Ytterst på Nordsida av Sognefjorden ligger det minst begrodde øyriket vi hittil har kommet over

. Synet som møtte oss over Sognefjorden var tilsynelatende bare grå stein, opp mot 540 moh, velsigna fritt for sitkagran og kratt

. Tanken som meldte seg var: Akkurat slik så det sikkert ut i vikingetida da de første langskipene dro forbi, og lenge, lenge før den tid også.

Vi hadde brukt den fine sommer-mandagen til å finne oss ei god uthavn mellom alle øyene i Gulen kommune på sørsida av Sognefjorden. Florø Radio meldte gjentatte ganger om nordlig kuling mellom Stadt og Fedje, økende til sterk kulig utpå kvelden, så selv om det var besnærende stille og fint mellom øyene i indre lei, var det best å finne godt feste og le for vinden med tanke på overnatting

. Vi var innom idylliske viker og våger, men kapteinen fant ikke det han søkte. Historiske havner som Glavær var en av dem, og selv om Kong Olav hilste majestetisk til båtfolket med en alt for stor hånd fra Skjerjehamn, var det ikke betryggende nok. Til slutt ga vi opp på sørsida og satte altså kursen over Norges lengste og dypeste fjord mot Solund.

Innerst i Kjerringvågen på Nesøya, etter “eyeball navigation” inn mellom grunner og skjær, fant vi vårt vestlandsparadis. Ingen andre båter, ingen bebyggelse, ikke fjern trafikkstøy eller vindsus en gang. Det var så stille at jeg plutselig skjønte at jeg holdt pusten for ikke å lage bråk. Endelig fikk vi bruk for bergkilene våre, og vi fant feste tett inntil en stupbratt hammer, fortsatt med 7 meters dybde under kjølen.

Før vi dro fra Søre Fonnesvåg den morgenen, hadde vi gått til innkjøp av engangsgrill og sterkt savnende Gilde pølser, og nå var det vår tur å grille på nakne berg på norsk manér. Mette og fornøyde la vi deretter i vei opp mot den største toppen på øya, – også norsk manér, tror jeg. “-Poor you!” sa tyskeren vi møtte på Jost von Dyke i april da vi forklarte ham at vi som gode nordmenn nok måtte bruke den varme dagen til å gå opp på fjelltoppen der. Men dette var ikke “stakkars oss.” Frisk sommerluft og vakrere utsikt for hver høydemeter vi la bak oss. Så vidt vi kunne bedømme er hele øya av bergarten konglomerat

. Det ser ut som noen har tatt enorme mengder småstein av ymse slag, blandet i mørtel og bygd opp berggrunnen. Forsteinede etterlatenskaper etter istiden er vel en bedre forklaring… På nært hold er dessuten ikke Solund bare stein. Blomstrende røsslyng, blåklokker, myrull noen grønne gresstuer og andre vekster fra norsk kystverden. Vi møtte igjen den majestetiske havørnen, og et par godt voksne villsauer fulgte oss med blikket der vi klatret rett opp over bergsidene. Godt fotfeste på slikt konglomerat!

[nggallery id=23]

I går lot vi motoren gått jevnt og trutt i sol og motvind til Florø, plukket 10 flått fra de fysiske utskeielsene i Solund, kjøpt trønderfår, kaviar og Donald Pocket. Avsluttet dagen med badminton på torget i Florø. Ellers gjorde vi fint lite.

I dag er sola borte, vinden går rett i mot uansett hvilken retning fjordene går, og vi legger oss nå i Måløy og venter på at nordavinden løyer så mye rundt Stadt at vi kommer oss rundt svingen. Det mest spesielle i dag var nok møtet med et lasteskip fra Antigua – i en norsk fjord. Antiguas flagg på akterstavnen.  Et øyeblikks minne om varme, hvite strender og gode venner dro forbi.