I dag kom vi oss rundt Stadt i gråvær, og satte årsrekord på laveste temperatur både på land (8,5 grader) og i vann (8,8 grader utenfor Stadt). Vi fikk atter inn NRK Møre og Romsdal på radioen, dura forbi Ålebyen og la oss til slutt på samme sted der vi hadde første overnatting da vi dro: Sandøy kommune, riktignok Finnøy denne gangen, ikke Harøy. Her ligger et lekkert badeanlegg med panoramautsikt ut mot havet et steinkast fra havna, og det var utrolig deilig å strekke ut stive muskler og varme kalde kropper etter 12 timers motorkjør nordover mot polare strøk. Badeanlegget bærer det poetiske navnet “Håp i havet”, og det fikk i grunnen ganske sterk symbolsk betydning.

Vi har hatt et fantastisk år i båt, – nesten bedre enn vi torde håpe på før vi dro. Når vi oppsummerer sammen, er vi rimelig godt samstemte både på fornøydhetsgraden og HVA vi er fornøyd med. Vi har nådd et stort mål og “rodd i land” et rimelig omfattende prosjekt. Vi har hatt mye tid sammen, hatt ekstremt lite tidspress og stress, fått nye, gode venner, og opplevd utrolig mye flott
. Vi kommer hjem som en sterkere familie. Nå håper vi at vi klarer å ta med oss noe av “havet” hjem.

Når vi har kommet hjem, tatt oss et glass vann rett fra springen og tenkt oss om, kommer vi etter hvert til å legge inn hjemkomstreferat og oppsummering, så det er ikke helt slutt enda. I morgen kommer vi også til å legge ut et antatt tidspunkt for når vi kommer i havn – til dere som venter på å ta i mot tampene
. Følg med, følg med 🙂

Ytterst på Nordsida av Sognefjorden ligger det minst begrodde øyriket vi hittil har kommet over

. Synet som møtte oss over Sognefjorden var tilsynelatende bare grå stein, opp mot 540 moh, velsigna fritt for sitkagran og kratt

. Tanken som meldte seg var: Akkurat slik så det sikkert ut i vikingetida da de første langskipene dro forbi, og lenge, lenge før den tid også.

Vi hadde brukt den fine sommer-mandagen til å finne oss ei god uthavn mellom alle øyene i Gulen kommune på sørsida av Sognefjorden. Florø Radio meldte gjentatte ganger om nordlig kuling mellom Stadt og Fedje, økende til sterk kulig utpå kvelden, så selv om det var besnærende stille og fint mellom øyene i indre lei, var det best å finne godt feste og le for vinden med tanke på overnatting

. Vi var innom idylliske viker og våger, men kapteinen fant ikke det han søkte. Historiske havner som Glavær var en av dem, og selv om Kong Olav hilste majestetisk til båtfolket med en alt for stor hånd fra Skjerjehamn, var det ikke betryggende nok. Til slutt ga vi opp på sørsida og satte altså kursen over Norges lengste og dypeste fjord mot Solund.

Innerst i Kjerringvågen på Nesøya, etter “eyeball navigation” inn mellom grunner og skjær, fant vi vårt vestlandsparadis. Ingen andre båter, ingen bebyggelse, ikke fjern trafikkstøy eller vindsus en gang. Det var så stille at jeg plutselig skjønte at jeg holdt pusten for ikke å lage bråk. Endelig fikk vi bruk for bergkilene våre, og vi fant feste tett inntil en stupbratt hammer, fortsatt med 7 meters dybde under kjølen.

Før vi dro fra Søre Fonnesvåg den morgenen, hadde vi gått til innkjøp av engangsgrill og sterkt savnende Gilde pølser, og nå var det vår tur å grille på nakne berg på norsk manér. Mette og fornøyde la vi deretter i vei opp mot den største toppen på øya, – også norsk manér, tror jeg. “-Poor you!” sa tyskeren vi møtte på Jost von Dyke i april da vi forklarte ham at vi som gode nordmenn nok måtte bruke den varme dagen til å gå opp på fjelltoppen der. Men dette var ikke “stakkars oss.” Frisk sommerluft og vakrere utsikt for hver høydemeter vi la bak oss. Så vidt vi kunne bedømme er hele øya av bergarten konglomerat

. Det ser ut som noen har tatt enorme mengder småstein av ymse slag, blandet i mørtel og bygd opp berggrunnen. Forsteinede etterlatenskaper etter istiden er vel en bedre forklaring… På nært hold er dessuten ikke Solund bare stein. Blomstrende røsslyng, blåklokker, myrull noen grønne gresstuer og andre vekster fra norsk kystverden. Vi møtte igjen den majestetiske havørnen, og et par godt voksne villsauer fulgte oss med blikket der vi klatret rett opp over bergsidene. Godt fotfeste på slikt konglomerat!

