Cirka klokka 18 UTC i går passerte vi punktet der vi er halvveis på veien til St. Lucia! Vel og merke hvis vi seiler snorrett resten av tiden… Men vel verdt å feire uansett, og vi syntes det passet å sprette en sprudlende flaske! Med vinden rett i ryggen og seil som er skapt for akkurat det, er muligheten til å seile snorrett bedre enn for de fleste av medseilerne våre

. Vinden har blåst friskt og ganske jevnt de siste dagene, og vi raser avgårde i 14-15 km/t
. Merker at skuta er tung – vi utnytter vinden dårligere enn vi er vant til, så vi gjør vårt beste for å spise og drikke mest mulig hver dag for å flyte lettere 🙂 De beryktende squallene (avgrensede, kortvarige byger med regn og markant vindøkning) har latt vente på seg, men i natt fikk Lars kjørt seg på nattevakta si med 2 squall på kort tid

. Det gikk veldig fint, og han er dermed i en kategori for seg selv. Tore er litt misunnelig – han gleder seg til å “dure inn i svarte natta i 13 knop”. Seilføringen med doble forseil tåler mye vind, så det er ikke slik at vi må reve hals over hode når squallene kommer slik de med genaker eller spinnaker må gjøre, men når man aldri har opplevd slikt før og man er alene på nattevakt kan det være lurt på alle måter å ta inn litt seil. Noen få minutter senere er det hele over, og Lars opplevde i natt at han så vidt hadde styrefart rett etterpå
. Vi har ikke begynt å sette dato for ilandstigning enda – det er langt igjen, men vi passerte altså halvveis etter vel 9 døgn, og det er vi godt fornøyd med!