– Jolla er borte!, ropte Ingvar fra cockpit, der han drev og ryddet opp etter middag

.

Det var onsdag kveld for snart 2 uker siden, klokka var 21 og middagen akkurat spist
. Den første tanken var at den hadde slitt seg, og siden Gerhard var siste bruker av jolla, fikk han selvfølgelig automatisk skylda oppi hodene våre. Men det var ikke tid til å gå inn i detaljer og skyldfordeling da. Det blåste friskt fra øst, vi lå ankret på vestsiden av Mayreau, og ei slitt jolla med motor hadde kurs for Panama. Vi heiste anker i rekordfart og dro av gårde medvinds ut i havet.

 

 

 

 

 

 

 

Det var dagen etter fullmåne, og denne naturens lyskaster tente et visst håp om at det kunne være mulig å finne ei hvit jolle der ute.
Etter 3 nautiske mil med stirrende blikk, var vi sikre på å ha kjørt langt nok jfr. tiden jolla kunne ha vært i drift, men vi ble mer og mer usikre på hvilken retning den hadde tatt
. Vinden var stabil, men det var også sterke strømmer, som viste seg å skifte retning underveis. Kanskje lette vi feil vei? Vi sirklet rundt, snudde etter hvert tilbake og fikk fullt utbytte av månelyset som nå lagde ei bred lysgate mellom oss og Mayreau. Var faktisk en spesiell opplevelse å stå i månelys natt  i baugen og speide etter jolla mens varmt sjøvann slo opp etter bena når båten stupte ned i bølgedalene. Nattseilas virket plutselig veldig fristende igjen.

Noe slukøret måtte vi etter ca. 1,5 t innse at vi ikke ville klare å finne den nå – uviss drivretning i minst 2,5 timer gir et veldig stort leteareal… Vi ankret opp igjen, og begynte oppryddingen etter den noe brå avgangen. Båten hadde langt fra vært seilklar, og noen vesentlige elementer hadde blitt glemt – bl.a sto et vindu over kartbordet åpent, og vi var vel bare heldige som fikk start på alle mobiler ogPC-er som sto der… Pressekanna til kaffen var imidlertid tapt, og krana på kjøkkenet hadde fått seg den nødvendige dytten til at den hadde tappet 30 liter ferskvann opp i en lukket kum som var mindre enn 30 liter… Konkluderte vel med at vi ikke var så drevne i raskt oppbrudd – pleier vanligvis å bruke en time på det som denne kvelden tok 5 minutter – noe måtte jo gå galt.

Etter noen tankerunder og samtaler neste dag hadde årsaksanalysen til forsvinningen forandret seg. Gerhards rapporterte knute burde holdt, og det var i samme tidsrom begått innbrudd i en annen båt på samme  sted. En kar med suspekt adferd på land var også blitt observert samme kveld. Tanken på at jolla var blitt stjålet, forekom oss mer og mer sannsynlig. Vi lettet anker igjen – noe mer kontrollert denne gangen, og dro inn til Clifton på Union for å melde saken til politiet og sjekke forsikringsmulighetene våre.

I Clifton fikk vi vite at politiet holdt til i Ashton – fortsatt på Union -, men dit gikk det da heldigvis buss. Mens vi ventet kom en lang, muskuløs type slentrende bortover gata med mobilen nonchalant mot øret i den ene hånden, og en bakbundet, levende IGUAN dinglende fra den andre. Tydeligvis fanget seg middag, denne karen, og nå skulle han ta bussen hjem for å tilberede den. Rene delikatessen sier de, smaker som kylling. At den er utrydningstruet er ikke så viktig.
Så har vi gjort DET også – tatt buss sammen med en iguan!

Politiet hadde tid til å ta i mot oss, og noterte alle opplysninger på en helt hvitt ark. Kvittering for anmeldelsen kunne vi ikke få, men forsikringsselskapet kunne jo bare ringe dem hvis de ville ha bekreftelse, sa de, og ga oss et tlf.nr og en mailadresse. Saksnummer fikk vi heller ikke. Sikkert ikke bra for statistikken deres og turistryktet hvis vi skulle havne i saksarkivet… Da vi ringte selv 4 dager senere for å høre hvordan det gikk med etterforskningen, visste ikke vedkommende om saken, og kunne (selvfølgelig) heller ikke finne den. Like kloke var vi, og fikk vel bekreftet vår mistanke om at politiet ikke kom til å bli til mye hjelp. Men det var jo verdt et forsøk siden egenandelen vår på en slik sak er 20.000. Så vi limte oss på våre gode venner og utnyttet deres velvillige jolletaxi rått over helgen

. Mandag erklærte vi at politiet hadde fått sin sjanse, og tirsdag denne uken la vi igjen kursen sørover til Grenada. Trodde ikke vi skulle tilbake dit! Nærmeste jolle- og motorforhandler er imidlertid der.
Vi hadde en fantastisk seiltur 40 nm sørover fra Union, som gikk unna i 7-8 knop med vinden inn på tvers. “Harry Potter og Føniksordenen” er på 875 sider – vi fikk høytlest 110 av dem på veien, og koste oss med ferskt brød og hjemmelaget tunfisk-salat til lunsj. Ikke farlig med omveier når man har god tid og været er strålende! 2 netter i velkjent marina med god dusj og ypperlig nett er heller ikke vondt. Bra det er dusj her – veldig varmt når man ligger i le for vinden.

Tirsdag var det klart for jollekjøp, og etter sjekk hos 2 forhandlere kom vi unna saken noe billigere enn vi fryktet. Både jolla og motoren er lettere enn før, noe som klart er en stor fordel når det skal ombord – eller slepes. Viste seg etter hvert at jolla var bergnet for 2 personer, men det oppdaget vi etter at den var vellykket testet med 4 ombord, så det bekymrer oss ikke 🙂 Må vel heller sees som at vi har fått mye for pengene 🙂

 

 

 

 

 

 

Vi avsluttet siste kvelden på Grenada med et besøk på Patricks Homemade Style Cooking Restaurant etter anbefaling fra Afrodite, og ble ikke skuffet. Tapas på karibisk – kreps, stekte bananer, curry-kylling, svinefilet i svartbønnesaus, krydrede fiskekaker, grønn papaya i osetsaus, bakte auberginer og sikkert en 5-6 småretter til

. Fantastisk deilig! Nesten verdt returen… Og herligheten kostet oss bare ca 500kr inkl drikke for 4 personer – det kan man unne seg før havregrøten setter inn for å kompensere jolletapet 🙂
Etter fint kryss nordover, og via ei natt i Tyrell Bay kom vi tilbake i Grenadinene, og lå ei natt på anker utenfor Palm Island – en utrolig flott hotelløy som kan anbefales hvis man har noen 10-tusen til overs. NÅ skal vi ikke lenger sørover igjen!!!