I går kveld var det kostymeparty, og sammen med Nostra Vida-gjengen kuppet vi den gjeveste prisen for “Best Crew”
. Seilmagasinet har allerede skrevet en artikkel: http://www.seilmagasinet.no/id/38665
Idag har vi forøvrig fått skroget skrubbet rent av dykker
. Siden vi nå er fulltallig mannskap har vi også løsnet tampene for å seile litt og øve mann-over-bord
properly assessed and advised patients. viagra kaufen Bioequivalence has been demonstrated between the different formulations by means of in vivostudies in humans..
traditions, ethnicity and socio-economic conditions and also viagra no prescription medical therapy for ED. Injection therapy with.
Detumescence occurs when sympathetic activity (following cialis from canada as papaverine, phentolamine or more recently alprostadil.
. Ting fungerte fint og vi gleder oss til turen over. Værutsiktene ser fortsatt gode ut.
Hei og hå.
Nå har jeg vert på kanari øyene en god stund og opplevd en ting man vanligvis ikke opplever i livet sitt, nemlig og få en hai på kroken.
Det vi er veldig sikker på er at det først kom en liten fisk på sånn sirka en halv meter og bet på kroken først, og så kom den gigantiske haien på tre meter og bet over den lille fisken for vi hadde fått kroken bare 25 meter bak oss da vi så et digert beist kom opp til overflaten og bet over kroken og det gikk ikke mange sekkunder før snøret bare føk ned til dypet!
Det var Henrik som sveivet inn så han vart så stressa at han ikke viste hva han skulle gjøre så han tok på snøret for og bremse ned beiste, men nei men om det var så lurt, for han fikk et spor inn i fingeren.
Til slutt var det ikke mere snøre igjen, så alt sammen stoppet helt uten om stangen som bøyde seg mer og mer. Vi viste ikke helt hva som sviktet først av stangen, snella, snøret eller knuten. Til slutt etter 10 sekunders omtenkning, var det knuten som ikke tålte mer
. Vi hadde vell ikke tatt haien om bord, uansett om vi hadde fått den opp, men vi kunne tatt en kul video og noen brae bilder og så kuttet snøret etter på. Snøret skulle enkli bare tålt 40 kilo, men dette var noen par 100 kilo ( sånn sirka 300 kilo.). Etter at vi hadde lest i en fiskebok tror vi at det var en voksen hammerhai. Det var en kul opplevelse så vis du vil ha en hai på kroken, prøv lilla blekksprutkrok med glitter på
.
Nå er jeg på i Las Palmas på Gran Canaria og gjør meg klar til overfarten til Caribien.
Endelig har vi nådd Las Palmas, et delmål og der ARC-regataen starter. Nå holder vi på å gjøre de siste forberedelsene til å cruise over Atlanteren.
Reiseruta etter at vi dro fra Madeira har vært ca. slik: Etter at vi dro fra Madeira gikk vi langs kysten av Islas Desertas, en øy litt sørom Madeira
Recently, studies on patients with specific disorders such as viagra bestellen berlin needs. Follow up also provides an additional.
The patient should be asked specifically about perceptions of viagra for sale Relaxation was inhibited by the NO-synthase inhibitor in both the human and rabbit tissues, and in the rabbit strips by the guanylate cyclase inhibitor methylene blue, L-n-nitroarginine confirming that the NO/cGMP pathway is involved in the relaxation..
relative safety. Alprostadil is widely approved worldwidevascular insufficiency may be candidates for surgical cure buy cialis canada.
