Siden det tok oss nesten 12 timer å komme fra Barbuda til St Barths (eller St Bartholomeus, om du vil), så gikk  vi ikke i land den første dagen, men ankret opp utenfor hovedstaden Gustavia

.
Denne byen har gatenavn som “Östra Strandgatan”, “Drottningsgatan” osv, “Fort Karl” ligger her, og også hovedstadsnavnet er det noe svensk ved
. Det har sin bakgrunn i at Sverige fikk denne øya av franskmennene i 1784 mot at franskmennene avgiftsfritt kunne bruke Gøteborg havn
. Sverige solgte øya tilbake til Frankrike i 1878. Likt som i svensketiden så er Gustavia fortsatt en frihavn, dvs man betaler ikke toll på varene man handler her.

Formiddagen etter gikk vi inn i havna med jolla, sjekket inn (franskmennene har virkelig skjønt dette med effektiv innsjekk), fikk handlet noen nødvendige klær og dro på Shell Beach
. Denne stranda ligger like utenfor sentrum og består stort sett av, ja faktisk; skjell! Etter å ha fylt en pose eller to med skjell dro vi inn til byen igjen, spiste en bedre lunch og dro ut til båten for så å sette kursen mot St Maarten.
Til tross for at St Barths er en moderne og eksklusiv øy, så opplevde vi Gustavia som en trivelig by. Men siden avreisen over Atlanteren nærmer seg fort (månedskiftet april/mai), så hastet vi videre til St Maarten. Der har man et vell med utvalg i båtutstyr og båtkompetanse, så der er det verdt å bli noen dager.

Det var vel en passende overskrift 9. april… Det er bare å innrømme sakens realiteter – vi ble invadert!

Helt siden Las Palmas har vi innimellom sett disse små insektene i båten som vi lenge avskrev som “noe annet”, og det ble ikke nevneverdig plagsomt
. På Grenada fikk vi tak i en gekko som ble sluppet i båten – den spiser både egg og dyr, men den klarte nok ikke finne ut av livet til sjøs. Så ikke mer til den, og insektene var der like herlig. Medio februar var det bare å bite det i seg, og kalle insektene ved deres rette navn: Vi hadde fått kakkerlakker ombord… Som så mange andre.

De biter ikke, klør ikke, holder seg i mørket hvis de kan, – er ikke en gang egentlig innpåslitne, men du verden så EKLE! Formeringsevnen er formidabel, og de har evner som vann – eller spøkelser – til å gå gjennom vegger og gulv. Lynraske er de også, så de er ikke lett å klubbe ned. I gode lag sies det at den eneste måten å bli kvitt dem på er å senke båten…

Et par dager hadde vi sett urovekkende mange i dagslys, og de var større enn noen gang før. Sannsynligvis oberverer vi bare en liten brøkdel av populasjonen, og vi begynte derfor på en systematisk vasking og giftspraying av skapene, og av rommene i dørken. Da jeg en natt våknet av at noe gikk over ryggen min, sov jeg resten av natten ute, og erklærte dagen etter full krig!
Vasking og spraying ble intensivert, og kjerneområdet deres bak gasskomfyren identifisert og tilført massivt gassangrep. Samtidig gikk vi til innkjøp av “moteller”. Det er små bokser med innganger som krabbeteiner med velluktende lim på alle innvendige sider. Reklamen sier: “Kakkerlakkene sjekker inn, men aldri ut”. Stemte bra det, men det er nok sannsynligvis bare kakkerlakker det er lov å drepe på denne måten. Det tar noen dager før de slutter å vifte med følehornene der inne…

Prosjektet ble naturlig fulgt opp av statistikk-tema i matematikken for guttene. Tabeller og søylediagrammer, gjennomsnitt, typetall og median for antall fangede kakkerlakker hver natt. Etter 5 netter var vi kommet til over 200, og matte-prosjektet ble avsluttet fordi det ble for vanskelig å telle inne i motellene..
.
De vi innimellom kunne se, var nå tydelig redusert av gassen – bevegde seg tregt og i åpent lende (tegn på dårlig vurderingsevne). Man tar jo ikke eggene på denne måten, så etter en roligere periode begynte de å vise seg igjen. Endelig fant vi mer sofistikerte artikler i den kjemiske krigføringen: Gift-gele som ble strategisk plassert, og en annen type moteller som tillater dem å ta med seg gifen der inne tilbake til bolet for å dele med de andre. Smart!

