Etter å ha seilt rundtomkring på Antigua, feiret 13-årsdag og fikset litt på storseilet var det bare en ting igjen før vi var klare til å dra videre: Å vente på ny motor til autopiloten. Denne ble sendt fra Danmark den 22.mars, og på 30 timer var den ankommet Memphis i Tennesee. Og der sluttet alle spor, FedEx kunne bare beklage, og vi måtte dra videre med manuell styring til Barbuda.

Barbuda er en øy ca 25 nautiske mil (45km) nord for Antigua. Den er bare halvparten så stor som sin “moder-øy”, men den slår Antiguas sine 365 strender ned i støvlene! Øya er helt flat, bare 30 meter på det høyeste, og med mange korallrev og sandbanker langs kysten
. Gode kart finnes ikke, og dersom de fantes, så hadde de ikke vært til å stole på etter et par orkansesonger. -Orkanene kan flytte store mengder sand og koraller. Det sies at det er 200 vrak omkring øya, så det er derfor ikke så rart at det er lite turister med egne båter her.

Da vi ankom Cocoa Bay på torsdag ettermiddag var det så mye svell at vi ikke kunne gå i land. Vi lå derfor på anker og måtte betrakte den 14 kilometer lange sandstranda på avstand. Neste dag var vel egentlig enda verre, såpass at den planlagte snorkelturen til stranda ble droppet, og vi besluttet etterhvert å dra lengre nord på vestkysten, til Low Bay. Denne plassen ligger innenfor noen rev mot nord og vest, og er derfor mer skjermet mot svell. Der bestemte vi oss for å bli på båten og satse på en tidlig start neste dag. Idag var vi oppe rett etter soloppgang (sola opp 6:02), fikk landet jolla på stranda, tok water-taxi til øyas hovedstad og eneste by, Codrington. Planen var enkel: Utsjekk fra Antigua/Barbuda, leie sykler og utforske øya. Utsjekk av båt og mannskap tok 2,5 timer, og da hadde vi parallelt prøvd å få tak i han som drev sykkelutleie. Klokka var nærmere ett da vi besluttet at nok var nok, og vi dro derfor tilbake med water-taxi over den grunne lagunen på innsiden av stranda.

Stranda måtte vi dele med et tredvetalls charterturister som hadde piknik der, men etter en drøy halvtime hadde vi denne 19 kilometer lange stranda for oss selv (ihvertfall greide vi ikke å se noen andre.) Og for en strand! Knall azurblått hav, knallblå himmel, lys sand og et rosa sjikt akkurat der bølgene bryter. Dette rosa sjiktet besto av små, små skjell, og gjorde stranden helt unik. -Vi har sett utallige strender i mange verdenshjørner, og denne er nok den peneste av alle. Etter noen timer med bading, graving, fotografering og jogging(!) sjøsatte vi jolla uten problemer med svell

. At sykkelturen gikk i vasken spiller mindre rolle, livet som strandløve er også helt OK under sånne omgivelser.

Nå har vi spist pannekaker, nytt en fantastisk solnedgang, hatt folk fra nabobåten ombord og blogget via satelittelefon. I morgen tidlig drar vi videre mot St.Barths eller St.Maarten. Så snart vi har ordentlig nettdekning skal vi legge ut noen bilder fra denne paradisøya.