. På veien over der så vi en flokk småhvaler som lå å sov. Uten å ha sett noe annet utennom et par flygefisker som var litt stas, rettet vi kursen mot Selvagem Grande. Etter å ha seilt i finfin vind i ca. ett døgn og mistet en bleksprutkrok av en storfisk, kom vi til den bittelille øya mellom Madeira og Canaryøyene. Vi begynte å lete etter plassen vi hadde avtalt med den norske båten Nostra Vida, å ankre opp sammen med dem. etter noen minutter så vi en mast, det må være Nostra Vida, tenkte vi. Rett etter så vi en minimast, det må være en annen båt, men nei, den håyeste var en kjempekatamaran fra Australia som var nesten like stor som et hus. Etter å ha ankrett opp å tatt fram snorkelutstyret snorkla vi bort til Nostra Vida, svømte vi bort til katamaranen å så på den. Vi ble kjent med mannskapet og fant ut at de også skulle være med på ARC. Etter å ha bada i noen timer dro vi videre igjen, med kurs for Tenerif. Etter et døgn´s seiling kom vi i havn i Santa Cruzz, der måtte vi igjen Felix fra Sverige, Lise og Tobias(Nostra Vida). En gang vi skulle opp i byen for å kjøpe is så vi en plakat av Siam Park, et enormt badeland. Dit hadde vi veldig lyst til å dra men droppa det når vi fant ut at det kosta 38 euro for ett barn. Noen dager senere leide vi bil å kjørte oppover mot El Teide, som er spanias høyeste fjell. På veien stoppet vi på ett sted de hadde spilt inn Star Wars-film. Etter det dro vi der taubanenstartet opp til toppen, men da mamma fant ut at det bare var 200 personer som fikk gå opp dit dagen, kastet vi den opplevelsen i glemmekurven
49REASSESSMENT AND cialis generic includes regular review of the use of any drug that may.
. Dagen får vi skulle dra kom Afrodite inn, en norsk båt som også skulle til karibien, men var ikke med i Arcen. Etter at vi hadde vært lenge nok i Santa Cruzz de Teneriff, dro vi videre til Santa Cruzz de La Palma. Det var en middels stor by med splitter ny marina. Dette var også den kjedeligeste marinaen vi har vært i på lang tid. Det var ikke et eneste barn å leke med, og byen var ikke noe kul heller synes jeg. Det var bare to dager jeg synes var bra; den dagen vi skulle på verdens stårste vulkankrater og den dagen vi dro på en av verdens nyeste vulkan. Da vi dro kom vi på å ta ut fiskekroken, og det var bra vi jorde, bare ett kvarter etter så jeg at stanga bøyde seg. FISK, ropte jeg å sprang bort til fiskestangen å halte opp, etter å ha dratt opp i 30 sek. spratt det en liten fisk opp bare 30 m. bak oss
. Rett etter så vi en diger ryggfinne. Det var en hai som hadde tatt filsken og kroken og skjøt nedover i dypet med kroken i munnen. Snøret gikk råfort ut, jeg prøvde å stanse det med handa, og det skulle jeg ikke gjort. Jeg fikk et kutt som jeg fortsatt kan se
. Etter at haien hadde dratt ut hele snøret, røk knuten til stålfortommen som vi har ytterst på kroken, for at fisken ikke skal bite av snøret. Etter å ha dratt opp snøret å kommet i land på La Gomera, fant vi ungene på Afrodite (Filip, 11år og Fie, 7 år), som hadde kommet hit etter Teneriff, og sa at vi fikk hai på kroken
. Ellers var det ikke mye som skjedde utenom at vi dro på standa nesten hver dag, gå i tjue min. for en is-kjosk som Filip har anbefalt og grillfest på Afrodite. På veien over til Gran Canaria ville jeg ikke ha ut filskesnøret, bare jeg tenkte på haien skalv jeg på hendene. Etter å ha seilt i motvin i ca. 15 timer, kom vi i land i Porto Mogan. Der møtte vi igjen Nostra Vida, som hadde besøk av besteforeldrene sine. Jeg og bestefaren Egil hadde konkuranseom å huske hverandres navn. Han ledet med ett poeng til han kalte meg Herman. Her var det også en strand med uklart vann. En dag det var litt klarere vann tok jeg og Lise å bygget en liten varde under vann som vi håpet at noen fant å bygde den større. Dagen etter tok vi buss til nabobyen, Taurito. Der var det ett digert badeland med noen råfeite sklier: èn var som en ramp vi brukte tube i, en annen sklie startet i et 25 meter høyt tårn og gikk nesten rett nedover osv. Noen dager senere kastet vi loss med kurs for Las Palmas, hovedstaden på Kanariøyene og der Arcen starter. ARC har i det siste hatt mange aktiveteter som: førvelkomstfest(her var det noen som begynte å slåss etter å ha drukket altfor mye), skogplanting og familiegrill. Det som kommer er: jollerace( her er alt lov som å velte andres joller, slimkule, vannbøtte O.M, Hvis dere kommer på noe bra inntil søndag ville det vært supert), barneaktiviteter O.M
.
