En epoke i dette friåret vårt er snart over, og vi står på terskelen til “det store spranget” over Atlanteren og til en ny og ukjent tilværelse i Karibien
. Om 20 dager kaster vi loss fra Las Palmas på Gran Canaria sammen med 229 andre båter (hvorav 12 andre norske) i “Atlantic Rally for Cruisers” (ARC), og setter kursen 252 grader mot St.Lucia sør i Karibien. Det er ganske nøyaktig 2700 nm (4914km) vi skal legge bak oss før vi setter føttene på land igjen. Kanskje tar det 16 dager over, kanskje 24. Vi bør i alle fall få feiret Lucia-dagen på St.Lucia i år! Så langt på denne turen har vi seilt 3200nm – på 4 måneder

. Vi har jo ikke stressa så fælt, for å si det slik 🙂 Vi kunne jo seilt hit til Kanariøyene på 3-4 uker, var det en spanjol som mente, – men da hadde vi gått glipp av veldig mye!

Det var mye sommerfugler i magen og katastrofetanker i hodet mitt før vi dro – særlig da jeg jobbet som verst med å få på plass forsikringene vi trengte. Tross alt var det mye ukjent vi skulle begi oss ut på, og havet er veldig stort og potensielt farlig. Faktum er at etter 4 måneder har jeg ikke hatt en eneste opplevelse av å bli redd underveis – ikke en gang da vi hadde stiv kuling i Nordsjøen
. Slett ikke alt har vært like behagelig, men når jeg innimellom leser norske aviser på nett, sitter jeg igjen med konklusjonen at det jammen er godt å være trygt i en båt på langtur, så mye skummelt som skjer i Norge… Slik er det vel ofte – det meste av det som kan være skremmende er verre når man tenker på det på forhånd eller på avstand, enn når man er midt oppi det.

Båten har oppført seg eksemplarisk, vi har ikke hatt noen alvorlige uhell, vi har knapt vært snørrete og vi har hatt mye fantastisk seilvær

. Det har i grunnen vært en eneste stor medvindsseilas på alle måter
. At man må planlegge, jobbe og sjekke værmeldingene for å få det til å fungere er bare en del av hele bildet, det handler også om å være heldig, eller kanskje om “bakvakta” hjemme. Muligens kan vi tilskrive “go’værs-skipperen” på utlån fra Lars og Anne Birgit noe av æren for god bør? Hvem vet..
.

Vi er i alle fall veldig takknemlige for det store eventyret vi har hatt på sjøen og på land nedover Vest-Europa disse 4 månedene. Noen opplevelser utmerker seg selvfølgelig, og videoen vi la ut for noen dager siden formidler litt fra en av de aller største – overfarten fra Portugal til Madeira var virkelig en høydare! Og om vi savner noen få ting (egentlig bare oppvaskmaskin…) og mange folk, er det egentlig ingen som vil hjem enda.

Vi er utrolig priviligerte som kan få oppleve et helt år på denne måten – kjenne på hvordan det er å ha god tid – leeeenge. Sove til man våkner på en mandag, velge hva man vil gjøre ut av dagen og uka helt fritt, uten en liste av forhåndsoppsatte aktiviteter man på et eller annet vis har rotet seg opp i, og som legger beslag på det meste av det som kalles fritid. Visst har man valgt det fordi det er positivt og noe man ønsker, men det blir bare så fort for mye… Det blir ikke lett å verve oss til noe når vi kommer hjem – dette er GODT!

Tanken på å krysse Atlanteren er nå full av positiv forventning for oss alle! Vi gleder oss til å få håndplukket mannskap ombord 15. november, og om noen dager braker det løs med regatta-texas i marinaen her i Las Palmas hvor vi er nå. Fra 4. november åpner ARC-kontoret sine dører. Alle båtene skal da sikkerhetssjekkes og godkjennes, det er egne barneaktiviteter og ulike seminarer sist uka før start, og det bygger seg etter hvert opp en egen atmosfære krydret med forventning, nerver, stress og kaos blant de ca 1000 deltagerne som gradvis kommer. Morten fra Nord-Norge i seilsjappa her i havna (han er forøvrig et funn), sier at det blir verre enn vi har evne til å tenke oss på forhånd! Vi er litt tidlig på plass, vil gjerne ha mest mulig i orden før 15.11 slik at vi kan roe ned de siste dagene, prøveseile med mannskapet vårt og slippe mest mulig unna kaoset på slutten. Visjonen min er å sitte på dekk med ei bok og titte rolig på folk som springer forbi de siste 3 dagene…hehe – blir nok neppe slik, sikkert noe stress igjen til oss også – alltid noe som MÅ gjøres i siste liten. Så akkurat nå for tiden er det mye å ta seg til.

Dagene går nå med til ompakking av båten for å få plass til 2 mann til + mat og drikke for drøye 3 uker, skriving av proviantlister og ditto innkjøp, vasking og polering, skolejobbing 7 dager i uka med løfte om 1 uke fri før vi drar, montering, justering og sjekking av teknikk, kommunikasjon, sikkerhetsutstyr, bunkringsløsninger, og ordning av alle de talløse småtingene som skal sikre best mulig “gli” på alle måter over blåmyra.

Og innimellom alt dette er det lett å være sosial her! Australske kompiser fra Selvagem Grande er på plass. Familiebåtene samles på samme område, og når man ligger med akterenden mot brygga, er det nesten som å ha etablert seg i gå-gata. Alltid noen gode historier som serveres og artige situasjoner å få med seg.