Et helt nytt kakkerlakk-motell med lim, plassert på E6-en over kjøkkenbenken, utgjorde så lakkmuss-testen: Var det fortsatt noen som vågde seg fram natterstid? Etter 3 døgn kan vi nå konstanstere 0 gjester i de nye motellene, og vi konkluderer med en knusende seier! Båten skal dermed ikke senkes 🙂 Og skulle de vise seg igjen er vi væpnet til tennene!!

Endelig har vi brukbart nett, så her er bildene som lovet:

Etter å ha seilt rundtomkring på Antigua, feiret 13-årsdag og fikset litt på storseilet var det bare en ting igjen før vi var klare til å dra videre: Å vente på ny motor til autopiloten. Denne ble sendt fra Danmark den 22.mars, og på 30 timer var den ankommet Memphis i Tennesee. Og der sluttet alle spor, FedEx kunne bare beklage, og vi måtte dra videre med manuell styring til Barbuda.

Barbuda er en øy ca 25 nautiske mil (45km) nord for Antigua. Den er bare halvparten så stor som sin “moder-øy”, men den slår Antiguas sine 365 strender ned i støvlene! Øya er helt flat, bare 30 meter på det høyeste, og med mange korallrev og sandbanker langs kysten
. Gode kart finnes ikke, og dersom de fantes, så hadde de ikke vært til å stole på etter et par orkansesonger. -Orkanene kan flytte store mengder sand og koraller. Det sies at det er 200 vrak omkring øya, så det er derfor ikke så rart at det er lite turister med egne båter her.

Da vi ankom Cocoa Bay på torsdag ettermiddag var det så mye svell at vi ikke kunne gå i land. Vi lå derfor på anker og måtte betrakte den 14 kilometer lange sandstranda på avstand. Neste dag var vel egentlig enda verre, såpass at den planlagte snorkelturen til stranda ble droppet, og vi besluttet etterhvert å dra lengre nord på vestkysten, til Low Bay. Denne plassen ligger innenfor noen rev mot nord og vest, og er derfor mer skjermet mot svell. Der bestemte vi oss for å bli på båten og satse på en tidlig start neste dag. Idag var vi oppe rett etter soloppgang (sola opp 6:02), fikk landet jolla på stranda, tok water-taxi til øyas hovedstad og eneste by, Codrington. Planen var enkel: Utsjekk fra Antigua/Barbuda, leie sykler og utforske øya. Utsjekk av båt og mannskap tok 2,5 timer, og da hadde vi parallelt prøvd å få tak i han som drev sykkelutleie. Klokka var nærmere ett da vi besluttet at nok var nok, og vi dro derfor tilbake med water-taxi over den grunne lagunen på innsiden av stranda.

Stranda måtte vi dele med et tredvetalls charterturister som hadde piknik der, men etter en drøy halvtime hadde vi denne 19 kilometer lange stranda for oss selv (ihvertfall greide vi ikke å se noen andre.) Og for en strand! Knall azurblått hav, knallblå himmel, lys sand og et rosa sjikt akkurat der bølgene bryter. Dette rosa sjiktet besto av små, små skjell, og gjorde stranden helt unik. -Vi har sett utallige strender i mange verdenshjørner, og denne er nok den peneste av alle. Etter noen timer med bading, graving, fotografering og jogging(!) sjøsatte vi jolla uten problemer med svell

. At sykkelturen gikk i vasken spiller mindre rolle, livet som strandløve er også helt OK under sånne omgivelser.

Nå har vi spist pannekaker, nytt en fantastisk solnedgang, hatt folk fra nabobåten ombord og blogget via satelittelefon. I morgen tidlig drar vi videre mot St.Barths eller St.Maarten. Så snart vi har ordentlig nettdekning skal vi legge ut noen bilder fra denne paradisøya.