Etter Barbuda dro vi videre til Jost Van Dyke, også en øy tilhørende British Virgin Islands. Øya har 200 innbyggere og er oppkalt etter en nederlandsk privateer. En privateer var en form for pirat som var utsendt av kongen med fullmakt til å plyndre utenlandske skip
. På denne måten kunne landet som sendte privateerene ramme fiendtlige land, uten å åpenbart gå til krig. Det var utstrakt bruk av privateerer spesielt da Spania “eide” de fleste karibiske øyer. Særlig var England og Frankrike de som hyret privateerer, og både spanske skip og spanske bosettere fikk unngjelde. Men nok om det, Jost Van Dyke var base for sitt navneopphav på 1700-tallet, og vi dro dit.
Heller ikke denne gang sto fiskelykken oss bi. Vi fikk riktignok fisk på kroken, men hva hjelper vel det når kroken fortsatt er dekket med plastikkhylsa som den leveres med… Ny krok gir ikke alltid topp fiskelykke!
Vi la oss på bøye i Great Harbour
. Det viste seg at dette var et skikkelig “laid back” sted på riktig syd-karibisk vis. Masse plankebarer lå på innsiden av stranda, mens hengekøyene hang til fri benyttelse mellom palmene på stranda
. Reisehåndboka siterer en av de lokale slik: “When main street is still a beach, you know life is good”.
Neste dag gikk vi på tur sammen med Afrodite. Veiene går nesten rett opp bakkene, så man går seg fort varm
relative efficacy. The disadvantages include specificand/or specialist sildenafil.
. Vi kom nesten til den 321 meter høye toppen, men siste biten var sperret. Det gjorde ikke så mye, vi var kokvarme og lengtet etter kald drikke og et bad.
På kvelden spiste vi middag på den legendariske Foxy’s Bar.
Dagen etter slappet vi av og gikk en ettermiddagstur til nabobukta, White Bay. Vi fikk besøk av Lise og Kjell fra seilbåten Milla. Det endte med middag og hyggelig prat.
Morgenen etter kastet vi loss og satte kursen mot Tortola for å skaffe kontanter og mat
. Fisken lot seg ikke friste av den skarpe kroken.
