Det tok litt tid å finne fokus til å få skrevet noe igjen…

Etter å ha sett land i ca. 6 timer – delvis fra nederste salingshorn i masta, passerte vi mållinjen i fin stil torsdag 8. desember kl. 20.14 UTC etter 18 døgn, 7 timer og 14 minutter til sjøs. Vinden blåste en sjelden gang her på disse trakter slik at det IKKE var motvind over mållinjen, og vi kom dermed i mål med vår hvite og blå genaker og storseil oppe. Fotofirmaet som har sitt årlige høydepunkt i disse dager hadde fotograf på plass, og han hevdet å ikke ha sett noen passere mål med genaker de siste 12 årene. “- You made my day!”, gaulet han over, mens ARC-båten gratulerte oss med “A spectacular finish” på VHF’n. Det ble fine bilder! Vet ikke enda hvor vi ender opp plasseringsmessig, for antall motortimer er ikke lagt til tiden enda, men om det blir 55. eller 75. plass har vel strengt tatt ingen betydning… Til sammen ble det 34 motortimer på oss, noe som ga muligheter for bading og dingling utenfor rekka underveis.

Her ligger vi 4 timer etter UTC (5 t etter Norge) så det var fortsatt noen timer dag igjen da vi kom hit. På brygga ventet velkomskomitéen: Folk fra 2 norske båter som allerede var i havn, guttenes australske og franske venner, og 2 representanter fra St.Lucia som ønsket oss velkommen med kald rom-punsj og øl til de voksne, brus til barna og fruktkurv. Så utrolig hyggelig velkomst! Guttene og Lars viste hoppende glede over å komme i land, vi andre var litt mer stille overveldet og en smule svimle av det hele. Det lille vemodet vi hadde tidligere på dagen over at havkrysset var over, vek nå plassen helt for det fornøyelige faktum at vi var kommet fram.

De siste rolige dagene til sjøs gjorde overgangen til land smertefri. Sjanglet vel litt første halve dagen, men så var det over. Verre var det med varmen! Den konstante havtrekken var borte, luftfuktigheten økte til over 60, og med drøye 30 grader i skyggen har de påfølgende dagene blitt tatt i ROLIG tempo og med dobling av antall liter drikkevann. Greit uansett det, for det har også vært en rimelig total mental utladning etterpå. Hodet har rett og slett vært tomt og søvnbehovet stort…

Det er virkelig et nytt kapittel som begynner nå. Mye skal fordøyes når alt er over – selv om vi hadde god tid til å absorbere og filosofere underveis også.
Det føles helt greit å kunne sette på CV’en at man har krysset Atlanterhavet i seilbåt – godt å ha nådd et slikt mål. Litt stolte har vi gitt oss selv lov å være. Opplevelsen av å ha vært så fullstendig overlatt til sin egen dugelighet langt der ute er både skremmende og tilfredsstillende. Vi hadde god kontroll hele tiden og alle var friske på hele overfarten. Vi mistet 3 bøtter og 2 par solbriller underveis – det var det hele. Det er mange historier å høre om revnede seil og diverse uhell. Noen har kjørt seg tomme for diesel, andre har bommet på provianteringen
. Våre gode venner fra Horten er fortsatt i drift der ute fordi de mistet propellen, noe som har utgjort mange dager med det rolige været som har vært siste uka. Bortsett fra at de kjeder seg, er foreløpig det verste de rapporterer at de er tomme for indrefilet, så de lider ingen nød. Vi håper de kommer inn i kveld, og da venter en varm velkomst på dem også.

De par dagene som har gått siden vi satt fot på Vest-Indisk jord har stått i justeringens tegn
. Stille klokka, tilvenne seg varme, gjøre om havbåt til landbåt, salte av sjel og legeme, og klesvask med inkluderte nybegynner-erfaringer med karibisk forretningsskikk og kultur. Flettene holdt helt til mål, på slutten 1,5 cm fra hodebunnen, og noen av dem var på nippet til å konvertere til rastafletter, men etter 1 time i dusjen var de ute og håret helt rent igjen. Mengden løshår er vanskelig å beskrive…

Fint mulig å få en slow start i et så regulert sted som denne marinaen er, men etter hvert får vi vel hive oss litt mer ut i det. Først må vi pusse rust av bestikket og få ankerkjettingen fra dørken tilbake på ankeret.

Vi har kulturjustert oss med afrikanske trommer og dans som kveldsunderholdning, og kjøpt lokal frukt fra fruktbåten som farter omkring. Her spilles reagge-musikk i stedet for julemusikk:)  I dag er det tid for å gå i gang kroppen litt. Bena føles som stive pinner å gå med – timingen av når hælen treffer bakken er ikke helt finjustert enda…

Guttene bader dagen lang i bassenget – havna egner seg ikke til den slags. De har også prøvd seg på fotball igjen etter flere måneder uten – under partytelt-tak for å holde sola unna…

Varme karibiske hilsner fra Ingrid med crew