Mandag kl 13.45 la vi ut fra et vindstille Belfast i retning Skottland
. Når man skal krysse North Channel, det smaleste partiet mellom Irland og Skottland, er vindstille et helt greit vær. Strømmen kommer opp mot 5 knop enkelte steder, og hvis du da går tvers eller mot vind og med strøm, blir sjøen rimelig skvalpete. Strømkartene ble lest godt, for enkelte timer går den faktisk i begge retninger avhengig av hvor i kanalen man er, og da er det greit å fin-navigere også i åpent lende.
Vi forlot et overskyet og etter hvert regntungt Irland, og midt i fjorden kom solskinnsværet mot oss. Det er sjelden å se værskillet så snorrett – utrolig fascinerende. Og deilig! Vi koste oss med middag oppe i friluft for første gang på lenge, og heiste etter hvert seil i en lett finværsbris. Aldri før har vi seilt skarp kryss i 3,5m/s vind og fått båten opp i 7,5 knop! Flatt vann og sterk medstrøm gjør underverker 🙂 Utrolig merkelig følelse, for det kjennes og ser ut som båten står nesten stille, mens fartsmåleren viser at vi fosser av gårde. Vanligvis ville vi vært fornøyd med 3,5-4 knop i slik vind…
Finværet ønsket oss velkommen til Skottland, og det ble en Norges-vakker sommerkveld med ubeskrivelig lys. Det var nesten som å komme hjem. Fjellene er litt grønnere, men mindre ville, sjøfuglene er kjente og laksemærene ligger i buktene. På morgenkvisten etter en natt som aldri ble skikkelig mørk, fikk Ingvar besøk av delfiner igjen, – store som små hval (noe de faktisk er…), og jeg overtok siste etappe inn mot Oban.
Fjorden inn mot Oban er noe forvirrende merket, og med Karibias omvendte rød-grønn-merking litt for nært innpå i min morratrøtte hjerne, klarte jeg å gå på feil side av en grønn stake før jeg i siste liten fikk manøvrert inn på riktig side av den neste. Vi må ha vært mer enn heldige – grunna jeg hadde passert rett ved siden av var 0,3 m på lavvann..

.
Finværet var meldt å være kortvarig, så etter fortøyning og frokost, tok vi på oss turskoene og knyttet nærmere bekjentskap med øya Kerrara. Traktorveier og stier går rundt hele denne øya som befolkes av et 10-talls innbyggere, sauer med 4 horn og skotsk høylandsfe. Må være de kuleste dyra i klassen! Da vi hadde krysset øya på midten fant vi ikke stien som gikk tilbake på andre siden, og endte med en retur langs sauebeiter og dyretråkk oppi høyden. Planen var ikke å gå sååå langt egentlig, så vi hadde ikke med oss verken vått eller tørt. Aldri har en lunsjburger smakt så godt som da vi etter 3 timers gange, hvorav den siste i regn, kom tilbake til båten. Formen er jo ikke imponerende etter dette latmannsåret, så det er en del av planen å slite seg ut litt innimellom framover. Slik sett fulgte vi planen 🙂
Endelig hadde vi rimelig brukbart nett i båten igjen (hva er det med Great Britain og nett i havner???), og mens noen tok en velfortjent middagshvil etter lang nattevakt, gjorde andre innhogg i digitale medier. Nå er vi igjen i strøk der vi rett og slett har gitt opp å bruke nett. Vi er derfor tilbake på Atlanterhavs-teknikk, og sender bloggposter på satelitt-telefon. Vi har i dag tatt fatt på Caldedoniakanalen. Vindstille og regn er værbildet, og blir det ikke bedre i morgen durer vi nok fort igjennom.
Men tilbake til gårsdagen: I kveldinga var det tid for bursdagsmiddag inne i Oban. I pøsende regnvær og 10 grader dro vi med taxibåt over fjorden, og tok den første restauranten vi fant for ikke å bli gjennomvåte. Deilig italiensk mat satte et punktum for en bursdag som hadde opptil flere slående kontraster til Henriks feiring på Antigua for nøyaktig 3 måneder siden.
Med 41 år og 12000 nautiske mil på baken, og ny jobb i lomma ser jeg nå fram til mine beste år!