Det finnes mange barnebilder av meg med fletter. Innbilder meg at jeg likte dem, men husker også mye floker og såre hårrøtter og erkjennelsen av at jeg nok var veldig hårsår. Flettene var i allefall borte på 1.klassebildet.

Siden har det vekslet mye med hårlengden, og jeg har aldri klart å bestemme meg for EN frisyre – i den grad DET skulle være et mål… For 15 år siden bodde jeg 2 måneder i Botswana, og hadde på forhånd spart opp til langt nok hår, fast bestemt på å få det flettet i afro-fletter da jeg kom dit. Jeg husker jeg oppsøkte frisørdama i byen der jeg bodde allerede 1. uka, full av forventning om ekte afrosveis og en pinefull time. Tror du ikke dama nekta å flette meg!! For jeg hadde ikke tykt nok hår, sa hun, til at flettene ble liggende tett i tett som på et teppe, og afro-hår kunne hun jo ikke bruke som innlegg i mitt nordiske hår. Yrkesstoltheten hennes nektet henne rett og slett å flette slik at hodebunnen kunne sees mellom flettene! Er det mulig! Dette med yrkesstolthet kan til tider gå for langt. Kjenner at jeg fortsatt blir litt opprørt..
.

Før vi nå dro på langtur nå hadde jeg vurdert det slik at det var bedre å ha langt hår som kunne settes opp i varmen enn å ha kort hår som man stadig måtte klippe hos frisører som bare skjønner seg på langt damehår. Det har jeg prøvd før – var IKKE vellykket! Jeg hadde også tenkt at dersom jeg noen gang skulle få flettet håret mitt, måtte det bli nå – 40 år er virkelig i siste liten for slike utskeielser på hårfronten.

Etter en mislykket avtale med ei flettedame som aldri kom til avtalt tid i Nazare i Portugal, så det nå endelig så det ut til at min drøm om afrofletter kunne bli virkelighet! I Puerto Mogan er det marked hver fredag, og det meste tilbys i en kilometer lang rekke av boder rundt havna. Også fletting
. Dama fra Senegal som ga meg et tilbud ville jeg aldri ansatt i en resepsjon for å si det slik – det så rett og slett anstrengende ut for henne å smile. Samme det, bare hun kunne flette, tenkte jeg.  Vi ble enige om pris, og hun satte i gang å dele inn håret med forsiktige, rolige bevegelser. Jeg øynet et håp om at det kanskje ikke skulle bli tortur likevel.

Så kom Fatima.

Etter at Fatima hadde spist sin nyinnkjøpte mango til lunsj – med skallet på – ble det tydelig for meg at den sure dama bare tjente som tidtrøyte til Fatima var ferdig. Jeg ble beordret til å flytte meg over til henne – det vil si på en lav krakk mellom bena hennes – og det var plutselig slutt på all fomling. Håpet om en smertefri fletting forsvant brått. Hun oljet fingrene og satte i gang.

Jeg ble rimelig svett på ryggen etter hvert – man blir gjerne litt varm av slik ekstrem hodebunnsmassasje. Damene skravlet i vei på sitt senegalesisk, og den sure gjorde innimellom et halvhjertet forsøk på å fange interessen hos noen av de forbipasserende for å selge solbriller, vesker eller lommebøker av moderat kvalitet av merker som «Booss» eller «Golden Fashion». Hun solgte ingenting den drøye timen jeg satt der selv om hun kalte dem «my friend». Med nakken dratt etter håret ut i de ytterste stillinger for at Fatima ikke skulle behøve å flytte på seg, fikk jeg med meg noen svært mørke mannebein som var innom for å notere tall på ei spiralblokk. Godt for dem de hadde en kunde inne, tror jeg…

Men nå er altså flettene på plass. Jeg slipper flagrende lugg i øynene når jeg skal stramme seilene, det er luftig og godt i varmen, de holder sikkert til midt i Atlanteren, og ikke minst – jeg har endelig fått mine afro-fletter 🙂