Etter å ha rallet rundt på hovedøya på Shetland i leid bil og sett på stupbratte klipper, vært på harejakt, plukket steinsouvernirer og snust inn historisk sus i Shetlands-Larsens og andre motstandsmenns hovedstad, Scalloway, la vi kursen  sørover mot Fair Isle i til dels blikkstille Nordsjø. Det var perfekt vær å spotte hval i, men den opplevelsen har vi enda til gode

. Men sol, vindstille og hengekøye på fordekket over dette strekket er ikke hverdagskost. Synd slikt vær ikke lar seg kombinere med seiling for idyllen blir jo lettere redusert av motordur, men det var ikke en klage, altså!

Med slikt vær kunne vi jo alldeles ikke gå forbi perlen Fair Isle, en klippeøy som reiser seg fra havet mellom Shetland og Orkenøyene, dekket av et grønt teppe over buktende åser på toppen, og som myldrer av fugler, harer og sauer. 70 innbyggere klorer seg fast  her i omgivelser som i seilerguiden omtales å ha “terrible weather-conditions from September to May”, men dette var altså en perle av en dag. Ungene bygde sandslott i hvit sand mens ærfugl-ungene svømte i vannkanten og selen tittet nysgjerrig på fra bukta. Lang kveldstur opp gjennom åsene gjorde godt før vi seilte videre mot Orkenøyene neste dag.

Nå fikk vi for alvor en smak av tidevannsstrømmene i området –  vi var nok mer heldige enn godt forberedt første dagen fra Shetland. Tidevannstabeller og strømkart har brått blitt en viktig del av planleggingen av neste seil-etappe. Når strømmene går i virvler midtfjords og øker farten på båten med 4-5 knop er det VIKTIG at vi skal samme vei. Lite vind også denne dagen gjorde at vi slapp unna krevende strømskavler på vei til Kirkwall.

Vi kom med utilsiktet, men perfekt timimg til å få med oss Tall Ships Race de neste 2 dagene, og flotte skuter som Sørlandet og Statsraad Lehmkuhl gjorde den litt påtrengende norske følelsen enda sterke i disse særs norskvennlige områdene. Til og med flagget er nesten norsk – bare gult i stedet for hvitt – ellers likt. Vi fikk aldri sett skutene med seil oppe, og det var selvfølgelig synd, men det ble likevel mye båt å se på for gutta.

Orkenøyene har utrolige funn fra steinalder og bronsealder, og gjør et fantastisk arbeid med å ta vare på dem og gjøre dem tilgjengelig for turister. Ring of Brodgar er en fascinerende steinsirkel fra steinalderen med blokker opptil 7m (pluss en tredjedel under jorda). Ingen som vet sikkert hvilken funksjon den hadde, men mye som tyder på at den har hatt stor sermoniell og kulturell betydning. Guiden fortalte engasjert om tilsvarende og like store (!) ringer andre steder helt sør i England (hvem reiste så langt på den tiden og hvorfor bygde de dem like??), og om helt nye funn rett i nærheten som de tror er dekorerte templer fra steinalderen – noe som aldri er funnet før. De er tydelig stolte av sine norrøne røtter, og regler om almannarett til kyst og fritt fiske i ferskvann stammer fra gammel norrøn lovgivning og skiller seg fra den engelske kronens tilsvarende rettigheter i resten av kongedømmet.

Etter mye trasking til ulike ruiner denne dagen bråbestemte vi oss for å gå videre til Wick i Skottland samme kveld pga vær og strømforhold. Vi la ut i 20-tiden, og fikk strømmen med oss mesteparten av tiden. Vinden var imidlertid kraftigere enn meldt, og det ble noe dansing på bølgene utover natten før vi la i havn i 3-tida på skotsk fastland. Her har vi hatt en rolig dag i dag, der den største begivenheten var å kjøpe is fra ei tralle og gynge i storseilopphalet i klatreselen
.

Gamlekara som er med oss klarer seg fint, både som seilere og i engelsspråklig farvann. Når det rolig kommenteres at “Hain vart litte mær roklåt sjyn no ja”  når strømskavlene herjer som verst, eller de rir av bølgene til rors midt på natten, er det tydelig at det ikke er pingler som er med på tur. Og tro ikke på dem hvis de sier de ikke kan engelsk – de skjønner MYE mer enn de ville ha det til på forhånd.