Det var tittelen på en bok skrevet av en langturseiler, og jeg bestemte meg der og da for å spare den tittelen til en Atlanterhavsblogg. Kunne tatt den i bruk allerede første natta, så historien er allerede 5 dager gammel – dagene går på en merkelig måte veldig sakte i rasende tempo…

Jeg hadde sovet et par timer i påvente av den første nattevakta, da jeg bråvåknet kl 23 av at noen gråt – slike lange hikst på innpust som kommer når noen har grått lenge. Jeg sto fort opp og ventet å finne en av guttene i salongen med alvorlig anfall av hav-nerver. Men der var det ingen, i lugarene var det ingen, og gråtingen bare fortsatte i et kvarters tid med ujevne mellomrom. Alle var imidlertid på dekk – ivrig opptatt med å betrakte vårt første delfinbesøk. Tore sa at han for første gang hadde hørt dem trekke pusten – mon tro hvilke lyder de lager under vann? Har jo hørt “havmusikk” på CD, men det lignet ikke på dette. På en annen side havner vel ikke eventuelle gråte-lyder fra delfiner på en avspennings-cd…

Da spanjolene kom til Kanariøyene på 1400-tallet fant de ulike folkegrupper på hver av øyene, uten kontakt med hverandre og uten fisk som næringsvei foruten et landbasert fiskeoppdrett på Gran Canaria! Må ha vært verdens første… De var rett og slett ikke sjøfolk. En vi traff i Las Palmas fortalte hvorfor: Den vedvarende vinden og strømmen fra nordøst hadde ført til at mange som forsøkte seg i båt ikke kom seg tilbake til land – de hadde ikke kunnskaper eller krefter til å komme seg opp mot vinden. Følgelig ble havet sett på som farlig – naturlig nok. Kursen vi hadde hatt ut fra land denne dagen førte oss nok i samme retning som disse ulykkelige i fjern fortid
. På en mørk nattevakt kan man lett spekulere på om våte graver var forklaring på gråtingen jeg hørte…

En tredje mulig forklaring er gryende misnøye fra autopiloten. Det bråkte og klagde fælt i døgnet etterpå, og ødela natta for vårt gjestemannskap, men etter litt smøring i noen ledd er den nå mer fornøyd igjen.

Eller så var det noe helt annet. Guttene gråter i alle fall ikke. Det finner ro og tidtrøyte på en imponerende måte, koser seg med tjukke bøker og spill, og raser opp på dekk hver gang det er delfinier å se. Teorien om delfinlyder er den hyggeligste – tror jeg må følge bedre med under dekk neste gang vi får besøk av delfiner…Men det er mest fristende å se på dem! Utrolig hyggelig med besøk! Noen havfugler i særklasse besøker oss også fortsatt, 270nm (ca 500km) fra nærmeste tørre land som nå er Kapp Verde. Det er veldig tomt her ute

. En stor tråler var veldig nær oss i grålysningen i dag, og i går tok jeg meg i å synes det var veldig hyggelig å se folk i form av et fly i 10.000m høyde… Av og til ser vi lanternene fra andre seilbåter om natta, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Sakte går vi lenger og lenger ut, og dagene har fått en slags rytme og form som styres mye av vaktene våre og dagslyset. Middagen kl 17 er det eneste felles samlingspunktet vi har i løpet av dagen, før båten gjøres klar til nattseilas og første nattskift som starter kl 18. Ellers på dagen er det alltids noen som sover før / etter nattevakta si. I dag er det fredag, så da venter selvfølgelig taco 🙂 Best å få spist opp kjøttet vi har med – kjøla drar utrolig mye strøm nå hvis vi skal holde den kald nok.

Hilsen fra Ingrid med delfiner under senga