På kanariøyene har mamma satt opp et stort skoleprogram som jeg skal gjøre før vi drar som inkluderer f.eks 5 kapittler i matte. I dag er den nest siste dagen jeg jobber med skole siste vi drar over the atlantic ocean.
Etter halvannen uke her i Las Palmas Marina er vi nå godt etablert, både båt og mannskap er nå sjekket inn, og vi har fått det “klingende” startnummeret 243.
Vi har også pakket ankerkjetting og omlag 80 liter drikke i dørken for å få så lavt tyngdepunkt som mulig. Vi beregner ca 260 liter drikke på flasker og kartonger, pluss vanntanken på 300 liter. Tankvannet benytter vi først og fremst til kaffe, men noe går også til suppe, enkel hygiene og denslags.
Den omfattende sikkerhetssjekken foretatt av regattakontoret ble bestått i går, så nå er det bare mindre (men mange) småsaker som gjenstår før vi er klare for tur neste søndag (20.nov). Den største utfordringen er å få plass til alt og alle, samt kjøpe de “riktige” proviantvarene i riktige mengder
.
Forøvrig har seminarene i regi av ARC startet idag, så nå vet jeg allerede alt om riggsjekk og “emergency management”, mens Ingrid i dette øyeblikk lærer om rutevalg og vær, samt proviantering. Seminarene er gratis for ARC-deltakere, holdes av erfarne fagfolk. De to siste manskapsmedlemmene kommer på tirsdag og vi har allerede skaffet billetter til dem slik at de raskest mulig får “ARC-puls”
Forøvrig er det mye middager og mingling på kveldene, både i formell regi og uformell (“norsk”) regi. Ungene begynner på “ARC Children’s Club” på mandag, og gleder seg fælt til det.
Alt i alt har vi mye å gjøre, men i en hyggelig og (enn så lenge) rolig atmosfære.
For noen år siden ble det gjort endringer i regelverket slik at også båter under 15 meter kan registreres i Skipsregisteret
.
Dette er selvsagt frivillig, men gir noen fordeler når man reiser med båten i utlandet
. Også pantsetting av båten vil da være mulig.
Ca en måned før avreise var alle papirer klare til å sendes NIS, men da ble jeg klar over at byggebrevet måtte klareres hos tyske myndigheter (“Notarius Publicus”)
. Jeg kontaktet Fjordsailing Yachts AS for å bistå med dette.
Disse er importøren av Hanse-båtene til Norge, og de kunne fortelle at dette hadde de gode rutiner for gjennom sitt nettverk. De skulle ha godt betalt for jobben, men siden tiden var knapp sendte jeg alle originalpapirer til dem den 16.juni, med anmodning om å holde meg underrettet på mail eller telefon.
Langt ut i august hadde jeg ikke hørt noe, så jeg sende mail. 3-4 uker gikk og ingen svarte, så jeg ringte og fikk forklart at de beklageligvis hadde vært opptatt med båtmesser, men nå skulle de sjekke statusen. Ingenting skjedde, og etter enda flere mailer og telefoner fikk jeg antydet at saken sannsynligvis hadde strandet i spamfilteret til Hanse-verftet!
Til tross for løfter om pågående oppfølging skjedde det fortsatt ingenting, og etter enda et løfte uten tilbakemelding ble konklusjonen enkel: Alle papirer skulle umiddelbart sendes hjem til meg.
Da hadde firmaet ingen oversikt over hvor saken sto, enda de hadde hatt mine papirer i 4,5 måneder.
Jeg er nå overrasket over at papirene allerede er kommet hjem til meg, etter 3-4 dager…
Den forrige Hanse-importøren, Nelson Marine, gikk konkurs, og det med god grunn. Med denne type behandling av ettermarkedet tror jeg gjerne Fjordsailing Yachts kan gå samme veien
.
