Det vi opplever av livet i sørlige karibiske farvann er som en blanding mellom dags dato og Norge for 40-50 år siden
. Jeg husker jeg på 70-tallet, etter å ha dratt med  lillebror som moralsk støtte inn til salige handelsmann Gussiås, kunne handle mel og sukker i løsvekt
. Han øste opp på vekta si bak disken etter bestillingsseddelen som var med hjemmefra. Slik er det her også – slike tørrvarer forhandles tydeligvis i store kvanta, for så å deles opp i  mindre porsjoner til kundene.Man finner det i vanlige plastikkposer med knute på og ferdig prislappet etter vekt. Selgerne på torget veier opp det vi skal ha på komplett analoge vekter,   -én hadde til og med ulike lodd hun tok av og på på den andre siden av vektskåla.

Siden jeg skulle ha mer løk enn hun hadde vekter til, måtte hun dele opp posen med løk – veies skulle det. At vekter med sirkelskive og pil kan være stilt inn på rundt en 1/2-kilo FØR de begynner å veie, har jeg sett med egen øyne, men noe må de jo leve av. Digitale vekter vil neppe lønne seg…
Samtidig har de altså trådløst internet innimellom, strekkoder og minibanker. Heldigvis!

Mange har nok i minste laget å leve av, og dette preger bebyggelse og utvalget i butikkene

. De flotteste murhus med store biler utenfor er absolutt å se her også – noen tjener jo godt på alle turistene, men langt de fleste har høyst moderate hus å vise fram. Man ser kanskje best hva folk har å rutte med ved å se på husene deres, for når det gjelder utseende og klær er de nøye – særlig damene må vel tilføyes. Bortsett fra de karene som går rundt med røde øyne, er det lite sjusk å se på folket. Damene kler seg og ter seg som skikkelige damer uansett inntekt – ikke ei joggebuske å se. Om formene er litt frodige, er ikke det noe de prøver å skjule – trangt er visst bra. Kruset hår er ryddet i kunstferdige frisyrer, og har man kort hår, kan man pynte seg med ulike praykker til ulike anledninger. Ingen kan gjette om de skal ha kyllingfileet etter grøt til middag.

De smiler og hilser, og en stakkars nordmann som ikke er vant til å hilse på fremmede i øst og vest, får seg raskt et oppfriskningskurs i god gammeldags høflighet. Og de er selvfølge minst like hyggelige når de haler inn en pris som sannsynligvis er 3-gangen hva de lokale betaler for dobbelt så mange mango. For 10 bananer har jeg betalt alt fra 1,50 til 10 East-Carribean Dollars (omtalt som EC eller kanskje easy 🙂 til daglig) – 10 EC tilsvarer 23 norske kroner.

Ikke alle er imidlertid LIKE smilende  – noen er utstudert knappe og tilnærmet arrogante. Klar overvekt av disse i offentlige stillinger, men til og med i butikker som lever av service og fornøyde kunder, er noen sitronsure – ikke et smil eller hilsen, ingen blikkontakt, mumler såvidt prisen eller peker tallet. Havnesjefen på Carriacou så Ingvar rett i øynene bak lukket luke, og ventet ca et halvt minutt før han langsomt åpnet den. Jaja. Har man makt til å åpne luken eller la være, så får vi bare finne oss i det. Vi har det jo heller ikke travelt.

Noen er rimelig pågående i sin markedsføring av tjenestene sine – dette gjelder særlig “the waterboys”,  gutta i båt som i verste fall omringer oss før vi har ankret opp og tilbyr det meste, men når vi kommer på land, er det stort sett bare taxi-sjåførene og de på markedene som viser tendenser til aktivt salg. Ellers tar de det mye rolig. Det er ingen som løper. Det kan ta 10 minutter før man får drikke på bordet selv om man er den eneste i restauranten, men de unnskylder seg ikke når de kommer, bare smiler og lurer på om det var “anything else”.
I beste arbeidstid kan gjerne 3 karer sitte på brygga i marianen, sannsynligvis ansatt på en eller annen måte der eller på verkstedet ved siden av, men akkurat da hadde visst ingen av dem noe å gjøre, så da kan man jo bare sitte der å se på de 2 andre som jobber.
Og har man solgt nok til det man trenger den dagen, så trenger man jo ikke jobbe mer før neste dag!
Jevnt over er vel inntrykket at damene er hakket flittigere enn mennene, men direkte travle er ikke de heller. Jeg lar meg fascinere av hvor sakte det er mulig å gå uten å stoppe opp! Har helt bestemte meninger om at stressrelaterte sykdommer er lite utbredt her – og GODT for dem!
De har et eget uttrykk for å leve det gode liv  og kose seg-  her: “LIMIN’ “.

