Jeg har alltid trodd at kakao var en brun bønne som ble tørket og malt, eller var det kanskje bark jeg trodde det var? For det er jo kanelen, og da er kanskje kakao det også? NÅ vet jeg hvordan det hele henger sammen, og som med mange store oppfinnelser dreier det hele seg om noen som ville lage èn ting, og som endte opp med noe ingen hadde sett før.

Kakaofrukten vokser på trær og ligner på en stor, knudrete belgfrukt som først er nesten mørkelilla, deretter rød og til slutt gul- oransje når den er moden. Inni denne frukten ligger ca
. 40 små kjerner på størrelse med store mandler i en sursøt saus som er godt spiselig. Denne sausen kan det lett brygges vin på, og det var DET de ville en gang på for mange hundre år siden
. Etter at den gjærede saften var blitt til vin, prøvde de å skvise enda mer alkohol ut av frukten, og gravde ned de lilla, små bønnene i varm jord i håp om at de skulle få til enda mer rusende drikke. Da de noen dager senere, fulle av håp, brygget drikk på disse bønnene som nå var blitt brune, var den helt alkoholfri, men smakte kakao! Og vips, hadde verden fått et nytt næringsmiddel. Og noen påstår at det ikke følger noe godt med alkohol…

Slik drives fortsatt kakaoprosessen i dag. 7.dagsadventister driver Belmont Estate her på Grenada, og følger hele prosessen fra å høste kakaofrukter til å lage sjokolade. De dropper imidlertid å lage vin av fruktjuicen, siden det ikke tillates i religionen deres. Omvisningen på denne kakaofabrikken var et av de aller største høydepunktene på vår dagstur sammen med de andre 2 norske familiebåtene rundt på Grenada i forrige uke. Kelly var guide i stand-up-klassen, og et funn for barnefamilier. Han henvendte seg knapt til oss voksne, men hadde full oppmerksomhet fra alle ungene fra A til Å. Genial type! Vi fikk møte skilpadder som tisset på Gerhard i protest mot å bli løftet opp, apekatter som spiste ferske kakaobønner fra hånden vår og en papagøye som kunne synge Happy Birthday og svare på tiltale – alt dette som naturlig innslag i en omvisning på plantasjen. At guttene ville jakte gekko for å ta med til den ene båten i den hensikt å utrydde småkryp på en naturlig måte, ble flettet inn i omvisningen som om det hørte til der. Vi fikk lukte på de gjærende bønnene som ble skyflet over i neste kar annenhver dag for å tilføre mer oksygen. Vi fikk også prøve å snu kakaobønnene på tørkebrettene ved å subbe rundt i bønnene uten å løfte føttene og på den måten “pløye” seg framover. Dette var iflg Kelly kun kvinnearbeid fordi de var renest på beina

. Best å tilføye at vi bare fikk prøve på et “turist”-brett.  Til slutt var det selvsagt smaksprøver på kakao-te og sjokolade. Yammi!

Denne dagen tok vi også turen innom en muskatfabrikk, der guiden var så stressa at vi ikke skjønte mer enn 10% av det han prøvde å formidle. Eneste stressa karibier vi har truffet. Likevel artig å se! Husk neste gang du kjøper 2 hele muskat i en liten pose at den er håndtert av minst 8 ulike par hender før den havner i sekk hos grossist. Plukking i store trær, fjerning av det ytre kjøttfulle skallet (som bl.a brukes til syltetøy), tørking av selve nøttene i store “køyesenger” i 10 dager med jevnlig skyfling av nøttene, knekking i en stor  kremmerhusformet, motordrevet knekker, sortering etter størrelse og kvalitet, plukking av skallrester, pakking i sekker – alt 100% håndkraft bortsett fra selve knekkingen. Lille Grenada forsyner verden med 1/3 av den muskaten som trengs, og det tilfører mange familier nødvendig inntekt.

[nggallery id=4]

“Carib Leap” er et stup på nordenden av øya der de siste 42 gjenlevende innbyggerne, valgte å hoppe i døden framfor å bli tatt til fange av framrykkende franskmenn på 1600-tallet
. Grenada holdt lenge stand mot kolonistene, men da dette skjedde var hele urbefolkningen her med ett utryddet. Verdensbildet justeres enda litt til på slike turer.

Et 150 år gammel romdestilleri avrundet vår sightseeing denne dagen. Sukkerrør ble fortsatt knust av et stort vannhjul, og mengden vann i bekken avgjorde hvor mye rom de kunne brygge. Sukkersaften ble oppvarmet og dermed konsentrert i store støpte kar, manuelt flyttet nærmere og nærmere vedovnen under bryggerhuset med øsekar etter som dagene gikk. Deretter var det klart for gjæring i nye sementkar før selve destileringen fant sted i noe som lignet moderne tanker. Her kunne de med stolthet melde at de produserte 79% alkohol, og var den ikke sterk nok, destilerte de den bare en gang til. Det holdt lenge med 1 ml smaksprøve… “Dette åpner opp noe jeg ikke visste jeg hadde” – var en av kommentarene.

Grenada er det nærmeste vi har kommet Edens hage. All verdens frukter og krydder vokser tilsynelatende vilt over alt, variasjonen i regnskogen er  formidabel, og folket er et vennlig folkeferd. De sliter nok med det samme problemet som på Averøya – det gror igjen hvis man ikke holder alt det grønne i sjakk, men det er de flinke til her. Det er på en måte slik at det er ikke så farlig om huset er litt fattigslig – det er uansett et vakkert sted fordi det er så frodig og fint rundt på alle kanter. Begrepet ugress er litt malplassert – det vokser sammen på en snedig måte alt som er.

Vi har også fått med oss Grand Anse – øyas strandstolthet
. Fotball, slåball og bading hele ettermiddagen 🙂 Nå forlater vi marinalivet i St.George, og seiler til sørsiden av øya for noen dager på anker der. Da er vi ved det sørligste punktet på denne turen, og deretter bærer det nordover igjen.