Trass i manglende kulde og kronisk ukedagsforvirring klarte vi å identifisere 1. søndag i advent i går
. Den falt sammen med feiringen av at 1. uke til sjøs er gjennomført med stil, og vi feiret med ferske sveler og tenning av adventslys. Stearinlys er det veldig lite av ombord, og det blåser jevnt, så mens Fri Flyt blandakor sang “Nå tenner vi det første lys” så det ljomet utover havet, holdt jeg en lighter brennende i le av den andre hånden. Måtte tennes flere ganger underveis, men det ble adventsstemning god som noen. Bortsett fra at det var helt malplassert på en måte…

Hvis resten av turen forløper like smertefritt som denne første uka blir resultatet helt strålende. Det har vært en drømmeseilas så langt – litt lite vind, men finvær og god stemning ombord. Den folkelige veiforklaringen på sjøveien fra Kanariøyene til Karibien er å “seile sørover til smøret smelter og så ta til høyre”. Den korteste veien er ikke alltid den raskeste når man er under seil, så vi har gått sør til 19.breddegrad for å sikre oss stabile passatvinder fra øst. Engelskmennene kaller det trading-vinder, noe som henspeiler tilbake til de første handelsrutene over Atlanteren som dro nytte av disse stabilie østavindene her og tilsvarende stabile vestavinder lenger nord. Vel, det har blitt merkbart varmere i været, smøret smelter ved 30 grader, og vi har nå kurs rett vest. Vi stilte klokka en time fram i går kveld, også en tydelig markering av at her går det i rett retning. Kl 06 UTC i dag hadde vi seilt 1156nm av 2792 totalt, og over 40% av distansen er altså tilbakelagt. Det er vi veldig fornøyd med!

Siste nettene har vært veldig svarte med nymåne på fredag. Nå titter en nesten liggende nymånesigd fram igjen tidlig på kvelden, og nettene kommer til å bli gradvis lysere. Med skyer i horisonten midt på natta er det som å seile inn i en svart vegg
. Sjøen ser ut som svartfløyel der den duver forbi skipssiden, og man er virkelig alene i verden. I går kveld så vi lanterner av en annen båt igjen etter 2 døgn uten noen slags tegn til menneskelig liv. Lars så vel forresten 2 fly på nattevakta si forrige natta… Den store, store frihetsfølelsen kan ligge merkelig nær en liten følelse av klaustrofobi – vi har passert “point of no return” – motvind til Kapp Verde er lengre enn å fortsette rett fram til Karibien nå. Nå er det bare å la det stå til de neste 60%-ene.

Det er et par følelser å kjenne på om natta, mye undring og mye glede over å få oppleve dette. Mitt barndoms stjernebilde var Karlsvogna der den sto godt plassert rett over huset vårt. Nå har den dreid 120 grader mot klokka og ligger opp-ned, mye nærmere horisonten enn vanlig, og ikke synlig før på siste del av natta. Så prøver jeg å vri min stakkars hjerne for å finne ut hvorfor Nordstjernen faktisk fortsatt står i nord, med samme utgangspunkt i de bakre stjernene i denne vridde Karlsvogna. Mine forsøksvise multidimensjonale tankesprang må gi tapt, og jeg må slå meg til ro med at slik er det bare…

Tid for frokost og vaktskifte.