Det er MANGE kirker her – de fleste trosretninger man kan tenke seg virker å ha en kirke på hver øy. Kanskje er det slik det henger sammen?  “- Bekymre deg ikke for morgendagen.”

Apropos kirker: Vi mente det var på sin plass å få med oss en gudstjeneste her, og med alle forbehold om at vi entret en katolsk kirke på Mayreau, hadde vi likevel forventninger om en mer løssluppen atmosfære enn i Kirken den Norske. Og vi ble ikke skuffet. En elektrisk gitar bakerst og ei jente på første benk med tamburin slo an tonen og rytmen, og en fullsatt kirke stemte i av full hals. Vi som prøvde å følge med i en sangbok ble bare forvirret – sangene som stod oppslått på tavla var fra jula, og tekstene kunne de tydligvis utenatt. Lite kjente sanger for oss, så det var bare å lene seg tilbake og oppleve. Bikkja under kirkebenken sovnet imidlertid raskt.

 

Presten var en diakon den dagen, født og oppvokst på St. Vincent. Han prekte begripelig og skikkelig over tekster om spedalske og helbredelse. Han kunne fortelle at han i sin oppvekst på 80-tallet husket å ha møtt spedalske, og at han som ung diakon hadde vært med å lage bursdagsselskap for en av dem. Hun husket ikke fødselsdagen sin, så de valgte bare en dato i nær framtid. Han var livredd for å bli smittet, men konkluderte: “You know you have done something right when you make someone laugh without stopping for a whole afternoon.” Han var like frisk etterpå.

Han avsluttet med å samle menigheten i bønn for en kvinne som hadde blitt knivstukket 18 ganger av mannen sin. “But there is a good chance she will survive. You know, she is at big woman, that might have saved her, ” trøstet den magre diakonen. Nært og konkret i hverdagen…

Det var også dåp denne dagen. Noen steder har vi sett døpefonten stå utenfor kirken – slik at barnet skal døpes FØR det får komme inn i Guds hus

. Her var barnet på plass på første benk, i snøhvit jentekjole, sammen med damene i dåpfølget – pyntet i blanke kjoler og sine beste hatter eller parykker. Hun ble velsignet, salvet og døpt – full pakke spredt ut gjennom gudstjenesten. Mennene i dåpsfølget kom tuslende sånn midt uti prestens preken, og rastafari-pappa hadde på seg nystrøket skjorte og sin fineste dongeri. Om disse foreldrene bodde sammen virket lite sannsynlig, men han kom i alle fall, satt lenge med datteren stolt på fanget og så ut til å glemme resten rundt seg. Kom etter hvert enda et par mannfolk i dåpsfølget også, den ene i slippers og med håndkleet rundt skuldrene, rett fra stranda så det ut til. Aldri så liten kontrast til damene… En drøy time etter gudstjenesten observerte vi pappa’n på bar med gutta.

Og hva mer kan man oppleve etter kirketid? Jo, for eksempel at den ene tekstleseren og en annen selger på stranda står på hver sin side av veien og skjeller hverandre ut etter noter.  Man kan vel si tektleseren fortsatt leste noen teksten, men bibelteksten var byttet ut med groveste sort beskrivelser av den andre. Vi passerte midt i mellom dem, og de trakk ikke pusten en gang mens vi gikk forbi.  Overhodet ingen sjenanse verken når de synger salmer eller kjefter på naboen her i distriktet.

Det er mye Afrika her. Herlig!