[nggallery id=16]
Over ligger noen bilder fra Angra de Heroisimo – hovedstad på Terceira og tidligere for hele Azorene, og plassert på Unescos verdensarvliste pga
. av sin flotte arkitektur. Søndag gikk vi på tur, lekte i en fantastisk park, og spiste farvel-lasagne med Afrodite som dro mandag morgen
. Vi har hatt utrolig mange gode opplevelser og mye moro sammen med dem, og ønsker god seilas hjemover av hele vårt hjerte!
Tiiiidlig tirsdag morgen – dvs kl 03.40 – dro vi også fra øya Terceira, i håp om å komme til Horta og Faial før den meldte kulingen fra sør satte inn
. Vi rakk det bare nesten… Etter mye motor og lite seil i varierende motvind mellom øyene Pico og São Jorge – noe som forøvrig var det nærmeste en fjordseilas vi har vært siden Skottland, – kom vinden hylende over lavlandet på Pico
. Heldigvis ga øyene såpass le for sjøen at det aldri ble veldig grove bølger å gå imot, og vi kom oss greit i havn. Vi hadde ringt marianaen fra Terceira dagen før, og fått bekreftet at det var plass til oss på Horta, men det viste seg å være bare tull. Horta er hovedlandingsplass for de som kommer over Atlanteren, og det er definitivt høysesong nå. ARC Europe med 38 båter var også kommet inn – det var altså stappa fullt. Vi ble bedt om å legge oss ut på anker i havna. “Poor holding om rocky bottom” er beskrivelsen av ankringsforholdene der, og neste dag var det meldt storm… Heldigvis fant vi et par seilbåter langs moloen som hadde fått plass der pga motorproblemer, og vi ble ønsket velkommen til å legge oss utenfor dem
. Da fikk vi tampene i land, men strøm og vann var ikke tilgjengelig. Vel fornøyd med løsningen tross alt, ble vi bedre kjent med en tysk familie vi også hadde truffet i Karibien, og en sveitsisk charterskipper i et eventyr av en treskute.
Etter en vindmessig rolig kveld, blåste det skikkelig opp utpå natta. Klokka 09 ble vi vekket av havnepersonale som ba oss legge oss ut på anker fordi et cargoskip skulle komme inn og trengte kaiplassen. Da var værsituasjonen ulende master og piskende sjø. Båtene som lå på anker i havna la seg over i kastene, og vi målte 22 m/s innimellom – liten storm. Ikke fristende!! Enda en gang var vi i den situasjonen at andres ulykke ble vår lykke. Etter inngående analyser av alternativene for 2 båter uten motor, fikk de andre bli liggende, og da var det heller ingen grunn til å flytte oss. Kaiene var fulle, og risikoen med å ligge på anker uten motor, var for stor.
Dette ble mer enn tydelig demonstrert senere på dagen. En litt medtatt seilbåt fra Los Angeles med sannsynlig veldig slitent mannskap kom inn fra havet og stormen utpå ettermiddagen, med alle seilene blåst i sønder. På vei inn i havna streiket også motoren – kanskje var de dieseltomme etter seilhavariet – i alle fall var de plutselig totalt i vindens vold, og i fri drift rett mot bergveggen i nord. De sendte MayDay-melding på VHF’en (noe uvanlig situasjon i en havn…), men ingen rakk å få line ombord til dem før de røk på grunn. De ble tauet fortsatt flytende inn i havna og umiddelbart heist opp. Roret var slått av, og det var store skader i skroget – 2 store hull bare på den siden vi kunne se. Et sørgelig syn, godt understreket av et mannskapsmedlem som satt med bagasjen sin på kaikanten med hodet i hendene.
[nggallery id=17]
Dagen gikk med til å passe på båten, forhandle med havnepersonale, gjøre matinnkjøp og bare vente på bedre tider. Det stilnet utpå ettermiddagen, og mange forberedte seg på å seile videre. Kampen om marinaplassene begynte… Bare på dieselbrygga lå 7 båter utenpå hverandre, og minst 20 båter lå på anker. Vår sveitsiske treskutevenn hadde utover dagen fått skikk på motoren, og planla å gå, så vi fryktet å havne på anker ganske så snart. Ikke farlig lenger, bare veldig upraktisk! Klokka 10 neste dag kom imidlertid Ingvar tilbake fra marinaen med tildelt plass i lomma – god kombinasjon av timing og passe pågåenhet ga suksess!
Nå ligger vi med overflod av strøm og vann og gjør oss klare til å gå videre i morgen. Været har verken tillatt eller fristet til sightseing på denne øya, så sannsynligvis bærer det videre uten andre inntykk av Faial enn en ordinær småby med en seilerbar fylt til trengsel. Det veldig hyggelige her er at vi har truffet igjen mange gamle kjente – Sana og Milla fra Norge, Symphosium fra Finland, og en dansk familie vi så vidt traff på Tortola, i tillegg til den tidligere nevnte tyske familien med tvillinger på 4 år som friklatrer langs vantene (vaierene som avstiver masta) til helt til topps – hvis de hadde fått lov.
Været er ikke etter “oppskriften”. Det store, stabile høytrykket – kjent som “The Azore High” som vanligvis skal ligge her, oppholder seg på ukjent sted, og lavtrykkene dundrer inn fra vest her i stedet for til Irland som de “skal” på denne tiden. Værmeldingene er ustabilie, og det er vanskelig å spå hvordan lavtrykkene beveger seg. Å seile rett nordøstover mor Irland inkluderer mye vind og uforutsigbare forhold. Derfor anbefaler værmelder Mads oss å legge kursen mot nordspissen av Spania for så å dreie nordover dersom meldingene ser bra ut når vi nærmer oss land. Det kommer imidlertid inn en nytt stort lavtrykk mot neste helg som kan gi storm i Biscaya slik det ser ut nå, så kanskje blir det en stopp i La Coruña. Der har vi jo vært før, og er faktisk den flotteste byen vi har vært i på hele turen. Ikke plagsomt å ha noen dager der igjen mens stormen blåser fra seg, men vi ønsker fortsatt å komme oss raskest mulig til England eller deromkring hvis mulig. Storm defineres for oss som “ikke mulig” hvis vi kan unngå det.
Vi kommer til å legge ut daglige meldinger på bloggen (fra søndag) når vi seiler denne gangen også, men vi vil igjen poengtere at det er MANGE mulige årsaker til at det evt IKKE kommer noe på bloggen en dag eller 3. Elektronikk er sårbare greier… Sannsynligvis seiler vi i nærheten av Milla denne gangen, men de er noe mindre enn oss, og kanskje drar vi fra dem selv om de nok er hakket tøffere seilere som fikk erfaring med 24t i storm på veien hit, og etterpå syntes stiv kuling var lite vind. Vi får se…