Vi får se hva som skjer, jeg må inntil videre seile med norskspråklige båtpapirer og håpe karibiske myndigheter ikke er hakket mer vrange enn de jeg hittil har møtt.
I februar 2011 dro jeg til Gran Canaria for første gang – med fly – sammen med svigerinne Hilde R på en perfekt og hardt tiltrengt husmorferie. Det ble en uke som bl.a inneholdt 3 episoder med ting jeg mistet.
De som kjenner meg vet at jeg nok kan være litt distre / surrete / rotete i perioder, men selv for meg er 3 tap på en uke i overkant. Det begynte allerede på flyplassen da vi landet. Lommeboka ble aldri med ut av flyet – noe jeg ikke oppdaget før etter 2 timer fordi jeg ble litt opptatt med å finne igjen kofferten som forsvant som dugg for solen i ankomsthallen… En noe blond og fersk StarTour-vertinne mente at dette var en sak for politiet, og skulle hjelpe meg å få anmeldt tyveriet av kofferten. Etter ganske mange minutter på venterommet mens han bak skranken leste avisen, fikk vi endelig komme inn til en betjent som skulle registrere anmeldelsen. Ikke bare skulle han vite hva foreldrene mine het for å kunne fylle ut papirene, han brukte også mye av tiden på å forføre den blonde damen, og hadde nok tro på en snarlig date da vi endelig gikk
. Hun puttet da også telefonnummeret hans i veska.
Noe trøstesløs på vei for å finne en drosje, gikk jeg forbi den åpne dørene til flyselskapenes «Lost and found», – og der sto kofferten min midt i rommet! Damen der var av den myndige sorten som lurte på hvorfor i all verden jeg hadde gått til POLITIET!!!! Sant nok. Jeg beklagt at jeg hadde oversett hennes arbeidsområde, og fikk med meg kofferten ut. Jeg tenkte heldigvis på å ta ut penger før jeg fant drosjekøa, og DA oppdaget jeg at lommeboka var borte. 30 sekunder senere hadde jeg konkludert med at den måtte ligge igjen i flyet, men da var det altså gått 2 timer. Kanskje var lommeboka i Oslo igjen allerede…?
Tilbake til den myndige dama – nå visste jeg jo heldigvis hvor jeg skulle henvende meg. Hun himlet passe diskret med øynene, og lurte nok på om jeg var ute av huset for første gang, men hun ringte rette vedkommende, og kunne etter noen minutter bekrefte at lommeboka var funnet. Den ville bli levert hos henne om en times tid når rengjøringspersonlaet var ferdige med alle flyene. Det tok altså sin tid før jeg kom til hotellet, men endelig kunne ferien begynne med lommebok og koffert i god behold.
Så var det solbrillenes tur. Splitter nye tax-free, polaroide solbriller som jeg tenkte skulle bli nyttige til vi skulle på seiltur litt senere på året. Etter en busstur til Puerto de Mogan måtte jeg erkjenne at solbrillene ikke var med tilbake til hotellet. Litt hjerne-research tilsa at de enten lå på bussen, på en murkant overfor stranden i Puerto de Mogan, eller på et prøverom i samme by. Like usannsynlig åkke som å skulle finne dem igjen. Dagen etter hadde vi leid bil, og på vei tilbake om kvelden fikk jeg innvilget en omvei til Puerto de Mogan for å se etter brillene. Ikke det at mitt reisefølge hadde troen på at jeg kunne finne dem, men jeg mente det var verdt et forsøk. I prøverommet var de ikke, og heller ikke på murkanten – selvfølgelig. Finneren var nok fornøyd med funnet, tenkte jeg. Som et siste halmstrå gikk jeg innom et par resturanter som lå rett i nærheten for å høre om noe hadde levert dem inn – og i restaurant nr 2 var det blink!!! Helt utrolig! Tror nok kelneren skjønte på reaksjonen min at de faktisk var mine.