[nggallery id=23]

I går lot vi motoren gått jevnt og trutt i sol og motvind til Florø, plukket 10 flått fra de fysiske utskeielsene i Solund, kjøpt trønderfår, kaviar og Donald Pocket. Avsluttet dagen med badminton på torget i Florø. Ellers gjorde vi fint lite.

I dag er sola borte, vinden går rett i mot uansett hvilken retning fjordene går, og vi legger oss nå i Måløy og venter på at nordavinden løyer så mye rundt Stadt at vi kommer oss rundt svingen. Det mest spesielle i dag var nok møtet med et lasteskip fra Antigua – i en norsk fjord. Antiguas flagg på akterstavnen.  Et øyeblikks minne om varme, hvite strender og gode venner dro forbi.

Sola kom på torsdag! Vi fikk 2 deilige sommerdager før det dro over med gråvær og regn igjen.

Hele 28 grader ble målt i land på Fitjar før vi dro videre på fredag. Onkel Nils Ingmar varta opp med fisketur, og tante Kirsten med kjøttkaker, så guttene kunne knapt vært mer fornøyd. De spiste tom gryta, og måtte melde pass på sjokoladekaka der de hadde seget sammen i sofaen foran en 40 tommers LCD-TV for første gang på veldig lenge.

Fredag morgen ventet et veldig etterlengtet gjensyn med søskenbarna på Øra. Jentene og foreldrene er på vei til Sørlandet på ferie, og underveis ventet vi som en overraskelse. Linn Rakel lot seg imidlertid ikke vippe så lett av pinnen da vi plutselig titta fram over ripa; Det første hun sa var: “Hvor har dere seilene hen?”
Etter mange trivelige gjensyn, varm velkomst og “nye” tremenninger på Stord, kasta vi loss igjen i solskinn på fredag ettermiddag og fortsatte “signingsferden” nordover. Lite seilvind, men nydelig vær opp til ei stappfull Bekkjarvik der vi bare sveipa innom for å suge inn vestlandssjarm før vi fortsatte opp gjennom Austevoll. Vi avslutta sommerdagen med å fiske fra jolla i blikkstille solnedgang, og nyte en kveldstime ute på dekk før leggetid.

Skjærgården utenfor Fitjar og videre opp gjennom Austevoll står ikke noe tilbake for Sørlandet i slikt vær, og når man kan legge seg på Bryggen i hjertet av Bergen sentrum for 150,- kr natta, kan sørlendingene bare kreve sine 9 femtilapper for marinaplass for vår del.
Bergen sentrum var noe ukjent terreng for oss, men vi lot oss begeistre av all arkitektonisk sjarm og den nesten karibiske stemningen: Avslappa og fremmedspråklig. Og da mener vi ikke bergensk… Utrolig stor turist-tetthet, men det brakte oss rett i langtur-mood igjen! Seileren fra London som lå innenfor oss hadde seilt fra svenskekysten til Bergen siden april, og skulle snart tilbake mot Shetland. Han fortalte oss en Bergens-vits fra England – som sikkert også finnes i norske versjon: ” -An english sailor came to Bergen, and asked a local boy: “Does it always rain like this in Bergen?” And the boy answered: ” I don’t know. I’m only thirteen years old.”
Jo, vi fikk Bergensregnet, men ikke verre enn at vi sikkert ikke kommer til huske DET fra denne dagen. Derimot husker vi Fløibanen og skattejakt på Fløifjellet, Fisketorget, Hansasmauet, kveldstur på Bergenhus Festning. Og vi husker kjempetrielig lunsj hos Håkon og Anne Berit.

Vi kunne fått mange dager til å gå i Bergen, men vi strener videre. I dag har vi gått opp Indre Farleia; opp gjennom dype fjorder, trange sund og tidevannsstrøm som minner om dem i Irland og Skottland. Den ene perla avløser den andre. Dampskip setter fortsatt av passasjerer på trebrygger, og det er definitivt en plass for fred og ro

.
Nå ligger vi til kai i Søre Fonnesvågen, har forlatt båten og venter på at tante Åslaug skal sette ørretmiddagen på bordet
.

Livet i Norge er godt!

Vi har hatt en norsk dag, i følge en fornøyd Gerhard.

Tante Åsta og onkel Lars inviterte til frokost, i et hus, rundt et stort bord som stod vannrett under hele måltidet. De hadde hjemmlaget syltetøy, brunost og norske jordbær. Fetter Per kom innom og hadde med seg ukjente tremenninger, som etter denne dagen ikke er ukjente lenger. Martin ble nemlig med oss i båten til neste havn, sammen med bestefar Lars, og guttene fikk en etterlengtet sosial adspredelse. De har ikke sett andre barn siden Afrodite dro fra oss på Azorene
. Unntatt Lise og Kjell på Milla, da. 🙂 De er slike som beholder barnet i seg en god stund.

