Vi har de siste ukene jaktet på den karibiske drømmen – den om  tomme, hvite strender omkranset av palmer og med turkis vann å ta morgendukkerten i sammen med skilpadder – og ikke heeeelt funnet den
. Det har vært for mange andre båter, for mange waterboys som skulle selge noe, for utbygd – kort sagt for mye turisme. For VI er jo ikke turister..liksom. Ikke SLIKE turister i alle fall.

Så kom vi til Chattham Bay på Union Island, og plutselig var drømmen blitt virkelighet. En stor bukt med en lang, hvit strand, skilpadder på opp mot en meter som dukker opp i overflaten mens vi spiser frokost, fisk og koraller langs bergveggen bortenfor stranden, fine stier og veier i jungelen å gå tur på, ingen innpåslitne karer i båt, bare et par veldig høflige, hyggelige folk som vil peke på baren SIN oppe på strandkanten. Bortsett fra 5 barer som også kan lage mat hvis noen seilere  vil ha, er det ingenting annet der, bare en traktorvei ned lia. I den ene enden av bukta har Aqua, et stilfullt restaurant- og bartilbud etablert seg – farlig nær de bildene du kan se på reklamen. Tjukke, svartbeisede tømmerplanker til gulv, indianske masker til dekor på bærestolpene, tett gresstak og hvite duker på bordene. De solide rottingmøblene var godt polstret, og vi kunne nyte kald drikke ved bassengkanten etter jungelturen med utsikt over denne nydelige bukta. Palmer hadde de riktignok ikke – men flotte trær omkranset stedet. At Gerhard oppdaget at gresstaket var av plastikk (“Det er jo Made in China!”, sa han) var igrunnen bare en bekreftelse på at de gjorde ting langsiktig der i gården – for at det skulle vare.
Men vi valgte å spise middag hos Tim – i Palm Leaf  Bar i andre enden av stranden. Fortsatt uten palmer og med samme nydelige utsikt, men ellers så forskjellig fra Aqua som vel mulig. Gulvet var hardtrampet sand, og taket av assortert bølgeblikk, kjøkken og bardisk bygd opp av diverse trevirke med ulike kulører. Møblementet var delvis plastikk-hagestoler (nesten alle like) og ellers grove benker i rasteplass-stil. Rundt huset stod rustne oljefat, en gammel komfyr, diverse treplater og utbrukte solsenger litt her og der. Den eldste og sykeste katten vi noen gang har sett ruslet stivbent rundt, og sandfluene bet fra seg. Kelneren som lurte på hva vi ville ha å drikke hadde glemt smekken åpen den dagen – eller så hadde den ikke virket på en stund, men det var visst ikke så farlig.
Likevel var dette et utrolig sjarmerende sted. Ekte karibisk “barbeque on the beach”. Og det var bare oss der. Ut fra et knøtt lite, mørkt kjøkken og med hodelykt som arbeidslys, tryllet Jerry fram et herremåltid med grillet kylling og fisk, ris, salsagratinerte poteter, salat, risotto og selvfølgelig – stekte bananer. Og i skinnet fra 2 fjøslykter og restene av sollyset ute i havet,  og med myk karibisk reagge på passe volum kunne vi nyte det beste karibiske måltidet så langt. Hummeren på både nyttårsaften og julaften kan bare dra tilbake til sjøs! Helt nydelig! Til slutt kom desserten: Friterte banankaker! Nam!

Vi lå der i deilige 4 dager, og traff endelig familien “vår” fra Australia igjen der. Ingen hadde lyst å dra videre, men siden vi begynte å gå tomme for mat, rundet vi i dag hjørnet av Union og la oss i Clifton for å handle mat og komme oss på nett igjen slik at dere skjønner vi er i live. I paradisbuta var det ikke mobildekning en gang
. Men vi har det altså helt perfekt, og jakten på flere perler vil fortsette – vi håper å finne flere steder som gjør oss til ustabile nettbrukere 🙂 Over helga er det meldt mindre vind igjen, og da setter vi kursen for dette områdets “must”: Tobago Cays – et eldorado av rev å snorkle på, skilpadder, hvite strender og mer turkis vann.