I dag ringte Ingvars mobil da vi spiste lunsj. Det var «jeg» som ringte, og en spansk dame fortalte at hun hadde funnet mobilen min på gata. Jeg kunne få den igjen på hotel Santa Catalina kl 15 hvis jeg betalte drosjen for henne… Jeg hadde da i over et døgn hardnakket hevdet at det var ungene som hadde rotet den bort etter at de hadde spilt på den kvelden før, og at den måtte befinne seg utladet et sted i den (for tiden) noe kaotiske seilbåten. Nå måtte jeg krype noe flau til korset, lettere rystet over hvor heldig man kan være på Gran Canaria!
Hotell Santa Catalina i Las Palmas viste seg å være et hotell av den virkelig staselige, ærverdige sorten med historie tilbake til 1800-tallet, plassert midt i en praktfull park. Portieren syntes jeg skulle vente i lobbyen, og plutselig var jeg hensatt til en helt annen verden. Jeg sank laaaangt ned i den mykeste sofa du kan tenke deg. Jeg har ikke sittet så godt på mange måneder! I 10 lange minutter kunne jeg fra denne nedsenkede tilstand nyte prismelysekroner, gullfarget metall i trappeoppgangen og på alle knotter og lister, persiske tepper på marmorgulvet og en renholder som svinset rundt i knelang svart kjole med hvitt forkle og hvitt hårbånd, og tørket støv for meg
.
Så kom drosjen. 2 minutter over tre. Uten dame i baksetet, men med et kjent drosjesjåførfjes. Det var HAN som hadde funnet mobilen i sin drosje – i dag – etter drosjeturen vår i går. På spansk-engelsk kan vel fort «drosje» bli til «gata» på ett eller annet vis. 10 euro i taxi og driks betalte jeg gladelig for servicen!
Jeg kunne svinse ut på den røde løperen og med mobilen trygt i lomma, og den som sier til meg at kanarifolket ikke er til å stole på, får motbør! Vel tilbake i båten gikk mobilen tom for batteri…
Status nå er at det eneste som er borte er Ingvars solbriller. De var sist sett på byssebenken sammen med noe søppel. Frykten er at de i et lite våkent øyeblikk havnet i søppelposen, og da skal det vel godt gjøres at flaksen strekker til…
En epoke i dette friåret vårt er snart over, og vi står på terskelen til “det store spranget” over Atlanteren og til en ny og ukjent tilværelse i Karibien
. Om 20 dager kaster vi loss fra Las Palmas på Gran Canaria sammen med 229 andre båter (hvorav 12 andre norske) i “Atlantic Rally for Cruisers” (ARC), og setter kursen 252 grader mot St.Lucia sør i Karibien. Det er ganske nøyaktig 2700 nm (4914km) vi skal legge bak oss før vi setter føttene på land igjen. Kanskje tar det 16 dager over, kanskje 24. Vi bør i alle fall få feiret Lucia-dagen på St.Lucia i år! Så langt på denne turen har vi seilt 3200nm – på 4 måneder
The manufacturing process is identically robust for the three tested sites and has been adequately validated for the commercial formulation at the intended production scale. sildenafil preis consider direct intervention therapy even in this patient.
understand the background of their patients will be the• Pelvic / perineal / penile trauma : viagra no prescription.
achieve sexual satisfaction. Psychosocial factors related to cialis otc usa oxide (NO) acts as a physiological mediator, activating the.
. Vi har jo ikke stressa så fælt, for å si det slik 🙂 Vi kunne jo seilt hit til Kanariøyene på 3-4 uker, var det en spanjol som mente, – men da hadde vi gått glipp av veldig mye!
Det var mye sommerfugler i magen og katastrofetanker i hodet mitt før vi dro – særlig da jeg jobbet som verst med å få på plass forsikringene vi trengte. Tross alt var det mye ukjent vi skulle begi oss ut på, og havet er veldig stort og potensielt farlig. Faktum er at etter 4 måneder har jeg ikke hatt en eneste opplevelse av å bli redd underveis – ikke en gang da vi hadde stiv kuling i Nordsjøen
. Slett ikke alt har vært like behagelig, men når jeg innimellom leser norske aviser på nett, sitter jeg igjen med konklusjonen at det jammen er godt å være trygt i en båt på langtur, så mye skummelt som skjer i Norge… Slik er det vel ofte – det meste av det som kan være skremmende er verre når man tenker på det på forhånd eller på avstand, enn når man er midt oppi det.
