Siden vi var besnærende nær Santiago de Compostela, dette målet for pilgrimer gjennom mange hundre år, bestemte vi oss for å ta en RLE-ekskursjon fredag i forrige uke. Henrik har i alle fall noen nærliggende tema i RLE-boka si, og begge har skrevet et sammendrag etterpå

. Her er det ingen slinger i valsen!

Dette er noe av det de lærte: Katedralen i Santiago de Compostela er bygd opp gjennom mer enn 1000 år over det som man mener er levningene av apostelen Jakob. Han ble henrettet ved halshogging av kong Herodes i Jerusalem i år 44, og var den første kristne martyr. To av hans venner tok kroppen hans den lange veien hit for å begrave ham fordi han hadde forkynt her i Galicia tidligere. Det er mange legender og historier knyttet til dette. Etter sigende tok de ham hit sjøveien, og alle pilgrimer som kommer til Santiago får derfor et kamskjell i vandrestaven sin. Guttene ville gjerne se kisten de oppbevarer levningene i, og vi stilte oss dermed i en nokså lang kø som bl.a gikk inn og opp i det gullforgylte, overdådige alteret. Har aldri før stått i et rom der samtlige vegger og tak er gullbelagt. Kisten var av sølv, og i en størrelse som i følge Gerhard «passer til en hodeløs mann».

Gamlebyen er bygd opp rundt katedralen, skjønt – det er ikke akkurat den eneste kartedralen i byen. Virker som de fleste helgener har sin egen kirke her. Sett på litt avstand ser hele bykjernen ut som en eneste sammenhengende bygning som utgår fra den sentrale, imponerende katedralen med et dusin spir og tårn til sammen. Går man inn i denne kjernen er det trange, brosteinlagte gater mellom husene, og man føler seg definitiv hensatt til eldre tider,- helt til en gitarist på et hjørne drar i gang med Beatles. Veldig fint, men en smule malplassert… Det var riktignok «Yesterday», men likevel. Det var en salig blanding av gatemusikanter i grunnen – alt fra sør-amerikansk gitarspill via jazz og til en fyr med et blåseinstrument med en sound som fikk meg til å se etter kobraen hans. Men flinke var de alle sammen, og den multikulturelle stemningen gjenspeiltes også i mengden som fylte området rundt katedralen. Bemerkelsesverdig mange hinket der de fortsatt gikk rundt med vandrestaven sin. Ikke så rart, kanskje; noen hadde virkelig gått langt. De som har gått hele veien startet i Frankrike, og det blir snakk om 70 mil eller så. Noen hadde tydeligvis syklet pilgrimsveien, men DET ble litt feil i mitt hode – hvis det er pilgrimsferd man skal på
. Blir som en fast-food-variant: Det går på bekostning av både smaksopplevelse og næringsinnhold.

Hvis noen skulle være bekymret for denne seilingen vår, skal dere bare være glade for at reise med buss begrenser seg til et minimum. Bussturen til og fra Santioago opplevdes til tider hasardiøs med full pinne på smale veier. Byturer tærer tydeligvis på slike feriefolk som oss. Stuptrøtte med utslitte bein og hodepine kom vi velberget tilbake til båten – også kalt «hjem» stadig oftere – og «flyt-følelsen» var noe svekket i kveldinga. Men ny dag ga nye muligheter, og vi heiste seil, la oss ut i sol og nordavind, og ankret opp etter 3,5 timer utenfor Corrubedo. Resten av dagen var vi rett og slett på stranda, men det trenger vi ikke utbrodere.