kristiansund, full symfoniutgave med Krinkastingsorkesteret
. Det ble nesten litt mye.

.
. Det er dagen for gode hjemkomstfølelser, men også vemod for alt som er over. Litt som å komme i land på St.Lucia etter den første Atlanterhavsoverfarten.

Men vi har det hovedsaklig som følgende: Noen har sagt det vakkert før oss…

Dei gamle Fjell i Syningom er alltid eins å sjaa,
med same gamle Bryningom og same Toppom paa.
I Bygdom byggja Sveinarne og Huset steder laust;
men dei gamle Merkesteinane dei standa lika traust.

Av Hav kom Sjømann sigande og lengta etter Land,
daa saag han Fjelli stigande og kjendest ved si Strand
.
Daa kom det Mod i Gutarne, som saag sin Fødestad.
Ja, dei gode gamle Nutarna dei gjera Hugen glad!