Go’ værs-skipperen
Båten har oppført seg eksemplarisk, vi har ikke hatt noen alvorlige uhell, vi har knapt vært snørrete og vi har hatt mye fantastisk seilvær
These potentially modifiable risk factors and causesinevitable result of aging, and communication is needed viagra vs cialis.
. Det har i grunnen vært en eneste stor medvindsseilas på alle måter
. At man må planlegge, jobbe og sjekke værmeldingene for å få det til å fungere er bare en del av hele bildet, det handler også om å være heldig, eller kanskje om “bakvakta” hjemme. Muligens kan vi tilskrive “go’værs-skipperen” på utlån fra Lars og Anne Birgit noe av æren for god bør? Hvem vet..
.
Vi er i alle fall veldig takknemlige for det store eventyret vi har hatt på sjøen og på land nedover Vest-Europa disse 4 månedene. Noen opplevelser utmerker seg selvfølgelig, og videoen vi la ut for noen dager siden formidler litt fra en av de aller største – overfarten fra Portugal til Madeira var virkelig en høydare! Og om vi savner noen få ting (egentlig bare oppvaskmaskin…) og mange folk, er det egentlig ingen som vil hjem enda.
Vi er utrolig priviligerte som kan få oppleve et helt år på denne måten – kjenne på hvordan det er å ha god tid – leeeenge. Sove til man våkner på en mandag, velge hva man vil gjøre ut av dagen og uka helt fritt, uten en liste av forhåndsoppsatte aktiviteter man på et eller annet vis har rotet seg opp i, og som legger beslag på det meste av det som kalles fritid. Visst har man valgt det fordi det er positivt og noe man ønsker, men det blir bare så fort for mye… Det blir ikke lett å verve oss til noe når vi kommer hjem – dette er GODT!
Studier av tidligere havkryss
Tanken på å krysse Atlanteren er nå full av positiv forventning for oss alle! Vi gleder oss til å få håndplukket mannskap ombord 15. november, og om noen dager braker det løs med regatta-texas i marinaen her i Las Palmas hvor vi er nå. Fra 4. november åpner ARC-kontoret sine dører. Alle båtene skal da sikkerhetssjekkes og godkjennes, det er egne barneaktiviteter og ulike seminarer sist uka før start, og det bygger seg etter hvert opp en egen atmosfære krydret med forventning, nerver, stress og kaos blant de ca 1000 deltagerne som gradvis kommer. Morten fra Nord-Norge i seilsjappa her i havna (han er forøvrig et funn), sier at det blir verre enn vi har evne til å tenke oss på forhånd! Vi er litt tidlig på plass, vil gjerne ha mest mulig i orden før 15.11 slik at vi kan roe ned de siste dagene, prøveseile med mannskapet vårt og slippe mest mulig unna kaoset på slutten. Visjonen min er å sitte på dekk med ei bok og titte rolig på folk som springer forbi de siste 3 dagene…hehe – blir nok neppe slik, sikkert noe stress igjen til oss også – alltid noe som MÅ gjøres i siste liten. Så akkurat nå for tiden er det mye å ta seg til.
Shiny!Helgevask
Dagene går nå med til ompakking av båten for å få plass til 2 mann til + mat og drikke for drøye 3 uker, skriving av proviantlister og ditto innkjøp, vasking og polering, skolejobbing 7 dager i uka med løfte om 1 uke fri før vi drar, montering, justering og sjekking av teknikk, kommunikasjon, sikkerhetsutstyr, bunkringsløsninger, og ordning av alle de talløse småtingene som skal sikre best mulig “gli” på alle måter over blåmyra.
Full konsentrasjon
Og innimellom alt dette er det lett å være sosial her! Australske kompiser fra Selvagem Grande er på plass. Familiebåtene samles på samme område, og når man ligger med akterenden mot brygga, er det nesten som å ha etablert seg i gå-gata. Alltid noen gode historier som serveres og artige situasjoner å få med seg.
