Laaangt til havs, grovt sett midt mellom Madeira og Kanariøyene ligger Ihlas Selvagens. Geologisk tilhørende Kanariøyene, men administrativt under Madeira. Et naturreservat med stedseksklusive planter, sjeldne fuglestammer, vulkanske bergarter, men uten ferskvann

. Bosetningsforsøk ble gjort for flere hundre år siden, men ruinene vitner om en tapt sak – vi lever dårlig uten ferskvannskilde. Aldri hørt om øyene? Ikke vi heller før denne turen. Ikke stort mer enn store holmer, uten bosetning og langt til havs, kan man lett bli oversett på verdenskartet…. 2 voktere bebor øyene i en 3-ukers turnus, og den er også et populært sted for botanikere, geologer og fugleforskere.

Turen over fra Madeira var nøye timet for å kunne komme inn om morgenen og ha hele dagen til å utforske den største av Selvagens øyene, Selvagem Grande, både over og under vann resten av dagen. Men den spesielle og viktige tillatelsen i lomma var vi klare til oppdagelsesreise. Vi dro sammen med våre venner i den norske båten Nostra Vida med felles mål for øye.

Selve seilasen var av det rolige slaget, og vi fikk ikke ankerfeste før i 12-tida, men dagen var enda ung. Da hadde vi allerede loggført opplevelser som en stor delfinflokk og en hval rett utenfor Madeira, og turens aller første skikkelige napp på fiskekroken. Det var en sværing som ruset ut snøret for så å bite det tvers av! Sorgen var stor hos den mannlige del av befolkningen, mens mor i båten egentlig var litt lettet over å slippe å bruke akkurat denne dagen på å sløye fisk. Men den kunne godt hengt på lenge nok til at vi hadde fått sett hvor stor den var! Vi var vel ute etter mindre bytte siden fortommen av stål ikke var montert, – den er heretter fast utstyr…
Vi hadde også langveisfarende gjest ombord underveis. En liten spurvefugl slo seg utslitt ned på et tau da vi var halvveis, ca  16 mil fra land. Kanskje var det en trekkfugl på vei til en varm kanarisk vinter, eller kanskje var det en eventyrlysten øyhopper. Sjøfugl var det i alle fall ikke, og sliten var den, men mat ville den ikke ha. Kanskje likte den ikke brødskalk den heller. Etter 20 minutter var den lei av farten vår, og dro videre på egen hånd. Vi fikk også besøk av en due litt senere.

Men altså: Selvagem Grande.
Ungene kastet seg i vannet med snorkel og svømmeføtter så snart vi var framme. Grunnen var av det steinete slaget, og skipperene ville nødig forlate skuta ubevoktet. Det var ikke langt til nærmeste skjær hvis ankeret skulle glippe. Damene tok da initiativ til en oppdeling: Jentetur i land først, og deretter menn og barn når ungene hadde fått snorklet fra seg. Vaktene hadde akkurat dratt ut til et forsyningsskip som var kommet, men vi tenkte å ordne det formelle med vaktene på veien tilbake.

Øya var en stor overraskelse! Fra å se ut som et bratt månelandskap i lavastein og uten en busk å se fra sjøsiden, viste den seg som en veldressert om enn noe minimalistisk hage i karrig jord da vi kom opp på platået. Halvmeter høye busker i sukulent-kvalitet med små gule blomster, markkrypende roselignende planter, små grønne bladrosetter og myntebusker spredte seg over hele platået. Viltvoksende tomater fant vi også! Steinformasjonene av størknet lava var de mest fascinerende vi hadde sett. Vokterne hadde drøyd tiden med å kante stiene med steiner på hver side over hele øya, og vi visste at det var viktig å holde seg innenfor disse for å ikke tråkke i reir som ligger i små groper i bakken. For en natur, for en opplevelse! Dette var det ikke mange som hadde gjort!

Vi storkoste oss på vår 30min vandring innover- helt til vi skjønte at noen kom løpende etter oss! Vakten var kommet tilbake, og vi skulle snart forstå at vår opplevelse av å vandre i sjeldent terreng var enda mer eksklusiv enn vi trodde. Vi hadde ikke lov å gå der uten følge av en vakt! Det er aldri dumt i en slik situasjon å legge seg flat, og si som sant var at vi ikke visste at det var så strengt. Å bruke sitt mest uskyldige blikk, være blond kvinne og kunne sjarmere seg fram på spansk (Torill) er heller ikke en ulempe, og fyren myknet fort opp og viste seg å ha mye å fortelle til henne som kunne mest spansk
.
Verre var det med ham som ventet på brygga, men også han konkluderte til slutt med at “I don’t hate you”. Siden vi tross alt hadde tillatelsen i orden og hadde holdt oss til stiene, slapp vi bot, som han sa. Ingvar hadde også fått så ørene flagret for at han ikke hadde kontroll på damene!
Øya var i midlertid stengt for dagen pga forsyningene som hadde kommet, – de hadde ikke tid til guiding i dag.  Ankerholdet ville krevd nattevakt, så vi hadde konkludert med at det var like greit å ha nattevakt med seilene oppe på vei sørover og derfor dra allerede samme kveld. Ungene og ankervaktene i båtene ble dermed snytt for ilandstiging på denne siste utpost. Det hadde vi også blitt om vi hadde ventet på vaktene.

Vi hadde ikke fått tillatelse til å gå innover denne dagen – vi gjorde det lell, og fikk en slags tilgivelse etter en god del pepper. Vel verdt det! Hit kommer man ikke uten å seile med egen båt eller søke seg jobb i kystvakten på Madeira.
Øya anbefales med dette på det varmeste til alle som planlegger å seile forbi, men styr unna vaktskifte- og forsyningsdagen hver 3.uke.

[photospace]