17. mai 2012 kom vi endelig i land på øya Sao Miguel på Azorene etter nesten tre uker på havet
. Hvis vi hadde kommet inn bare sju timer senere, så hadde vi vært på havet i akkurat tre uker. Gjett om det makte godt med is på 17. mai i år!

Dagen før vi skulle dra ut på Atlanteren fikk vi besøk av ungene på Afrodite, som er en annen norsk båt. Med dem hadde vi blitt enige om at vi skulle dra sammen over Atlanteren. Da de var hos oss ble vi enige om forskjellige konkurranser vi skulle ha over Atlanteren. Det vi kom på var; flest kilo fisk, flest hvalobservasjoner, flest flygefisk på dekk osv. Da vi kom fram til Azorene sammenlignet vi resultatet, og fant ut at poengsummen ble 3-3.

Ruta vi hadde tenkt å gå gikk fullstenig skeis; da vi hadde kommet et lite stykke nordover fikk vi den daglige meldingen vår fra Mats, som er metrologen vår og sier hvor det kan være lurt å gå. Han sa at det var storm rett nordafor oss, så han anbefalte å gå østover og gå sørfor stormen. Senere, da vi hadde kommet like langt øst som Azorene, snudde vi nordover for å nå målet vårt. Målet var egentlig byen Horta, men vinden var rett imot og det kom et forslag fra Afrodite at vi kunne gå til øya, Sao Miguel som ligger sørøst for de andre øyene. Det ble vi med på. Den vanlige ruta er å først gå like langt nord som Azorene og så dreie østover. Med andre ord er det skjeldent at båter tar den ruta vi har tatt.

Hvalobservasjoner var det dårlig med. Vi så ingen, men vi fikk fire delfinbesøk da vi nærmet oss land. Men en natt da Raymond (kapteinen på Afrodite) var nede en tur hørte han er hvalblost rett ved siden av båten, og rett etter et kjempeplask. De vet ikke om den hoppa eller slo med halen eller noe annet, men en stor hval var det i hvertfall.
En dag, ikke lenge etter at vi dro fra Karibien, merka vi at vanntanken var tom. Vi hvet ikke helt hva som skjedde men vi tipper at dusjen vi har bakpå hekken hadde stått og runnet. Vi brukte motor da, så vi hørte ikke vannpumpa. Heldigvis var det ganske stille,så vi fikk tilsendt over noe tankvann fra Afrodite.

Etter ca. en uke på havet, skulle mamma ned en tur ned mens hun hadde vakt. Plutselig sklei hun i trappa mens hun holdt seg fast med kun en arm så hun ble slengt inn i veggen av bølgene med stor svingkraft og brakk noen ribbein. Jeg var bare ett lite stykke unna og fikk med meg alt. Siden mamma nå, bare så vidt kunne stå, måtte jeg, Gerhard og pappa gjøre alt uten hennes hjelp. Pappa ble helt utslitt av å ta alle nattevaktene, selv om jeg eller Gerhard tok de første timene av nettene. Jeg og Gerhard måtte også lage mat til sliten pappa og skadet mamma. Senere på turen ble mamma mye bedre og startet og lage mat igjen og ta noen vakter, men hun måtte ha noen sammen med seg for å vinsje og dra i tau. Da vi kom fram til Azorene på et sykehus fant vi ut at hun hadde brukket tre ribbein.

Fisking var jo med i konkurransen så vi fiska en del. Allerede første dagen fikk vi en liten, sprelsk tunfisk som vi først trodde var en fisk som var dobbelt så stor som den egentilg var.
Etter ca. en uke etter fikk vi en diger gullmakrell opp i båten på ca
. 7 kg og en meter. Gullmakrell er en stor sydenfisk som er knall grønn og gul, men med en gang den kommer opp av vannet og dør, mister den alle fargene. Den kan også kalles dorado, mahi mahi, common dolphin fish eller bare dolphin.

Over Atlanteren har jeg hatt det kjedelig, kjedeligere og kjedeligst. Med andre ord, annbefales det ikke å krysse Atlanteren bare for å krysse Atlanteren, men det er verdt det hvis du skal være i Karibien i over en måned.

Jeg begynner og savne dere hjemme helt vannvittig og gleder meg til å treffe dere i sommer, alle sammen.
Over og ut.