Etter at vi dro fra Portosin lørdag morgen har var været av den generøse sorten. De 28 gradene vi skrøt av første dag i Coruna for snart 2 uker siden gikk fort over, og vi måtte ta fram dynene og fleecejakker igjen allerede 2 dager etter – 14 graders-sommeren kjenner vi jo godt til hjemmefra. Men altså – fra lørdag til mandag denne uka sullet vi nedover  fra fjord til fjord og fra strand til strand i sol og lett bris – la ikke igjen en eneste euro i overprisede marianaer på flere dager, og ble veldig gode på å legge ut anker manuelt siden ankervinsjen har gått ut i streik.  Å dra anker om morran er jo ikke mer trening enn man trenger..
.

Lørdag «deltok» vi i regatta. En franskmann foran oss i fjorden hadde allerede yppa seg med spinnaker, og vi dro opp genakeren vår for å se om vi kunne ta innpå ham. Vi parkerte ham etter 30 minutter, og oppdaget da at vi nærmet oss rundingsbøya for en lokal regatta. Vi sneik oss inn på 4.plass halvveis i løpet, og derfra og inn holdt vi plasseringa vår. Veldig artig! Spanjolene smilte og vinket – ingen sure miner!

Vi har funnet noen perler av noen strender underveis – Currubedo og Isla Cies anbefales på det varmeste. Vil du derimot føle at du har seilt til Syden og snytt StarTour for inntekten, kan ankring utenfor Sanxenxo velges. Tjokka full strand utenfor en ren byfasade

. Ikke sjarmerende sett fra vår side, men vi trengte et sted med matbutikk.  Tollinspektørene vi fikk ombord ved Isla Cies en «tidlig» morgen kunne stolt fortelle at stranden der hadde blitt kåret til verdens beste av National Geographic, så det er ikke småtterier det er snakk om! Sjefen ble veldig snakkesalig da han skjønte vi kom fra Norge – han hadde jo seilt på en oljetanker fra Haugesund i 1976, så han virket å føle seg nesten som nordmann. Ble ikke mange vanskelige spørsmål å få fra den tollkaren, nei
.

Alt godt har en ende… I går valgte vi å gå fra Isla Cies og inn til Bajona fordi vinden økte godt på og regnet drog inn fra sør. Det er meldt slik noen dager framover, og vi avventer vel å gå videre til Portugal til det letter og vinden snur

. Regn og opp i kuling motvind er ikke trivelig, så vi satser på å mekke litt i havn, kjøre full rulle på skole og lese oss opp på kysten som kommer. Kanskje drar vi videre på lørdag – kanskje over helga.

Siden vi var besnærende nær Santiago de Compostela, dette målet for pilgrimer gjennom mange hundre år, bestemte vi oss for å ta en RLE-ekskursjon fredag i forrige uke. Henrik har i alle fall noen nærliggende tema i RLE-boka si, og begge har skrevet et sammendrag etterpå

. Her er det ingen slinger i valsen!

Dette er noe av det de lærte: Katedralen i Santiago de Compostela er bygd opp gjennom mer enn 1000 år over det som man mener er levningene av apostelen Jakob. Han ble henrettet ved halshogging av kong Herodes i Jerusalem i år 44, og var den første kristne martyr. To av hans venner tok kroppen hans den lange veien hit for å begrave ham fordi han hadde forkynt her i Galicia tidligere. Det er mange legender og historier knyttet til dette. Etter sigende tok de ham hit sjøveien, og alle pilgrimer som kommer til Santiago får derfor et kamskjell i vandrestaven sin. Guttene ville gjerne se kisten de oppbevarer levningene i, og vi stilte oss dermed i en nokså lang kø som bl.a gikk inn og opp i det gullforgylte, overdådige alteret. Har aldri før stått i et rom der samtlige vegger og tak er gullbelagt. Kisten var av sølv, og i en størrelse som i følge Gerhard «passer til en hodeløs mann».

Gamlebyen er bygd opp rundt katedralen, skjønt – det er ikke akkurat den eneste kartedralen i byen. Virker som de fleste helgener har sin egen kirke her. Sett på litt avstand ser hele bykjernen ut som en eneste sammenhengende bygning som utgår fra den sentrale, imponerende katedralen med et dusin spir og tårn til sammen. Går man inn i denne kjernen er det trange, brosteinlagte gater mellom husene, og man føler seg definitiv hensatt til eldre tider,- helt til en gitarist på et hjørne drar i gang med Beatles. Veldig fint, men en smule malplassert… Det var riktignok «Yesterday», men likevel. Det var en salig blanding av gatemusikanter i grunnen – alt fra sør-amerikansk gitarspill via jazz og til en fyr med et blåseinstrument med en sound som fikk meg til å se etter kobraen hans. Men flinke var de alle sammen, og den multikulturelle stemningen gjenspeiltes også i mengden som fylte området rundt katedralen. Bemerkelsesverdig mange hinket der de fortsatt gikk rundt med vandrestaven sin. Ikke så rart, kanskje; noen hadde virkelig gått langt. De som har gått hele veien startet i Frankrike, og det blir snakk om 70 mil eller så. Noen hadde tydeligvis syklet pilgrimsveien, men DET ble litt feil i mitt hode – hvis det er pilgrimsferd man skal på
. Blir som en fast-food-variant: Det går på bekostning av både smaksopplevelse og næringsinnhold.

Hvis noen skulle være bekymret for denne seilingen vår, skal dere bare være glade for at reise med buss begrenser seg til et minimum. Bussturen til og fra Santioago opplevdes til tider hasardiøs med full pinne på smale veier. Byturer tærer tydeligvis på slike feriefolk som oss. Stuptrøtte med utslitte bein og hodepine kom vi velberget tilbake til båten – også kalt «hjem» stadig oftere – og «flyt-følelsen» var noe svekket i kveldinga. Men ny dag ga nye muligheter, og vi heiste seil, la oss ut i sol og nordavind, og ankret opp etter 3,5 timer utenfor Corrubedo. Resten av dagen var vi rett og slett på stranda, men det trenger vi ikke utbrodere.