Å ligge på svai er som det høres ut: Båten svaier rundt et fast punkt som enten er en moring (forhåpentligvis TUNGT lodd med blåse og fortøyningsløkke på toppen), eller eget anker. Det er få marinaplasser her, og de som er, ligger ikke på de fineste stedene. Så vi sparer vann og strøm som om vi er til havs, og lader forbruksbatterier med vindpropell og solcellepaneler. Riktig så miljøvennlige 🙂

Vi holder oss på vestsiden av øyene, og selv om vi da er i le av Atlanterhavsdønningene, er den Meksikanske Gulfen på andre siden, og den er også stor. Det kan ofte være dønninger (svell) som ruller inn fra nord hvis det har vært stormer f.eks ved Cuba. Vi har så langt vært lite plaget med dønninger som kommer inn nordfra, kanskje fordi det har blåst så mye fra øst? Svell er i allefall noe som kan gjøre livet på svai til en urolig tilværelse. Det kan for så vidt vind også, selv om vi skulle ligger i le for de store dønningene bak rev eller nes. Det røsker godt i ankerkjettingen innimellom, og skrekken er selvfølgelig at festet i grunnen ikke skal holde. Vi har ankeralarm med GPS-referanser på Iphone, og alarmen som uler når vi beveger oss ut av en angitt radius. Men det er vanskelig å stole helt på den når resultatet av ankersvikt + alarmsvikt vil være å drive på grunn. Dessuten er den litt vanskelig å stille inn, og uler oftest på feil grunnlag. Da sover vi uansett dårlig, så det er like greit å sitte ankervakt in persona når det blåser som verst. Slik som da dette ble skrevet… Sove kan vi jo gjøre om dagen:)

For et par uker sida gikk ankeralarmen med reell grunn
. Vi var på vei til havs, og drev sakte ut av Saline Bay på Mayreau, forbi en 100 fots katamaran. Slike båter har ansatt mannskap må vite – eieren klarer jo ikke håndtere et slikt fartøy helt på egen hånd…, og de hadde nattevakt på brua. Samtidig som vår alarm gikk, utløste de sin tåkelur for å vekke oss. I dette tilfellet hadde ingenting skjedd hvis vi ikke hadde våknet – vi hadde drevet skadefritt rett til havs, og der er man jo trygg

. Vi summet oss og fikk lagt ut ankeret på nytt i noen timer til det lysnet – så dro vi til Union hvor vi altså lå GODT i 4 døgn.

Moringene har et frynsetet rykte, og det er ikke alltid lett å få godt feste med ankeret, men vi sikrer så godt vi kan ved å dykke ned for å sjekke anker / moring, legger ut det vi har av ankerkjetting (50m), og noen ganger legger vi anker ut ved siden av moringen. Belte OG bukseseler!

I de siste dagene har vinden løyet noe og den skal være slik den neste uken i følge værmeldingene. Det gleder vi oss til. Før jul hadde vi ei natt med storm i kastene – da lå vi godt på en solid moring. Nå blåser det jevnt oppunder liten kuling, og det har ikke vært uvanlig de siste ukene. Vindstilla som var de siste dagene før vi passerte mållinja – og for så vidt den påfølgende uka – var nok ikke typisk for området, nei. Nå er passatvindene stabile. De holder myggen unna og klestørken er god!

PS! Dette er skrevet for at dere som nå er glade for at vi har kommet oss over Atlanteren i god behold, skal ha grunn til å bli urolige igjen 🙂 Egentlig er vi glade for at vi slapp å være redde for at orkanen hjemme skulle skade båten, og det er nok fortsatt farligere å kjøre bil på glatta enn å ligge på anker i Karibien… Vær forsiktige, alle sammen!