Lunsjen besto av lenge etterlengtet Gilde grillpølse med bacon for guttene, og nystekte fiskekaker fra “Trollkrabben” for oss andre. Vi har handlet Jarlsberg og geitost, gulrøtter med grønt hår, og moreller (fra Tyrkia). Henrik kom på at nå må vi begynne å sjekke oss for flått igjen, og vi har tatt norske pengesendler i øyensyn og bruk. De er enda mindre verdt enn vi husker.
Vi har lagt merke til at de har trehus i dette landet, og de har norsktalende værmelding på VHF-radioen. Det var faktisk veldig rart første gangen..
. I butikken må jeg konsentrere meg for å ikke snakke engelsk til betjeningen, – det har vi gjort i et helt år, så det har nesten blitt automatisk. Kommer en “Thank you” innimellom 🙂

Det er tid for å rede grunnen for å komme hjem, så vi har vært i kontakt med trafikkstasjon, forsikringsselskap, NAV, optiker, arbeidsgiver, bestilt bredbånd og pratet med familie og kamerater. Nå begynner de snart å spørre etter klokkeslett for når vi kommer hjem – ikke bare dato. Vi tviholder fortsatt på “uti neste uke en gang”, – nekter å la oss binde av avtaler enda. Kan ikke begynne slik etter bare 2 døgn i Norge! 🙂

Mye av alt dette praktiske fikk vi ordet på et velvillig kommunehus med gratis bredbånd og printer på Utsira. Norges minste kommune har 215 innbyggere fra 8 nasjoner, og kommuneadministrasjonen, inkl NAV, består av til sammen 4 personer. Der drives vindkraftforskning og fugleforskning. 300 fuglearter mellomlander der på vår- og høsttrekkene sine, så det er en fugle-elskers eldorado. Gratis offentlige sykler står rundt om kring, og turister ønskes hjertelig velkommen. En av de eldste og best bevarte steinalderboplassene er funnet der, – det har vært nordmennn der i 10.000 år. Øya ligger et stykke fra fastland, og vi kan takke denne beliggenheten for flere av oljemilliardene våre
. Uten den hadde flere gode oljereserver havnet på engelsk side av den mye omtalte delelinja.
Ikke vært der? Anbefales! Ferga fra Haugesund er spesialbygd for å gå ut dit “uansett vær”, ser mest ut som en storvokst tråler, og sladder elegant inn til kai på utrolig liten plass
.

Med tampene vel i land på Leirvik i går, kom alle lokale tanter og onkler for å ønske oss velkommen i land. Veldig hyggelig! De hadde sett etter en større båt, men fant oss til slutt
.
I dag kom en for oss totalt ukjent William bort til båten og takket for at han hadde fått “vært med oss på tur i år”. En tidligere sjømann som hadde seilt de fleste hav og ridd av en orkan i Irskesjøen, og som hadde brukt bloggen vår som “medisin” i en helsemessig tøff periode. Skulle gjærne hatt seg en seiltur, sa han. Man blir litt satt ut  av å høre slikt, utrolig hyggelig at han kom og hilste på!

Også veldig hyggelig gjensyn med Berit fra Sygna! Minst 16 år siden sist… Slikt krydrer en Vestlandsseilas med god tid! Så får det bare regne, men de sier at sola kommer i morgen.
Vi er nå kommet til Fitjar, der slektstettheten er enda større, og vi gleder oss til et par dager med gjensyn der. Er 5 år siden Henrik og jeg var her ei helg, Gerhard har ikke vært her i det hele tatt, bortsett fra ei natt på vei hjem med ny båt for 7 år siden. Det er på tide å bli litt kjent! Tante Ingeborg har allerede booket seg inn som vaffelsteker i morgen.

Vi fikk en (liten) makrell på kroken til stor jubel i dag. Den sendte vi med en fornøyd Martin hjem til kveldsmat. Håper etter hvert på noen flere slik at vi har nok til en norsk sommermiddag.

Da er vi på norsk jord igjen. Kl 16.30 ankom vi Utsira, etter en rolig seilas som tok 55 timer.
Vi har allerede ruslet oss en tur omkring på øya, så nå vet vi mer om Utsira, ut over det at de er den kommunen som gir mest pr innbygger i alle TV-aksjoner
. Lover å skriver mer om Utsira i neste bloggpost.

Takk for alle hyggelige kommentarer i de siste postene. Jeg sitter med telefonen utenfor kommunehuset i duskregn, så hver og en blir ikke besvart nå

.

I morgen drar vi videre inn til fastlandet.