Det er bare noen timer igjen til St.Lucia!

Jeg sitter på min siste nattevakt og justerer autopiloten med skiftende vind, men nå blåser det i alle fall såpass at vi seiler i 5-6 knop. Det har det ikke gjort på noen dager

. Til dels oljeglatt vann i regndis eller måneskinn, og bading i lunket vann på 3000m dyp er også en utrolig Atlanterhavsopplevelse, men det er nå vind seilere helst vil ha, da. Likevel har vi nydt sommerferiefølelsen og godt selskap, og tatt motoren til hjelp inni mellom. At 6 mennesker har klart seg på under 30 m2 – inkl skapplass, uten rømningsmuligheter i 17 døgn og fortsatt har det utmerket sammen er ikke så verst. Ikke at vi egentlig er så overrasket – vi valgte jo mannskap med omhu, og selv er vi jo ganske greie å ha med å gjøre. I går spiste vi endelig selvfisket fisk – en Wahoo på nøyaktig 1m bet på blekksprutagnet vårt, og all frustrasjon over avbitte snører og tapte storfangster er hermed over. Det smakte dessuten fortreffelig!

Det har rett og slett vært et utrolig flott sjøreise på alle måter, og det er faktisk med blandene følelser vi nærmer oss land. Karibien har lokket med sin paradisiske natur i flere år, og veldig snart er vi der, men det er vel så sterke følelser knyttet til at noe er over. Det store tigerspranget, det enorme havet, all planleggingen, spenningen og forventningen i årevis har mye av kjernen sin i dette første virkelig store havkrysset. Og nå er det slutt. Vi har klart det!!! Tenk at det gikk så bra! Uten skader, sykdom, trøbbel med båten eller ekteskapsbrudd – ikke uvanlige problemer på langturer. Sies det. All grunn til å være takknemlig for alt vi har fått oppleve! Noen sa en gang at et Atlanterhavskryss skulle vært på blå resept – det kan jeg nå skrive under på. Atlanteren på denne årstiden, på disse breddegrader er trygt og enkelt sammenlignet med f.eks Nordsjøen, og mye varmere. Kan anbefales på det sterkeste!

Et refreng på Bjørn Eidsvågs siste plate har surret i bakhodet de siste dagene. Teksten er opplagt metaforisk ment om det å endelig ha gode dager (ikke dumt det heller), men verset i sin ordrette betydning handler om oss – her og nå i en seilbåt på vei mot målet:

“Me e snart framme nå. De’kje langt igjen. Det e fryd å ha medvind som følgesvenn
. Me har go’e bør, me skal snart nå havn. Då skal gleden forløsast, og sorgen blir aldri et savn.”

Nå venter noe helt nytt som vi vet lite om, men vi har 4 måneder på oss til å finne ut av den karibiske kultur og natur, og vi har rett og slett GOD tid. Vi fikk oppleve “Fri Flyt” over Atlanteren, og håper det fortsetter. Det blir rart å komme i land igjen – vi har hatt full tilvenning til båtlivet. Snart skal vi kunne gå mer enn 20 skritt sammenhengende uten å holde oss fast, og balansetreningen natt og dag er over. Vi gleder oss til en lang dusj i ferskvann, kald drikke, is og noen gode turer til fots. Ellers har vi ikke savnet noe:)