Det er 122 dager siden vi kom i land etter eventyråret vårt. Folk vi møter har hovedsakelig 2 spørsmål: – Hvordan har dere hatt det? Og: – Hvordan var det å komme hjem? Nesten like umulig å svare på begge deler.
Det første fordi det er så mye man kan si og fortelle at ingen hadde tenkt å høre på såååå lenge. Og hva skal man da si? Hvor skal man begynne? Det oppsummeres gjerne i: “Kjempefint! Helt fantastisk!” Har noen ganger sagt at det var et år som bremset aldringsprosessen – en stor, god lufteventil i livet.
Men det kan også oppsummeres i følgende tall og betraktninger:

De 375 døgnene vi var hjemmefra (herav 358 utenlands) har vi seilt 12775 nautiske mil, eller 2368 landmil.
For å sette dette i perspektiv:

• Gjennomsnitt 63 km pr dag.
• 3/5-deler av jordas omkrets.
• 4 flystrekninger mellom Oslo og New York.
• Over 16 turer mellom Bergen og Reykjavik.
• Nordkapp – Cape Town, tur/retur.

Totalt hadde vi 840 motortimer, herav 60-80 timer lading uten fremdrift.

Antall netter:

• På ankring: 88
• Ved brygge: 189
• På bøye: 32
• På havet: 67

Antall soltimer: Ukjent, men ikke få!

Antall land: 12
Antall gjesteflagg inkludert selvstyrte regioner som Madeira og Kanariøyene: 18

Vi har skrevet blogg hele året, og det er vi utrolig glade for nå! Mye hadde blitt glemt og blandet sammen uten den, særlig når det gjelder havseilasene.
Vi har hatt over 55.800 treff totalt, opptil 530 på en dag. Det er fortsatt opptil 60 daglige treff på bloggen vår, fire måneder etter hjemkomst.
Vi har lagt ut totalt 196 poster, og på disse er det til sammen 710 kommentarer. Tusen takk til alle som har fulgt oss, kommentert med misunnelige meldinger og backet opp på langstrekkene!

Det siste spørsmålet har rett og slett vært vanskelig å svare på før nå omtrent. Det tok lang tid å finne ut hvordan det EGENTLIG var å komme hjem.
Kroppen er heldigvis satt sammen slik at man gradvis motiverer seg for lavere temperatur, jobb og stressende hverdag. Vi hadde noen uker fra vi kom hjem til vi begynte i jobb og skole, og selv om vi var fast bestemt på å tømme og vaske båt i løpet av den første uka, så gikk det vel over en måned før alt var gjort.
Alt var besnærende velkjent, og det opplevdes raskt helt merkelig at vi faktisk hadde vært borte så lenge som ett år. Det er som om året vårt på en måte er borte – alle som feirer bursdag er konsekvent 1 år eldre enn vi tror. På en annen side er det vel lenge siden vi har hatt et år som har vært så nær barndommens opplevelse av hvor langt et år er. Det er noen paradokser i tidsoppfattelse når man ser bakover…

Vi har hatt en fantastisk vakker oktober. Intense høstfarger, sol og klar høstluft er noe av det vi ikke husket vi savnet vi fjor, men som i år har hatt samme effekten som Karibien: Man må bare stoppe litt opp, nyte og suge inn inntrykkene.
Vinteren har presentert seg, ski ble faktisk plukket fram av minstemann den ene dagen det var mulig å gå på ski, og forventningene til snø er store i år. Hos de under 18… Vi andre har mer moderate følelser for dette hvite og kalde.

Det har tatt litt tid å venne se til alt som skal huskes, alt som har tidsfrister, klokka som går. Jobb og skole har tatt styring på hverdagen vår igjen. Slik er det bare. Men det har vært mange hjertelige gjensyn og hyggelige opplevelser

.

Vi er vel kanskje likevel ikke helt enige om hvor godt det var å komme hjem. Noen vil ikke seile igjen på en GOD stund, mens andre sikkert kunne dratt igjen i morgen. Det er noe savn å bearbeide, minner som vokser seg store og gyldne. Noe stort er over, – et slags vemod ligger nederst i magen.
Det er ikke det at vi har det så ille hjemme, vi hadde det bare så utrolig fint i fjor!
Guttene har besøkt hver sin vennebåt fra i fjor i høstferien, og det var nok et høydepunkt! Mannskapet på Afrodite og Nostra Vida har vi tenkt å ha på vennskapslista vår for resten av livet, og da snakker vi ikke FaceBook-venner. Disse har vi delt noe helt spesielt med, og mange av de beste minnene er knyttet til opplevelser sammen med dem!

Sist men ikke minst sitter vi igjen med en styrket selvfølelse og stolthet over å ha gjennomført dette. Vi har krysset noen grenser i hodet underveis, både før og etter avreise, og det er både fysiske og psykiske utfordringer i å krysse hav og reise ut i ukjent farvann. Men kanskje aller mest kjenner vi på den gode følelsen av å ha gjennomført en drøm. Vi sluttet å prate om alt vi skulle ønske å gjøre, gikk over til langtidsplanlegging, og har levd ut drømmen i en helt år.  Dette kan anbefales på det sterkeste – uansett hva du drømmer om!

Noen lurer på om vi er rastløse snart, om vi har planlagt neste tur
. Ikke enda, – eller kanskje noen mer enn andre. Kanskje blir ikke neste tur med seilbåt. Men hvem vet? Stillehavet har rykte på seg for å være det beste havet å seile…